Den hellige Emerik av Ungarn (1007-1031)

Den hellige Emerik (ung: Imre; lat: Emericus, Emmericus, Americus, Henricus; ty: Emmerich, Emerich, Emerick, Amalrik, Aymeric) ble trolig født i 1007 (rundt 1003?) i Székesfehérvár (lat: Alba Regale; ty: Stuhlweissenburg) i Ungarn. Han var eneste overlevende sønn av den hellige kong Stefan I av Ungarn (ung: István) (997-1038) og hans hustru, den salige Gisela. Stefan var sønn av den hedenske fyrsten Géza (Geisa) (ca 945-97) fra Árpád-ætten og hans hustru Sarolt (Zarolta, Sevotta) (ca 950-etter 997), og Gisela var datter av hertug Henrik II den Trettekjære av Bayern (955-76; 85-95) og hans hustru Gisela av Burgund, og yngre søster av hertug Henrik IV av Bayern (995-1004), senere den hellige tyske konge (Regnum Teutonicorum) og tysk-romerske keiser Henrik II den Fromme (1002-24; keiser fra 1014).

Stefan og Gisela fikk flere barn mellom 1000 og 1010, men deres første sønn Otto og en datter døde, og deres to andre døtre fulgte sine menn til utlandet, og de så dem aldri mer. Bare Emerik ble igjen. En datter ved navn Agatha giftet seg muligens med prins Edvard d'Outremer («landsforvist») Atheling («adelsmannen») av England, sønn av kong Edmund II Jernside (Ironside) (ca 988/93-1016), engelsk konge fra april til november 1016, og brorsønn av den hellige kong Edvard Bekjenneren (1042-66). Edvard d’Outremer hadde søkt tilflukt ved det ungarske hoff hos kong Stefan etter at England var falt i hendene på danskene, og der hadde han giftet seg med Agatha. Men denne Agathas opprinnelse er omstridt – hun omtales oftest som en tysk prinsesse og søster (eller mer sannsynlig niese) av Stefans hustru Gisela. Edvard og Agatha fikk datteren Margareta, som på den ene eller andre måten var i slekt med det ungarske kongehuset. Hun skulle bli den hellige Margareta av Skottland.

Selv om Emerik æres høyt i Ungarn og navnet Imre er blitt et av ungarernes mest populære, er lite kjent om ham. Han ble fra 1015 til 1023 oppdratt til et åndelig og dydig liv av den hellige biskop Gerhard av Csanád (ung: Gellért) (ca 980-1046). Praktisering av askese skal ha vært hverdagsrutine i den unge prinsens liv – han skal ha sovet lite og heller lest eller bedt om natten. Han skal også ha sverget å bevare sin uskyld. Ifølge krønikene giftet han seg likevel, i henhold til farens ønsker, men ytterligere opplysninger om hans ekteskap er sjeldne. Oftest sies det at han skal ha giftet seg i 1022 med en gresk bysantinsk prinsesse, som han levde sammen med i et Josefsekteskap (kyskt, ikke fullbyrdet). Andre kilder sier at han giftet seg i 1026 (?) med datteren av den kroatiske fyrsten Kresimir, mens andre igjen sier at han giftet seg med en ukjent datter av den polske fyrsten Mieszko.

Stefan var veldig opptatt av å etablere en nasjonal Kirke, dog alltid med pavelig godkjennelse, like mye som han var en fast forsvarer av landets grenser. Etter at keiser Henrik II døde barnløs den 3. juli 1024, valgte kurfyrstene (valgmennene) hertug Konrad av Franken til ny tysk konge som Konrad II (1024-39; keiser fra 1027), den første av det saliske kongehuset. Konrads far, grev Henrik av Speyer, var barnebarn av Luitgard, en datter av keiser Otto I den store (936-73; keiser fra 962), som hadde giftet seg med den saliske hertug Konrad den røde av Lorraine.

Stefan brøt med den tyske alliansen da kong Konrad II krevde at Ungarn skulle bli en vasallstat i likhet med Bøhmen og Polen. Hvis vi skal tro den bayerske historikeren Aventin på 1500-tallet, krevde Stefan etter at hertug Henrik V av Bayern (1004-09; 1017-26) døde i 1026, på en riksdag i Regensburg i 1027 eller 1029 hertugdømmet Bayern for sin sønn Emerik, som var den nærmeste slektningen til den avdøde og barnløse keiser Henrik II, som selv hadde vært den siste mannlige etterkommer etter de gamle hertugene av Bayern. Men kong Konrad II ga Bayern til sin sønn Henrik VI den Svarte (1026-42), senere tysk konge og keiser som Henrik III (1039-56; keiser fra 1046). Forskerne er ikke enige om troverdigheten av opplysningen om Stefans krav på Bayern, men Konrad IIs avslag kan være en plausibel motivasjon for de godt dokumenterte og ellers uforklarlige grensekonfliktene mellom Det tyske riket og Ungarn.

