Den hellige Engelbrekt Engelbrektsson ble lokalt æret som helgen i Sverige. Han ble trolig født rundt 1390 i Englikobenning (i dag Ängelsberg) utenfor Norberg i Fagersta kommune i Västmanland i søndre Dalarna. Englikobenning ble trolig grunnlagt av Engelbrekts farfar Engliko Engelbrektsson. Slekten kom fra Tyskland og innvandret til Sverige senest på 1360-tallet. Den hadde i generasjoner vært fast forankret i bergverksdrift rundt Norberg. Engelbrekts far, Engelbrekt Englikoson, omtales som «frälseman» i 1392 og som bosatt på Norberg i 1367. En «frälseman» var en fri mann, fra 1200-tallet en mann som var fritatt fra skatt mot at han gjorde krigstjeneste til hest. Slektens våpenskjold viser et triangel dannet av tre halve liljer. Engelbrekt var væpner som sin far før ham (en væpner sto under ridder i rang). Han giftet seg med den adelige Karin Larsdotter fra Ranstad-slekten.
Fra 1388 til 1524 var Sverige med kortere avbrudd med i den såkalte Kalmarunionen mellom Sverige, Danmark og Norge. Bakgrunnen var et omfattende inngifte. Den danske kongen Valdemar IV Atterdag (1340-57) giftet bort sin datter Margrete til den norske kongen, Håkon Magnusson (1343-80), som igjen var sønn av den svenske kongen Magnus II Eriksson (1319-64) (norsk konge 1319-43 som Magnus VII). Valdemar døde i 1375 og fem år senere også kong Håkon. Håkon og Margretes unge sønn Olav IV Håkonsson (1380-87) arvet tronen i Norge, og hans mor sørget for at han også ble valgt i Danmark, der han står i kongerekken som Oluf II (1375-87). Men han var umyndig, og da han døde i 1387, ble Margrete hyllet som dronning i begge land. Året etter vendte også de svenske stormennene seg til henne og hyllet henne som «Sveriges fullmäktiga fru och rätta husbonde».
Unionen ble styrt fra Danmark, først av dronning Margrete I (1389-97), og senere gikk tronen over til hennes umyndige søstersønn Erik av Pommern (1397-1442). I unionstiden var kongen eneveldig, og både bønder og bergverksmennene måtte bære tynge byrder. Bøndene var enten selveiende eller understilt adel eller Kirke, og bare de selveiende betalte skatt til kronen. Kongen førte krig mot Hanseatene, så bergverksmennene fikk ingen avsetning for sitt jern. Dermed fikk de ikke inn noen penger, men kronen krevde likevel skatt av dem. Kronen hadde en fogd i hvert len som drev inn skatter og andre inntekter til kronen. Kronens behov for penger økte konstant ettersom man lå i stadig krig, og skattetrykket ble skjerpet. Dette skapte en stor og voksende misnøye, spesielt hos de selveiende bøndene. Den kongelige fogden utgjorde en skyteskive for misnøyen.
Vreden og misnøyen kom først til syne i Dalarna. Dette skyldtes Dalarnas spesielle karakter, befolket av bergverksmenn og stort sett selveiende bønder. Bøndene i Dalarna var ikke de mest utsugde av rikets bønder da de reiste sin opprørsfane mot kongens fogdevelde, men de var selvbevisste, selveiende, godt bevæpnet og med kontroll over landets viktigste jern- og koppergruver.
Engelbrekt Engelbrektsson ble deres anfører. Han hadde flere ganger måttet stille opp i kongens krig mot Holsteinerne og Hanseatene, og det lederskapet som han utviklet i opprørsårene og ikke minst den militære innsikten som preget hans aksjoner, tyder på at han hadde en betydelig krigserfaring. Engelbrekts stilling som «frälseman» og samtidig aktet og svært formuende bergverksmann, gir en viktig forklaring på den rolle han spilte under opprøret. Den ga ham gode personlige kontakter både oppover til rikets aristokrater, men også til viktige middelklassegrupper og med folkets brede lag. Spesielt i Bergslagen hadde han økonomiske og personlige kontakter med mange bønder og kjøpmenn, som gjerne hyllet ham som sin talsmann og leder. «Rikets blinde menighet» som opprørsmennene ble kalt av rikets skremte aristokrater, hadde i Engelbrekt fått en leder som virkelig kunne tale deres sak, selv for rikets stormenn. Engelbrekt var en sterk personlighet, han var handlekraftig, rask til å ta beslutninger og hadde evnen til å rive massene med seg. Selv om han var tilbøyelig til å gripe til vold, forhandlet han gjerne og var beredt til å gi etter for å nå sine mål.
