Den salige Elisabeth Canori Mora (1774-1825)

Men innen et par år ble den økonomiske situasjonen endret på grunn av avlingssvikt, tap av dyr og kreditorers insolvens, og Thomas Canori ble tvunget til å søke hjelp hos en bror som bodde i Spoleto, og han tok vare på niesene Elisabeth og Benedetta. Fra hun var fem år gikk Elisabeth på Colegio de Sant’Eufemia i Roma. Onkelen bestemte seg for å overlate niesene til augustinersøstrene i Cascia i Umbria, hvor den hellige Rita hadde levd, for å få en utdannelse på et religiøst grunnlag. Elisabeth studerte der fra 1785 til 1788 og utmerket seg på grunn av sin intelligens, dype indre liv og botsånd.

Men så ble Elisabeth syk, og diagnosen lød på tuberkulose i innledende stadium. Derfor bestemte foreldrene seg for å ta henne hjem, og deretter levde hun i familiens skjød fra 1788 til 1795. Det forventede ordenskallet svant imidlertid hen, for på foreldrenes ønske deltok Elisabeth i festene til «det fornemme selskap» og følte seg snart tiltrukket av verdens fornøyelser. Den unge, elegante kvinnen la nå ekteskapsplaner, for det manglet ikke på interessenter. Senere bedømte Elisabeth denne perioden av sitt liv som et «svik», selv om hennes moralske integritet ikke ble kompromittert og hennes religiøse sensibilitet ble bevart. En prelat som forsto familiens økonomiske problemer og åndelige kvaliteter, hadde som mål å bringe Elisabeth og Benedetta til klosteret for Oblatene av St. Filip og ta seg av alle utgifter. Benedetta aksepterte og ble nonne i 1795, men Elisabeth sa nei, for hun ønsket ikke å forlate familien i nød.

Som nittenåring traff Elisabeth i 1793 den unge legesønnen og juristen Cristoforo Mora og forelsket seg i ham. Etter rådgivning hos en prest innså hun at hun ikke var kalt til ordenslivet, men til ekteskapet. Den 10. januar 1796 giftet hun seg med Cristoforo i kirken Santa Maria in Campo Corleo. For Elisabeth var ekteskap en moden og gjennomtenkt beslutning, men etter noen måneder ble det klart at Cristoforos psykiske ustabilitet skadet familiens harmoni. Han ba henne redusere kontakten med foreldre og venner, for han ville ha henne helt for seg selv.

Elisabeth var mor til fire barn, men de to første døde få dager etter fødselen. Hun ble tvunget til å arbeide for selv å forsørge de overlevende barna, døtrene Marianna (f. 1799) og Luciana (f. 1801), og i tillegg måtte hun også ta alt husarbeidet. Hun viet også mye tid til bønn samt til de fattige og de syke. Hennes hjem ble til en trygg havn for mange mennesker som vendte seg til henne for materiell og åndelig hjelp. Hun tok seg særlig av familier i nød. For henne betydde familien et sted for hver person, et sted for fruktbarhet og liv, og for tro, solidaritet og ansvar. Ved sin selvfornektelse viet hun sitt liv til Kirkens fred og hellighet, sin ektemanns omvendelse og syndernes frelse.

Datteren Marianna valgte å gifte seg, men hun døde svært tidlig og etterlot seg et barn. Lucina ble ordenssøster hos «Oblatene av St. Filip Neri» og døde etter et hellig liv. I 1807 sluttet Elisabeth seg til trinitariernes tredjeorden (Ordo Sanctissimae Trinitatis – OSsT) i trinitariernes kirke San Carlo alle Quattro Fontane («San Carlino»), etter at p. Fernando de San Luis var blitt hennes åndelige veileder. Hun kom til å kjenne og å få en dyp forståelse for denne ordenens spiritualitet, og hun levde den ut i sin hengivenhet til sin familie og sin neste. Ryktet om hennes menneskelige og kristne dyder spredte seg over hele Roma og til Albano og Marino, hvor hun ble populært kalt «den hellige».

Da hun følte døden nærme seg, tilkalte hun de to døtrene og ba dem om å be videre for farens omvendelse. Hun døde den 5. februar 1825 i Roma, femti år gammel, og hun ble gravlagt i San Carlino. Kort tid etter hennes død omvendte hennes mann seg, slik hun hadde forutsagt. Han sluttet seg til trinitariernes tredjeorden, og senere ble han prest i fransiskanernes gren konventualene (Ordo Fratrum Minorum Conventualium – OFMConv) under navnet p. Antonio Mora. Han døde den 9. september 1845 og ble gravlagt i ordenens kirke i Sezze.

Hennes saligkåringssak ble innledet den 26. februar 1874. Den 26. februar 1928 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Pius XI (1922-39) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. juli 1993 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på Elisabeth forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 24. april 1994 i Roma. Hennes minnedag er 4. februar, men dødsdagen 5. februar nevnes også.