I 1027 fikk Stefan biskop Werner av Strasbourg, den keiserlige ambassadør til Konstantinopel, arrestert ved grensen og nektet ham å reise gjennom riket. I noen år var forbindelsene til den tyske keiseren svært vanskelige, og i 1030 ledet keiseren sine tropper mot Ungarn. Men Stefans styrker brukte «den brente jords taktikk», noe som drev de invaderende tyskerne tilbake, og Stefan erobret Wien, som han ikke ga tilbake før i 1031 da han sluttet fred med keiseren. Området mellom elvene Leitha (ung: Lajta) og Fischa ble avstått til Ungarn.

Kong Stefan, som hadde et nært forhold til sin eneste overlevende sønn, bestemte seg til slutt for å gi ham en større del i regjeringen, og han gjorde seg stor umake for å utdanne ham til sin etterfølger. Han lot for eksempel etter mønster av keiser Konstantin forfatte for ham et Kongsspeil (speculum regum) med tittelen «Formaninger» (gr: Parenesis) eller De institutione morum ad Emericum ducem, som skulle gjøre ham kjent med de dydene som skulle prege en regent. Dokumentet inneholdt råd, visdomsord og påbud og ble senere opptatt i den alminnelige lovsamlingen, Corpus Juris. Selv planla Stefan å trekke seg tilbake til et liv i hellig kontemplasjon. Autentisiteten av Stefans «instruksjoner» er omstridt.

Etter at Stefan i 1031 hadde sluttet fred med Det tyske riket etter å ha beseiret deres invasjonshær, kalte han sammen sine adelsmenn for å la sin sønn krone til medregent. Men Emeriks forkjærlighet for jakt skulle bli hans bane. For få dager før han skulle krones, var han ute på bjørnejakt da han ble dødelig såret av et villsvin som angrep, og han døde samme dag av sine sår, bare 24 år gammel. Sannsynligvis skjedde dette den 2. september 1031, formodentlig ved Hegyközszentimre i grevskapet Bihar, nå Sântimreu i Romania. Han ble gravlagt i den Maria-basilikaen Stefan hadde bygd i Székesfehérvár, sørvest for Budapest. Da Stefan fikk dødsbudskapet, utbrøt han: «Gud elsket ham så høyt at han tok ham til seg tidlig». Stefan sørget så dypt og lenge over tapet av sønnen at det gikk ut over hans helse. Han kom seg igjen, men han fikk aldri tilbake sin tidligere vitalitet.

Stefan led i sine siste år av en smertefull sykdom, men denne tiden ble også forbitret av skandaløse stridigheter blant hans slektninger om å etterfølge ham som konge. Stefan var nå uten arving, og han var ikke i stand til å finne noen blant sine gjenværende slektninger som var kompetente nok til å styre landet og samtidig villige til å sikre kristendommens stilling i det fortsatt bare halvveis omvendte kongeriket. Han ønsket ikke å overlate riket til den nærmeste arvingen, hertug Vazul (ung: Vászoly) (976-1037), som var hans fetter (sønn av fyrst Mihály, bror av Stefans far Géza), for han mistenkte fetteren for å følge hedenske skikker (andre kilder sier at Vazul var Bysants-vennlig). Derfor planla Stefan å utnevne sin nevø Peter Urseolo (ca 1010-59) til sin etterfølger. Han var sønn av Stefans søster Maria og Otto Urseolo (it: Ottone Orseolo), som var doge av Venezia (1008-26; d. 1032). Han var sønn av doge Peter II Orseolo (d. 1009) og sønnesønn av den hellige doge Peter I Orseolo (d. 987). Stefans søster hadde levd ved hoffet siden mannens død i 1032. Hun benyttet seg av brorens dårlige helse til å fremme sin sønns krav.

Hertug Vazul og hans bror Ladislas den skallete (d. 1029) hadde deltatt i en mislykket konspirasjon for å myrde kong Stefan, og nå ville Stefan være sikker på at Vazul ble utelatt fra tronfølgen. Han fikk derfor grepet fetteren i 1031 i Nitra (ung: Nyitra; ty: Neutra) i det nåværende Slovakia, og hertugen fikk øynene stukket ut og flytende bly helt inn i ørene. Han levde i flere år etterpå, men han var ikke lenger noen potensiell tronpretendent. Hans tre sønner Levente, Andreas (senere konge) og Béla (senere konge) og broren Ladislas den Skalletes sønn Domoslav (Bonuslaus) klarte å flykte til utlandet. Etter dette stadfestet Stefan nevøen Peter som sin etterfølger, men han måtte høytidelig sverge at han ikke ville røre dronning Giselas eiendommer etter å ha kommet på tronen. Kort før sin død og stilt overfor den truende tronstriden viet han landet til Guds Mor (Magna Domina Hungarorum) som dronning av Ungarn (Regnum Marianum). Han var den første som konsekrerte et kongerike til Jomfru Maria.