Engelbrekt ble våren 1432 utsendt til kongen i København for å klage på fogden i Västerås og få ham avsatt og straffet. Kongen brydde seg ikke så mye om klagemålet, og Engelbrekt innså at saken ikke kunne vinnes uten kamp. Da fogden fortsatt satt i sin stilling i mars 1433 og drev inn skatter av bøndene i Dalarna, gjorde de opprør. Med Engelbrekt i spissen toget de til Västerås og beleiret borgen. Rådet gikk mellom, og nå ble fogden avsatt, og opprøret la seg.
Uroen i Dalarna ble behandlet på en stor allnordisk herredag i København sommeren 1433 (en herredag var et stormannsmøte hvor rikets anliggender ble behandlet, en forgjenger til riksdagen). Men kongen tok ikke noen større notis av spørsmålet, og misnøyen fortsatte. Misnøyen mot unionen var voksende i Sverige. Folket var misfornøyde med den kostbare opprustningen og aristokratiet var misfornøyde over manglende innflytelse over lokalforvaltningen. Kirken hadde en egen konflikt med kongen parallelt med dalaopprøret. Kirken (erkebiskopen) hadde støtte av mange stormenn og allmuen nord for Mälaren.
Opprøret blusset opp igjen, og midtsommerdagen 1434 brente Engelbrekts «dalkarlar» ned fogdeslottet Borganäs. Deretter dro de sørover mot Vadstena mens de brente gods og borger på sin vei. Ved et møte i Västerås sluttet en ridder ved navn Nils Gustavsson seg til dem, han var lagmann i Uppland og bosatt i Södermanland. Etter å ha erobret slottet i Västerås dro de videre til Uppsala, hvor tingsmennene sverget Engelbrekt troskap. Omtrent samtidig spredte reisningen seg til Norrland og Finland, og opprøret spredte seg også sørover. Engelbrekts ankomst til Uppsala avgjorde tvisten om erkebiskopen, og kongens prelat Torlav Olavsson flyktet hals over hode. Den svenske valgte erkebiskopen Olof Larsson kunne komme hjem og ta sin stol i besittelse etter et drøyt halvt års landslyktighet.
Fra Uppsala dro man mot Stockholm og beleiret seg foran Norrbro. Kongens fogd i Stockholm gjorde snart felles sak med opprørsmennene. Seieren i Stockholm var viktig for Engelbrekts hær, for nå kunne man innrette sin motstand mot de fogder og borger som kongen ennå hadde i sin hånd. Opprøret utviklet seg svært raskt. Fra stormingen av Borganäs på midtsommerdagen hadde det gått høyst fem uker før Engelbrekts styrker beleiret seg ved Norrbro foran Stockholms murer og tvang fogden til å forhandle. Allerede den 14. juli visste fogden på Raseborg i Finland om opprøret.
Fra Stockholm dro hæren videre til Örebro og Nyköping, hvor det ble inngått en avtale med fogdene om at slottene skulle overgis om man ikke fikk unnsetning fra kongen innen seks uker. Deretter dro hæren inn i Östergötland, mot Motala og Ringstadsholm. Den tyske fogden Henrik Styke avviste Engelbrekts begjæring om at de skulle gi seg, da skal Engelbrekt ifølge krøniken ha sagt: «Før uken er slutt, drar jeg deg etter håret ut». Engelbrekt lot bygge en flytende brygge med et slags tretårn i fem etasjer. Dette var en vesentlig del av datidens beleiringsteknikk når det gjaldt å komme festningene inn på livet. Det hadde raskt sin virkning, fogden begjærte våpenhvile og betenkningstid i seks dager. Mens han ventet, ble interessen vendt mot Vadstena, hvor et stormannsmøte var utlyst til midten av august og hvor store deler av Rådet deltok.
