Den hellige Engelbert (lat: Engelbertus) eller Engelbrecht Poetsch ble født rundt 1250 i Volkersdorf i sognet Purgstall ved Eggersdorf i Steiermark i Østerrike. Tradisjonen fra Admont sier at han kom fra en fornem slekt, men lite er kjent om hans familie. Han trådte som syttenåring i 1267 inn i benediktinerordenen (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Admont i Steiermark (bispedømmet Salzburg). Han skriver selv at hans studietid begynte «tre år før konsilet i Lyon» (Lyon II i 1274), altså i 1271. Han bega seg da til Praha, hvor han studerte på borghøyden, det vil si katedralskolen ved domkirken St Vitus (Veits), grammatikk og logikk hos magisterne Osconus og Bohemil med gode resultater.
Etter feiringen av konsilet i Lyon under den salige pave Gregor X (1271-76) kom det beskjed til Praha om valget av kong Rudolf av Habsburg til keiser Rudolf I (1273-91) og pavens stadfestelse av valget. Da måtte samtlige studenter fra Østerrike og Steiermark forlate Bøhmen i 1274, og Engelbert dro da tilbake til sitt kloster Admont. I 1276 dro han til Padova, hvor han fortsatte studiene i logikk og filosofi under Vilhelm av Brescia i fem år (1276-81). Der gjorde han seg spesielt kjent med den aristoteliske tenkning og kunne deretter bruke skriftene til denne greske filosofen i sine egne verker. Deretter studerte han teologi i fire år (1281-85) i dominikanerklosteret under de lektorene som underviste der. Så dro han tilbake til Admont igjen, hvor han studerte originaldokumenter og fant ut at hans lærere hadde tatt mye fra disse uten å angi kilder.
Fra 1285/86 var han sannsynligvis abbed for benediktinerklosteret St Peter i Salzburg, I 1297 ble han abbed av Admont i Obersteiermark (Engelbertus abbas Admontensis), som da var et betydningsfullt kloster, og dette embetet hadde han i tretti år til 1327. Han etterfulgte den myrdede abbeden Henrik II. Han skulle bli kjent som universallærd og musikkteoretiker og var blant de lærdeste menn på sin tid. Han ble kalt «en østerriksk Albertus Magnus». Han arbeidet som forfatter og etterlot seg mer enn førti arbeider innen ulike fagfelt, son dogmatisk teologi, naturfilosofi, musikkmetodikk og statspolitiske teorier. Noen eksempler er De regimine principum (ca 1300), Speculum virtutum (ca 1310) og De ortu et fini Romani Imperii (ca 1312). Andre av hans skrifter er De gratus et virtutibus beatae et gloriosae semper V. Marie; De libero arbitrio; De causa longaevitatis hominum ante diluvium; De providentia Dei; De statu defunctorum; Speculum virtutis pro Alberto et Ottone Austriae ducibus; Super passionem secundum Matthaeum; De regimine principum; De summo bono hominis in hac vita, Dialogus concupiscentiae et rationis, Utrum sapienti competat ducere uxorem.
Et av Engelberts viktigste verker er traktaten De musica i fire deler. Den «teoretiske delen» (traktat I-II) med musikkdefinisjon, ulike nomenklaturer av toner og klassifisering av tonesystemer, intervall- og typelære etter Boethius, Pseudo-Odo, Guido og Aribo førte ham til en mer «praktisk preget» del (traktat III–IV): tradisjonsbundet i innhold, men «moderne» i sitt språk preget av Aristoteles. Der evaluerer han de pseudo-aristoteliske «musikalske problemer» for musikkteorien og formulerer teoretisk begrunnete regler for den liturgiske sangpraksisen (Doctrina de actu et usu recte cantandi). I et av Engelberts brev finnes en liste over hans verker, og på denne måten ville han sikre seg at ingen andre ble tilskrevet disse verkene.
Han gikk av som abbed av aldersgrunner i 1327, rundt 77 år gammel, for å kunne vie sine siste år til å skrive. Han døde den 10. april 1331 (eller 12. mai) i Admont (?). Hans minne blir holdt høyt i akt i klosteret Admont, og noen ganger har man til og med stilltiende regnet ham med i skaren av hellige og salige. Hans minnedag er dødsdagen (?) 10. april, men 12. mai nevnes også. I flere århundrer har det alltid vært en i klosterkommuniteten som har båret hans navn. Men blant sine samtidige var han likevel omstridt, og i klosteret skal det til og med ha hevet seg stemmer som betegnet ham som udugelig for embetet som leder av et kloster, kanskje nettopp på grunn av hans utpregete hang til lærdom.
Under sin studietid i Padova fikk han laget et praktfullt Missale, som regnes som et av de fremste kunstverk innen boktrykkerkunsten på den tiden. Dette missalet finnes nå i Gulbenkian-stiftelsen i Lisboa. Som abbed av Admont skaffet han den mirakuløse Maria-statuen som senere har blitt kalt Admonter Madonna. Den står nå i Alten Galerie i Graz.
Kilder: Schauber/Schindler, Bautz, Heiligenlexikon, de.wikipedia.org, en.wikipedia.org, zeno.org, Allgemeine Deutsche Biographie (1877), Neue Deutsche Biographie (1959), musiklexikon.ac.at - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. juli 2014