Den hellige Elzear av Sabran (~1285-1323)

Den hellige Elzear av Sabran (Elzéar, Eleazar, Auzias, Eszéar, Godhelp; it: Elzeario; lat: Elzearius, Eleazarus; ty: Gotthelf) ble født rundt 1285 på sin fars slott Saint-Jean de Robians i Ansouis i Lubéron i Provençe i Sør-Frankrike. Han stammet fra en adelig provençalsk familie. Han var eldste sønn av Hermengild (fr: Hermengaud) av Sabran, greve av Ariano, og hans hustru, Landine d’Albe de Roquemartine (Lauduna, Laudana). Hans mor var from og mild, slik at hun i hele landet ble kalt «den gode grevinnen». Da hun hadde fått sønnen, viet hun ham til Gud og ba om at barnet heller måtte dø ung enn å få et langt liv i synd. Han fikk sin utdannelse ved klosteret Saint-Victor i Marseille, hvor hans onkel Vilhelm av Sabran var abbed.

Da kongen av Napoli, Karl II av Anjou (1285-1309), gjerne så en forbindelse mellom husene Sabran og de Signe, foreslo han at Elzear skulle gifte seg med den jevnaldrende salige Delfina av Glandèves (fr: Delphine), datter av den rike Sinhas. Hun hadde tidlig mistet begge sine foreldre, og var dermed arving til grevskapet Puy-Michel og en betydelig formue. Elzears far Hermengild ble full av glede og gikk med på forslaget, som ville gi hans sønn en vakker og moralsk brud samt store eiendommer. Også familien til den unge jenta gikk med på det. Det var bare Delfina, som hadde avlagt privat kyskhetsløfte, som motsatte seg giftemålet, men forgjeves. Bryllupet ble feiret med stor prakt da begge var rundt seksten år gamle (andre kilder sier at han var femten og hun var tretten).

Da Delfina på bryllupsnatten befant seg alene med sin brudgom, fortalte hun ham om sin beslutning om å leve et liv i kyskhet. Elzear gikk etter noe nøling med på dette, tilskyndet av en fransiskanermunk, ble det sagt. De avla løfte om å leve som bror og søster i ekteskapet, som synes å ha vært harmonisk og gjensidig støttende. Det unge paret overholdt budene strengt og når de kunne, helliget de seg gjennom botsøvelser og nestekjærlige gjerninger. Alle trengende fant i Elzear en sjenerøs hjelper, daglig vasket han føttene til tolv fattige, besøkte de syke i hospitalene, spesielt de spedalske.

Da Elzear som tyveåring fikk sin fars tillatelse til å slå seg ned i Puy-Michel, var han nå selvstendig og ble regnet som en av de fremste adelsmennene i landet. Etter at hans far var død, måtte Elzear som 23-åring overta sin arv, først og fremst grevskapet Sabran og baroniet Ansouis i Provençe og grevskapet Ariano i Apulia i kongeriket Napoli. Men undersåttene i Ariano ville ikke anerkjenne ham fordi han var franskmann. Likevel avslo han hjelp fra kong Karl II, som ville sende ham tropper for med våpen å hjelpe ham å få sin rett.

I stedet prøvde han å få til en løsning ved vennlig fasthet og tålmodig diplomati. Dette ble han kritisert for av sine venner, som insisterte på at «overfor de usikkelige skulle han spille løve». I tre år holdt han tålmodig ut sine undersåtters oppsetsighet før de frivillig underkastet seg og deretter elsket ham som en far. I krig var han tapper, i fred klok og alltid rettferdig. Han besøkte dødsdømte i fengselet og ga i hemmelighet deres beslaglagte eiendommer tilbake til deres hustruer og barn. Elzear ble høyt verdsatt av kongen av Napoli, Robert av Anjou (1309-43), og da det i 1312 ble nødvendig å sende soldater for å hjelpe paven i Roma som var beleiret av hæren til Henrik VII av Luxembourg, ga han kommandoen til Elzear.

I 1317 dro de til Napoli, Delfina som hoffdame hos dronning Sanchia mens kongen, Robert I av Anjou (1309-43), ga Elzear oppgaven å oppdra hans sønn Karl. Det var ingen lett oppgave, for den unge fyrsten hadde en ubøyelig og tyrannisk karakter. Elzear ga ham imidlertid de beste lærerne og opplevde som takk at prinsen ble en klok og dydig hersker. Hans gode resultater gjorde at han ble utnevnt til dommer i det søndre Abruzzi.

I 1323 ble Elzear sendt til Paris som utsending for kong Robert for å be den franske kongen Filip V (1316-22) om å gi sin datter, prinsesse Maria av Valois, som gemalinne for kronprins Karl. Hans hustru uttrykte nervøshet ved å sende ham til det franske hoffet, men han svarte at han hadde levd dydig i Napoli, så han hadde ikke noe å frykte i Paris. Han lyktes med sitt oppdrag.

Men så ble han alvorlig syk. Da han skjønte at døden var nær, avla han et utførlig generalskriftemål for en fransiskanermunk under sønderknusende fortvilelse og mange tårer. Sine smertefulle lidelser bar han med stor tålmodighet i tre dager og lovte Gud i bønn og salmer. Etter å ha mottatt den siste olje (sykesalvingens sakrament) døde han den 27. september 1323, 38 år gammel, i sin skriftefars armer. Han ble gravlagt i fransiskanerdrakt. Hans legeme ble i 1324 overført og gravlagt i fransiskanerkonventualenes kirke i Apt i nærheten av Marseille. Hele Frankrike og Italia sørget over ham. Den fransiskanske teologen Frans av Maironis holdt gravtalen.

Delfina overlevde sin mann med 37 år, men hun opplevde ikke hans helligkåring, som noen kilder antyder. Etter dronning Sanchias død vendte hun tilbake til Provençe, hvor hun levde som eneboer til hun døde den 26. november 1358 i Apt og ble gravlagt ved siden av sin mann der.

Den salige pave Urban V (1362-70), som var Elzears nevø og gudsønn som Guillaume de Grimoard, undertegnet i 1369 helligkåringsbullen for Elzear av Sabran, men den ble offisielt proklamert først den 5. januar 1371 av hans etterfølger, pave Gregor XI (1370-78). Delfina ble senere saligkåret da hennes kult ble stadfestet i 1694 av pave Innocent XII. Hans relikvier ble i 1791 overført fra fransiskanerkirken i Apt til byens katedral Sainte-Anne, hvor de fortsatt æres sammen med relikviene av hans kyske hustru, den salige Delfina. Begge ektefellene blir avbildet med en blomsterbukett i hånden. De æres allment som forbilde for kristne ektepar.

Elzears minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 27. september, og denne dagen feires av fransiskanere (OFM) og konventualene (OFMConv), mans kapusinerne (OFMCap) feirer ham den 20. oktober. Han feires liturgisk i Apt, i Avignon, i klosteret St. Victor i Marseille, i fransiskanerordenen og i Ariano Irpino. Delfinas dødsdag 26. november nevnes som en felles minnedag for ekteparet. I Apt feires translasjonen av hans relikvier den 16. juni. En egen minnedag for Delfina nevnes den 9. desember.