Engelbrekt oppfordret stormennene til å forene seg med ham og gjøre felles sak mot kongen og sende ham et brev hvor man sa opp troskap og lydighet mot ham. Men stormennene nektet, og den rasende Engelbrekt sa da at ingen skulle komme derfra med livet i behold. Han gikk til håndgripeligheter og tok først tak rundt halsen på Linköpings biskop Knut og dro ham med seg for å slenge ham til allmuen, og da han truet flere andre stormenn, ga de seg. Det ble satt opp et oppsigelsesbrev den 16. august, og alle tilstedeværende skrev under. Møtet i Vadstena fikk som konsekvens at biskopene og stormennene, deriblant de ledende i Göta-landskapene og Södermanland, gjorde felles sak med Engelbrekt og opprørsbevegelsen.
Etter Vadstena dro de til Söderköping og holdt ting, og tingmennene sverget Engelbrekt sin lydighet. I Söderköping delte troppene seg i tre: en skulle rykke frem langs østkysten mot Västervik, en annen skulle ta seg til Jönköping og angripe kongens borger i vestre Småland og en tredje skulle dra inn i Västergötland og Värmland. Nå opptrådte en ung mann ved navn Karl Knutsson Bonde i de fremste rekkene. Han var en dyktig soldat og var godt likt av folket, noe som skulle vise seg senere da han i 1448 ble valgt til Sveriges konge (1448-57; 1463-65; 1467-70), norsk konge som Karl I Knutsson Bonde (1449-50).
I august dro de troppene som hadde angrepet Västervik, ned for å beleire Kalmarslott, som ble ansett som et av kongens viktigste forsvarsfester. De som dro til Jönköping, tok en borg som hette Rumlaborg. Den tredje hæren toget mot Örebro under Engelbrekts ledelse. Som høvedsmann på slottet i Örebro ble nå Engelbrekts bror Nils Engelbrektsson innsatt. Fra Närke dro de videre til Västergötland og til Värmland og Dalsland. Siden dro de videre til Halland. Skåningene avtalte med Engelbrekt fred mellom Skåne og Sverige.
Etter Skåne og Halland dro de raskt nordover, for det gikk rykter om at kongen rustet for krig. Men kongen kom i gang for sent på året, så båtene kom ut for en kraftig høststorm og måtte gå inn til Kalmar og søke ly. Deretter måtte de kjempe seg til Stockholm, men kom ikke frem før den 1. november. Engelbrekt hadde utnyttet tiden med å bringe sammen mennene rundt Mälaren og dirigerte dem til Stockholm. Ved Martinsmesse oppdaget kongen at upplänningarna sto ved Norrbro, sörmlänningarna på Södermalm og närkingarna og västmanlänningarna på Långholmen.
Dermed måtte kongen innlede forhandlinger, og resultatet var et års våpenhvile. Før det skulle man treffes igjen i Stockholm, og tvisten mellom kongen og opprørerne skulle prøves rettslig, med fire rådsherrer fra hvert av unionens tre land som dommere. Avtalen gikk ut på at man skulle tillempe svensk lov som kong Erik hadde satt til side. Kongens eneste gevinst var at hans fogder fortsatte å sitte på Sveriges syv sterkeste og beste borger.
For opprørerne var det nå en ypperlig anledning til å forsterke sin stilling. De innkalte til et møte i Arboga i januar 1435 som har blitt kalt «Sveriges første riksdag». På møtet ble Engelbrekt enstemmig valgt til høvedsmann, noe som først og fremst innebar et militært lederskap over den delen av Sverige som var frigjort fra kongen. De valgte også høvedsmenn over hvert len i Sverige.
De fikk et bud fra kongen gjennom hans fogd i Stockholm Hans Köpelin om å møtes for en rask forhandlingsløsning. I begynnelsen av februar hadde Hans Köpelin klart et forslag om at opprørerne igjen skulle ta Erik av Pommern som svensk konge om han radikalt endret sin styremåte og kunne garantere Rådets og folkets rettigheter ifølge landets lover. Engelbrekt og hans medforhandlere ga et positivt svar. De aksepterte unionen som grunnlag for den politiske løsningen. Man ble enige om å treffes igjen i Halmstad.
