Klosteret hadde sin egen historie. Det var grunnlagt i 1095 i bispedømmet Troyes (i dag i Langres) for regelbundne kanniker av Saint-Pierre-Mont, men hadde forfalt og blitt svært avslappet. Den cisterciensiske biskopen av Troyes, Henrik av Kärnten, ga derfor klosteret til den hellige Bernhard av Clairvaux (ca 1090-1153), som sendte en gruppe munker fra Clairvaux for å reformere klosteret.
Da munkene kom til Boulancourt, bodde Emelina allerede som legsøster i kornkammeret i Perte-Sèche, som lå noen kilometer fra klosteret. Den salige munken Goscelin rapporterte om hennes måte å leve på i en kort biografi: Hun gjorde seg bemerket for sitt dype bønneliv, faster og strenge, noen ganger selvpålagte botsøvelser, hun fastet tre dager i uken, uten verken å spise eller drikke, hun bar hårskjorte og en jernlenke med pigger og hun gikk barbeint både sommer og vinter. Hun viet seg ellers til å sy.
Ryktet om hennes hengivenhet spredte seg snart, og pilegrimer kom for å konsultere henne om hellighet og bønn. Hun hadde profetiens gave, og noen ganger profeterte hun om besøkende før de ankom. Hun søkte aldri heder eller ære for seg selv for sine gaver, men tok seg av besøkende ydmykt og tålmodig, alltid opptatt av deres omvendelse og forhold til Gud. Hvis hun var en legsøster (conversa), må hun ha vært en av de siste som var tilknyttet munkeklosteret Boulancourt, for den 12. februar 1234 ba pave Gregor IX (1227-41) i et brev til abbeden av Boulancourt om at munkene sluttet med å motta legsøstre i sine kornlagre. Dette bekrefter at rundt femti år etter Emelinas død var det fortsatt en legsøster i kornlageret.
Emelina døde i 1178 i Longeville og ble gravlagt i klosterkirken. En evig flamme brant på hennes grav der. Hun var innskrevet som Beata i Menologio Cistercense med minnedag den 27. oktober.
Men noen kilder har en helt annen versjon av historien. De sier at Emelina var en slektning av Bernhard av Clairvaux og ble født i en villa ved La Ferté sur l’Aube (Firmitas super Albam). Som 33-åring skal hun ha giftet seg, og senere trådte hun sammen med sin femårige datter Ascelina (fr: Asceline) inn i cistercienserinneklosteret Polongey (Polengerum) like ved Boulancourt og døde der mot slutten av 1100-tallet. Da klosteret og kapellet der ble ødelagt, ble hennes levninger flyttet sammen med relikviene av de hellige Ascelina og Goscelin (fr: Gossuin) i kirken i Boulancourt. Det er i dag ingenting igjen av disse levningene.
Kilder: Patron Saints SQPN, santiebeati.it, zeno.org, nominis.cef.fr, uscatholic.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 29. juni 2014