Adam av Bremen nevner spesielt Emmas ubeherskede, lidenskapelige mor Adela, som var en livslystig kvinne som ikke vek tilbake for noe. Derfor er det desto mer forbløffende at hennes barn Meinwerk og Emma ikke ga etter for morens onde påvirkning, men i stedet ble helgener. Emmas far kom heller ikke overens med sitt rivjern av en hustru, så han ga all sin kjærlighet til datteren, som hadde alle dyder.
Da moren Adela ble enke, giftet hun seg rundt 996 på nytt med grev Balderik (Baudry) av Drenthe (ca 950/60-1021). Hennes far, grev Wichmann av Hamaland, hadde kort før 968 grunnlagt klosteret Elten og utstyrt det med rike eiendommer. Første abbedisse ble Adelas eldre søster Liutgard. Etter grev Wichmanns død anfekt Adela farens donasjon, ettersom den hadde skjedd uten hennes tilslutning. I kampet for sin arv Elten hisset hun opp sin nye mann til å få sin andre sønn grev Didrik (Dietrich, Theoderik) drept den 7. april 1014. Den 5. oktober 1016 fikk hun også grev Wichmann III drept. Hun ble derfor kalt en «Annen Herodias». Den keiserlige undersøkelse i Dortmund førte til at hun i 1016 ble dømt til døden, men på forespørsel fra Meinwerk viste keiseren henne nåde. Imidlertid ble alle hennes eiendommer konfiskert og gitt til Meinwerk for hans byggearbeider, og Balderik ble avsatt som greve av Drenthe. Både han og Adela mistet alt de eide.
Mens Emma var svært ung, giftet faren henne bort til grev Liutger (Liudger, Ludger; lat: Lutegerus) (ca 950-1011), yngre sønn av markgreve Hermann Billung av Sachsen og bror av hertug Bernhard I av Sachsen. Liutger var greve i Westfalengau og hersket trolig også over rikslenet Lesum ved Bremen. Kong Otto III (983-1002; keiser fra 996) ga paret i 1001 kongsgården i Stiepel. Der ville Emma bygge en kirke, men erkebiskopen av Köln ville forhindre dette og beholde godset under sin innflytelse. Men etter den hellige keiserinne Kunigundes (ca 978-1033) inngripen kunne Emma overtale keiser Henrik II den hellige (973-1024) til å gå i forbønn for henne. Hun var i slekt med både keiser og keiserinne. Erkebiskop Heribert II ga deretter i 1008 Emma tillatelse til å bygge sin kirke, dagens landsbykirke til ære for Maria, som utviklet seg til et mye besøkt valfartssted. Men det bevarte dokumentet fra 1008 er en forfalskning.
Emmas sorgløse liv varte svært kort, for Luitger døde fullstendig uventet den 26. februar 1011. Det blir oftest hevdet at Emma og ektemannen fikk en sønn ved navn Imad (Imat, Immad), som ble Meinwerks andre etterfølger på bispestolen i Paderborn (1051-76). Et minne om ham er fortsatt den såkalte Imadmadonnaen i skattkammeret i domkirken i Paderborn. Ifølge egne dokumenter og Meinwerks biografi var Imad sønn av Meinwerks søster, men det er uklart hvilken søster det dreier seg om. Det kan også være Glismod, som var gift med en ukjent bayersk adelsmann.
Adam av Bremen forteller om en ikke navngitt datter av Emma, som på grunn av for ham ukjente hindringer ikke kunne få Lesum i len, slik at det falt tilbake til riket. Noen regner denne datteren som en oppfinnelse fra Adams side, mens andre overleveringer mener det er snakk om en kanonisse (korfrue) ved navn Rikquur, som i 1059 overlot sitt arvegods i Stade og Dithmarschen til erkebispedømmet Hamburg-Bremen.
Etter mannens død trakk Emma seg tilbake til godset Lesum. Den rike unge kvinnen ble sikkert flere ganger oppfordret til å gifte seg igjen og vende tilbake til det verdslige liv, men hun levde resten av livet tilbaketrukket og viet seg helt til utøvelse av barmhjertige gjerninger. Med sin formue støttet hun sjenerøst domkirken i Bremen, hvor erkebiskop Unwan også var en slektning. Hun skjenket domkapittelet sine eiendommer og kirken i Stiepel. Hun bygde også kirken St. Ludger i Westfalen og ga den navn etter sin uforglemmelige ektemann. Hun fremstilles som en stor velgjører for Kirken, men hennes omsorg gjaldt spesielt de fattige.
Emma døde etter et gudfryktig og forbilledlig liv, men de ulike kildene oppgir to dødsdatoer for henne, enten 19. april 1040 eller 3. desember 1038 i Lesum, i dag bydelen Burglesum i Bremen. Hun ble gravlagt i domkirken i Bremen. Hennes grav skal fortsatt ha befunnet seg i Bremer Dom på 1500-tallet, men ble ikke funnet ved de arkeologiske utgravningene fra 1973 til 1976. I klosteret St. Ludger i Werden i Ruhr, nær Düsseldorf, uforklarlig ute av Sachsen, ble det i lang tid oppbevart en relikvie av den hellige: en hånd som på mirakuløst vis var intakt. Men den gikk tapt i krigshandlinger i de senere århundrene.
Emma er aldri verken salig- eller helligkåret, men ble regnet som en lokal helgen. Hennes minnedag er vanligvis 19. april, men den alternative dødsdatoen 3. desember nevnes også. Hun kalles oftest Emma av Lesum, men også Emma av Sachsen og Imma av Stiepel. I den katolske kirken St. Johann i bydelen Schnoor i Bremen er Emma avbildet på et glassmaleri i koret.
Kilder: Melchers, KIR, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, zeno.org, de.wikipedia.org, kirchensite.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 12. mars 2014