Både det svenske og danske riksrådet var samlet i Halmstad. Den 3. mai 1435 kom partene frem til en avtale hvor svenskene igjen skulle anerkjenne Erik som sin herre og konge. Embetene som drots og marsk skulle igjen besettes (et viktig krav fra Rådets side). Drotsen var rikets høyeste embetsmann og marsken var riksmarskalken. Allmuens skattebyrder skulle senkes etter retningslinjer fra Rådet og kongen. De fremste opprørsledernes interesser ble ivaretatt gjennom at Engelbrekts forlening av Örebro len og Erik Pukes forlening av området Rasbo hundare i Uppland skulle garanteres. Når kongen hadde godkjent vilkårene, skulle han gjeninnsettes i sin fulle regjeringsmakt og de områdene som opprørstyrkene hadde besatt, skulle gis tilbake.
Det ble holdt en stor kirkefest i Uppsala domkirke i pinsen den 7. juni 1435. Da kunne erkebiskop Olof Larsson vigsle Uppsala domkirke. Domkirken hadde stått ferdig lenge, men vigslingen hadde drøyd på grunn av striden om erkestolen. Ved denne anledningen satt Engelbrekt Engelbrektsson blant rikets øvrige stormenn og bevitnet den praktfulle akten.
I Uppsala var de fleste av stormennene som bodde rundt Mälaren. Man passet på å godkjenne avtalen fra Halmstad og lovte å kjempe for dens prinsipper med liv og gods. Den som svek avtalen eller støttet kongen i strid med avtalens ånd, skulle stemples som landsforræder. Den 8. september møttes partene i Stockholm, og etter lange og harde forhandlinger hvor begge parter utvekslet anklager mot hverandre, kom man rundt den 14. oktober frem til en avtale som stort sett innebar en bekreftelse av avtalen fra Halmstad. Opprørerne måtte gi seg på et vesentlig punkt, og det var at kongen fikk utnevne fogder på de tre største borgene i Sverige (Stockholm, Nyköping og Kalmar). Han behøvde bare å høre på Rådets forslag, men ikke følge det. På de store borgene satte kongen inn danske fogder og på de mindre borgene satte han inn svensker som han hadde full kontroll over, noe som vakte sterke reaksjoner fra råd og allmue, for det var snakk om harde fogder som ikke var nådige mot allmue og bønder. Det ble harde forhandlinger om hvem som skulle bli riksdrott (kongens stedforetreder i landet). Det endte med Krister Nilsson Vasa, og som riksmarsk utnevnte han Karl Knutsson Bonde.
Erik Puke godkjente ikke den fogden som kongen hadde valgt, men kastet ham i fengsel, og det var opptakten til et nytt opprør. Skatten hadde ikke blitt senket så mye som bøndene ville, og en kompakt motvilje møtte marsken da han forsøkte å undervise dem med ord og brev. En uke senere kunne han meddele Stockholms fogd at det blant allmuen fantes et stort hat til rådsherrene og at det skulle mye til å slokke den nye ilden som dessverre var tent.
Den 11. januar 1436 sendte rådsherrene et brev til kongen og ga ham fem uker på seg til å komme dem i møte, ellers ville de si opp sin troskap. Fristen var så kort at kongen ikke hadde noen sjanse til å svare, så det ble holdt et møte i Arboga som man tror at Engelbrekt var opphavsmannen til. De var rede til å gå til aksjon mot kongen igjen. Deretter marsjerte de mot Stockholm. Det var ikke lenger på tale å vente på kongens reaksjon, og det nye opprøret var et faktum. Engelbrekt og allmuen hadde satt det i gang og dratt marsken og erkebiskopen med seg. For ikke å miste grepet red Karl Knutsson ved Engelbrekts side for å overrumple Stockholm. De nådde Stockholm sørfra den 15. januar etter en rask marsj, men fant søndre port låst.
Fogden nektet å åpne, men da stilte byens alminnelige borgere seg på opprørernes side og sprengte porten innenfra. De tyske borgherrene ble avsatt og erstattet med menn som sympatiserte med opprørerne. Engelbrekt organiserte opprøret ute i landet. Den 15. februar var han i Stockholm og deltok i valget på rikshøvedsmann, hvor han bare fikk tre stemmer (av tretti), mens Karl Knutsson fikk en overveldende majoritet.
