Den salige Eberhard av Obermarchtal (d. 1178)

Den salige Eberhard (Eberhardus) ble født i første halvdel av 1100-tallet i Wolfegg i Schwaben i Tyskland, nå en by i distriktet Ravensburg i delstaten Baden-Württemberg. Han var adelsmann fra familiene til grevene av Wolfegg og Waldburg. Han ble erkediakon og hadde dermed en viktig stilling i Kirken. I 1126 trådte han inn i premonstratenserordenen (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Han ble kannik i deres kloster Mönchsrot i Rot ved elven Rot (Rot an der Rot) ved Memmingen i Oberschwaben i Baden-Württemberg i Sør-Tyskland.

I 1171 ble det forfalne klosteret Marchtal (Obermarchtal) i Schwaben (nå i Kreis Alb-Donau i delstaten Baden-Württemberg) gjenetablert av pfalzgreve Hugo II Palatinus av Tübingen og hans fromme hustru Elisabeth, en grevinne av Bregenz, som et premonstratensisk dobbeltkloster og gitt en adekvat utrustning. Et dobbeltkloster hadde både kanniker og kanonisser, men de levde strengt adskilt og var sammen bare i klosterkirken. Kannikene til det nye klosteret ble sendt fra klosteret Mönchsrot i Rot an der Rot av den salige abbed Odino (1140-82). Eberhard ble sendt dit sammen med tolv andre munker fra Roth.

Eberhard ble utnevnt til den første prior eller prost (ty: Probst) for klosteret. Grev Hugo II uttrykte i et brev til abbed Odino sin høye aktelse for Eberhard og skrev at han var «en engel på jord». Eberhard døde i hellighets ry den 17. april 1183 [andre kilder skriver 1178 eller 1179] i Obermarchtal. Syv år etter hans død åpnet man graven og fant at hans legeme var like helt og uten forråtnelse, og hans arm lå som om han ville lyse velsignelsen. I 1204 ble hans legeme, som avga en søt vellukt, bisatt i oratoriet (kapellet) for den hellige Johannes Døperen. I 1660 ble han skrinlagt på nytt og relikviene fikk en ny æresplass. Hans minnedag er dødsdagen 17. april.