Da Stefan døde den 15. august 1038, ble han gravlagt ved siden av sønnen, og kirken skulle senere bli både begravelses- og kroningskirke for de ungarske kongene. Det skjedde underfulle omvendelser og helbredelser ved gravene til både far og sønn.

To gamle ungarske hagiografiske kilder fra slutten av 1000-tallet forteller at far og sønn ble helligkåret i 1083 av den hellige pave Gregor VII (1073-85) på foranledning av den hellige kong Ladislas I (ung: László) (1077-95). Helligkåringen skjedde ved at paven i en constitutio som har gått tapt, ga ordre om at Stefans relikvier høytidelig skulle skrinlegges i Vår Frue kirke i Buda. Samtidig ble relikviene av Emerik og Gerhard av Csanád også skrinlagt, og dette regnes som helligkåringen av dem. Den 20. august 1083 ble gravene åpnet og relikviene overført til Buda (translatio). Selve skrinleggingen skjedde den 5. november 1083.

Senere ble skrinleggingsdagen 5. november valgt som minnedag for Emerik. Selv om han oftest har vært kalt den hellige Emerik, sto han som beatus i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum, den offisielle, men ufullstendige listen over hellige og salige som er anerkjent av Den katolske kirke. Han sto oppført under 4. november:

Apud Albam Regalem, in Pannonia, depositio beati Emerici Confessoris, qui fuit filius sancti Stephani, Hungarorum Regis.

I Székesfehérvár i Ungarn, begravelsen av den salige Emerik, bekjenner, sønn av den hellige Stefan, konge av Ungarn.

I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står han fortsatt under 4. november, men nå har han fått tittelen sanctus:

Apud Albam Regálem in Pannónia, sancti Emeríci seu Henríci, filii sancti Stéphani Hungarórum regis, immatúra prævénti.

I Székesfehérvár i Pannonia [i dagens Ungarn], den hellige Emerik, eller Henrik, sønn av den hellige Stefan, konge av Ungarn, rammet av en tidlig død.

I Ungarn feires Emerik også den 2. september, hans sannsynlige dødsdag. 900-årsjubileet for hans død ble markert i Ungarn i 1931, og tusenårsjubileet for hans fødsel ble markert i 2007. Relikvier befinner seg i Esztergom i Ungarn og i Melk, Passau og Wien i Østerrike.

Emeriks biografi (Vita beati Hemerici) ble skrevet på latin mellom 1109 og 1116 av ukjente forfattere og er muligens påvirket av legenden om Henrik. Den tegner bare et monastisk preget idealbilde av den kyske ynglingen, som til og med lever i et kyskt ekteskap. Biografien ble kilde for mange ulike heltesagn. Som et historisk dokument er biografien ikke svært pålitelig, men den kan suppleres med informasjon fra slike kilder som Annales Hildesheimenses, Stefans biografi og andre.

Emerik blir fremstilt som ung mann i ridderrustning eller som ung fyrste med skjegg i kongelige gevanter og med krone på hodet, som attributter har han sverd og lilje eller et skjold med Ungarns våpen, noen ganger også krone, rikseple og septer. Han avbildes ofte sammen med sin far, noen ganger også med Ladislas. På noen bilder ser vi ham foran alteret sammen med sin hustru idet de avlegger kyskhetsløfte, mens kong Stefan ser på. På kroningskåpen fra 1031 i slottet i Budapest er Stefan, Gisela og Emerik avbildet på medaljonger i kanten.

Noen mener at navnet Imre er en madjarisering av det tyske navnet Heinrich (Henrik), og det er ikke usannsynlig (det ser også ut til at Martyrologium Romanum mener det samme). I tilfelle ble han trolig oppkalt etter sin morfar, hertug Henrik den Trettekjære av Bayern, eller kanskje sin onkel (morens bror), keiser Henrik II. Det virker som om sjøfareren Amerigo Vespucci, som ga navn til Amerika, var oppkalt etter Emerik (Emericus, Americus). I Acta Sanctorum diskuterer bollandistene mange punkter som har innvirkning på historien om kong Stefan, hans far (Acta Sanctorum, november, ii, s 477-87). Emeriks navn er bevart i tolv ungarske stedsnavn.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (XI), Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, Gorys, Dammer/Adam, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, nominis.cef.fr, katolikus.hu, gau.hu - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. juni 1999 – Oppdatert: 22. mars 2016