Erik Puke overfalt Tälje slott som ble innehatt av Bengt Stensson (av ætten Natt och Dag) til Göksholm. Åpenbart mistrodde Engelbrekt og Erik Puke ham foran den planlagte nya reisningen. Muligens var det før nyttår Erik Puke hadde erobret Tälje slott og beholdt det. Slottsherren protesterte hos Rådet, men det hjalp ikke. Overfallet mot Tälje skulle senere ha alvorlige konsekvenser; det skjerpet den allerede store misstemningen mellom Engelbrekt og Magnus (Måns) Bengtsson (Bengt Stenssons sønn).
Aksjoner som denne gjorde ikke Engelbrekt og Erik Puke mer populære blant rådsherrene, og det gjorde sikkert sitt til at de bare fikk strøstemmer i valget på rikshøvedsmann. Engelbrekt ville at valget skulle erklæres ugyldig, men rådets herrer holdt på Karl Knutsson mens allmuen holdt på Engelbrekt. De ble da inngått et kompromiss ved at høvedsmannsembetet ble delt mellom Karl Knutsson og Engelbrekt.
Engelbrekt fikk i oppdrag å rense landet for utenlandske høvdinger og gjorde et krigstog gjennom Sverige, hvor han inntok den ene borgen etter den andre. Han måtte imidlertid avbryte en beleiring av Axevall fordi han ble syk, og den 20. april kom han tilbake til Örebro slott. Der fikk han en sårt tiltrengt hvil. Da fikk Engelbrekt bud om at ridderen Bengt Stensson ville ha et møte om deres private konflikt. Bengt Stensson foreslo et første møte på Örebro slott, og det forløp rolig. De bestemte seg for å treffes for å avgjøre stridsspørsmålene den kommende pinsehelgen, og i mellomtiden skulle det råde fred mellom partene. Dette gikk også Bengts sønn Magnus (Måns) Bengtsson (Natt och Dag) med på.
Kort etter skulle Engelbrekt reise til Stockholm på et rådsmøte. Han hadde ikke helt kommet seg fra den sykdommen han led av og var for svak til å sitte på en hest, så han måtte dra med båt over Hjälmaren og Mälaren. Den første dagsetappen dro han forbi Göksholm slott som ligger på en odde i Hjälmaren. De slo leir for natten på en holme noen kilometer fra Göksholm. Engelbrekt ble ført i land av sine folk og man gjorde opp ild for å kunne varme seg.
Etter en stund kom det noen båter til holmen, og Magnus Bengtsson steg ut av en av dem. Engelbrekt trodde at Magnus kom med en innbydelse fra sin far, derfor gikk han frimodig frem til ham. Men han kom i et annet ærend, og etter en ordveksling overfalt han Engelbrekt med sin øks. Det første hogget skar tre fingre av Engelbrekt, han snudde og flyktet, men ble truffet av et slag i nakken. Det tredje slaget kløyvde hans hodeskalle. Det var den 4. mai 1436. Karlskrøniken angir datoen til 27. april, og lenge stolte man på den, selv om andre og mer pålitelige kilder sa 4. mai. I dag er datoen 4. mai allment akseptert.
Også Engelbrekts menn ble overfalt og til og med hans hustru, som ble ført til Göksholm. De tok med en svenn til Örebro for å si at han kom fra sin herre, men slottsfogden ante uråd og sa at han ikke åpnet porten om natten. Magnus og hans menn måtte ta seg tilbake til Göksholm med uforrettet ærend. Neste dag ble nyheten spredt med vindens hastighet.
Bøndene rundt Stora Mellösa dro til holmen og tok Engelbrekts legeme med seg til sin sognekirke i Stora Mellösa. Siden bega de seg til Göksholm slik at herr Bengt og hans sønn Magnus måtte flykte hals over hode til Danmark. Bøndene dro da til kirken og førte Engelbrekts lik til Örebro, hvor han ble gravlagt i byens Nikolaikirke. I sin bearbeidelse av Olavus Petris svenske krønike fortalte Göran Bengtsson Gylta at de la ham «i en murt grav midt i kirken og mente at han som et hellig, uskyldig menneske hadde blitt myrdet og at man selv lenge etterpå søkte avlat ved hans grav og at han ennå denne dag ikke kalles annet enn den hellige sankt Engelbrekt».
