Den hellige Enevald var en svensk lokalhelgen i Sölvesborg i Blekinge län.
I et brev fra 1405 lover den danske adelsmannen Jens Nielsen Løvenbalk å sende pilegrimer til flere valfartssteder: « ... en Mand til St. Knud, en til Wadstena, en til Rye, en til St. Hielpere, en til St. Oluff, en til St. Erich, en til St. Envold, en til St. Lauritz udi Lund oc en til Vor Frue i Kiöbenhaffn.» (Med Sankt Hielpere menes et undergjørende bilde av Kristus i Kliplev).
Av to andre senmiddelalderske danske dokumenter fremgår det at St. Envold hører hjemme i Sölvesborg. I et brev datert i København den 19. juli 1419 erkjenner nemlig Lasse Krook at Ulf Staffansson, som har drept hans bror, som soning for dette drapet har foretatt «en pelagrimsganga til sancti Olaws, en til sancti Enewald i Sölsborgh, thre til Wadzstena, en til hælghe Ingredhe, en til hælighe biscop Niclis i Skæninge och en til Vora frwa i Aken och en til thet hælghe blodh i Vilsnak.» Og i Eskil Göes testamente av 1505 nevnes «S Enwoldz closter i Soluedzborg».1
St. Enevald har i Sölvesborg hatt et kapell og en kilde viet til seg. På Mejers kart over Sölvesborg, utført 1655-58, angis kapellet, «S Enibalds Alte Kirche», beliggende like sør for byen, utenfor «staketet». Noe øst for kirken finner vi kilden, «Envolds Brunn». Kapellet synes å ha blitt oppgitt etter den katolske tidens slutt, men pengeofrene i St. Enevalds kilde fortsatte. Det er allment kjent at kildeofrene, denne urgamle, opprinnelig hedenske skikken som ble kristnet av kirken og senere florerte gjennom middelalderen, på ingen måte gikk ut av bruk etter reformasjonen. Et eksempel på en offerkilde som beholdt sin popularitet helt inn på 1800-tallet, er Svinnegarn i Uppland. I Holbergs komedie Kilderejsen (1724) omtales de på denne tiden ennå vanlige valfartene til Gammel Vartovs kilde utenfor København.
Disse ofrene og valfartene ble vanligvis sett på med ublide øyne av det lutherske presteskapet. Til slutt ble ofrene i den hellige kilden i Sölvesborg forbudt av byens kirkelige og sivile myndigheter. Landshøvdingen og byens sogneprest satte i 1707 opp et skriftlig forbud mot all ofring i kilden. Forbudet var svært strengt i sin ordlyd, men det ser ut som om pengeofrene i St. Enevalds kilde likevel fortsatte inn på 1800-tallet. Ennå på slutten av 1800-tallet kalte eldre folk kilden for Offerkillan og den nærliggende sandåsen for Killebackarna.
Om selve helgenen, St. Enevald, forteller et sagn som ble nedtegnet på 1600-tallet:
«(...) St. Enevald, som war en helig man, begaf sig på reisen til den hellige graf, och daa han kom dit i landet, sökte Jödarne efter att omkomme honom, då flydde han in till han kom till Siö kianten eller siösiden och mente att wille komma till Skibs och fann intet skieb, då satte han sig på en sten, och wille hwile sig och bad Gud inderlig om hielp och nåd och falt så i söfn och när han opwagnede, då war han wed Söluitzborg, då prisade han Gud för sin hielp och då upkomst Enevålds kille, då låd han bygge det Kapel wid kiIlan, sidan hafwer folcket offret til killan och det synes af samme stene hwar St. Ennevald hafwer sidet berättar de gamle.»
I forvansket form møter man sagnet to hundre år senere i W. Gynthers og M. Söderströms antegnelser vedrørende Blekingske fornminner i 1833. Kilden kalles der St. Ingemars, og det heter om den:
«Enligt traditionen skall en from man med detta namn fordom härvid kusten hafva lidit skeppsbrott. Kommen i land lade han sig ned att hvila och bad Gud om vatten att släcka sin brinnande törst. Bönen hördes, källan sprang upp, och man visar ännu märken i stenen efter den helige mannens armboge.»
I den første versjonen viser Enevaldslegenden et påfallende slektskap med legenden om en sjellandsk lokalhelgen, den hellige Anders, som ifølge tradisjonen var sogneprest i Slagelse og skal ha dødd i 1205. Anders forflyttet seg på en forbausende rask måte, forteller sagnet, fra Jerusalem hjem til Slagelse, og dette uten å bruke noe vanlig fremkomstmiddel. Det lyktes ham til og med på en og samme dag å forrette høymessen i Jerusalem og aftensangen i Slagelse. Også legenden om St. Olavs underbare seilas, som gikk i full fart og over både vann og helleberg fra Skåne opp gjennom Sverige til Nidaros, har en ubestridelig forbindelse med både det blekingske og det danske sagnet.
Steinen som utgjør Enevalds fremkomstmiddel, fører våre tanker til legenden om St. Arvid. På en stein flyter Arvids lik i land ved den fiskerlandsbyen som siden har båret hans navn. Det fortelles også om St. Arvid at en stein bærer merker etter hans kropp. Den steinen som gjennom sin uthulte form viser hvor en helgen har sittet, har for øvrig motsvarigheter på flere hold i Skandinavia. I nærheten av Odense i Danmark finner vi Sankt Knuts stein. Det fortelles at kong Knut da han var jaget på flukt fra Jylland for å unnslippe opprørerne, satte seg ned for å hvile nettopp der og at det da oppsto et groplignende merke i steinen.
Innved St. Olas kilde i Borgsjö sogn i Medelpad finnes en kubisk stein med en halvrund grop på oversiden. Den kalles «Sankt Olas gryta», og gropen skal ha oppstått da kong Olav av Norge på sin ferd gjennom Sverige satte seg for å hvile på denne steinen.2 I Tullstorps sogn i søndre Skåne finner vi Sankt Åkes hög – en stor stein, hvor man synes å merke spor etter en fot og noen små hull som om noen har støtt med en pigg i den; i nærheten ligger Sankt Åkes källa.
De motivene som Enevaldslegenden er bygd opp av – den raske reisen fra Det hellige Land til Sverige, steinen som viser at helgenen har hvilt seg der – er dermed såkalte vandresagn, sagn som har vandret vidt omkring og fortelles på flere steder.
Den hellige Enevald har ingen kjent minnedag, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.