Man trodde på mange hold at det sto større krefter bak mordet på Engelbrekt enn «bare» konflikten mellom Magnus Bengtsson og hans far mot Engelbrekt og Erik Puke, men det får vi aldri vite. Feiden mot kongen fortsatte etter Engelbrekts død, og i 1438 ble Karl Knutsson Bonde konge i Sverige. Han ble for øvrig mistenkt for å stå bak mordet på Engelbrekt, ettersom han tok Bagnus Bengtsson under sin beskyttelse.
På kontinentet finnes mange eksempler på at slike kjemper etter sin heltedød ble ansett som helgener, men i Sverige er Engelbrekt det eneste eksemplet. Syke og nødlidende begynte å valfarte til graven og ble sagt å bli hjulpet etter at der ha anropt Engelbrekts forbønner hos Gud. I Vadstena klosters minnebok sies det, etter notisen om Engelbrekts brå død, at han stråler gjennom mange underverk i Örebro kirke hvor han er gravlagt.
Et enda mer veltalende vitnesbyrd om den makt som undergjører som ble tilskrevet Engelbrekt, finner man i den visen biskop Tomas Simonsson av Strängnäs skrev om Engelbrekt i 1439, tre år etter mordet. Der heter det at hans uskyldige bein førtes fra Göksholm til Örebro, dit mange pilegrimer nå valfarter for å bli hjulpet:
Der togs upp de menlösa ben / och fördes så till Örebro igjen. / Gud gör där stor nåd. / Mången pilgrim söker sig dit, / bliver där sin krankhet kvitt / och går hem med tacksam håg.
Mirakler har altså inntruffet ved Engelbrekts grav i Örebro, på samme måte som ved St. Birgittas skrin i Vadstena og vid St. Eriks skrin i Uppsala. Mot slutten av 1400-tallet var kirken i Örebro fortsatt et valfartsmål man tydde til. I 1487 pålegges således, i henhold til et bevart dokument, en drapsmann ved navn Didrik Hemmingsson å sone sin illgjerning gjennom å gjøre «pelegrims resa til Wasztena, Örebro, Swinegarn och Vpsala». Didrik var en smedlærling som sto for retten i Stockholm. Han hadde drept Laurens salmaker med et vådeskudd fra sin børse. Her likestilles altså St. Engelbrekts grav i Örebro med St. Birgittas grav i Vadstena, med St. Eriks grav i Uppsala og med offerkilden Helga Korskällan i Svinnegarn. Ja, ennå på 1500-tallet skal allmuen i Närke ha talt om frihetshelten Engelbrekt som «den hellige Engelbrekt». I Göran Gyltas bearbeidelse av Olaus Petris svenske historie på midten av 1500-tallet sies det uttrykkelig om bøndene i Närke at de «nennen in auch noch heutiges tages nicht anderst dan heilige sancte Engelbrecht».
Den katolske Kirkes dager i Sverige var imidlertid talte, og man fikk ingen tid til å gi kulten for Engelbrekt offisiell kirkelig sanksjon og liturgisk utforming. Man kjenner derfor ingen hymner skrevet til hans ære. Engelbrekts ubestridelig betydningsfulle innsats i frihetsbevegelsen og hans uforskyldte død for morderhånd har likevel skaffet ham helgennavnet. Engelbrekt var samtidig med Jeanne d'Arc og Jan Hus, og på samme måte som dem ble han etter sin død ansett som martyr. Det er trolig at frigjøringskjempen Engelbrekt skulle ha nådd samme status som for eksempel Jeanne d'Arc i Frankrike om ikke reformasjonen hadde kommet. Da opphørte kulten og hans kiste og levninger forsvant sporløst. Ingen vet i dag hvor de finnes.
Engelbrekt, folkehelten fra Bergslagen, gjorde et sterkt inntrykk på samtiden og den nærmeste ettertiden, dels på grunn av den væpnede frihetsbevegelsen som han var leder for, dels på grunn av hans voldsomme død for morderhånd og de underverkene som ble sagt å hende ved hans grav og som skaffet ham helgenry.
De kirkelige myndighetene stilte seg kritiske til den folkelige kulten av Engelbrekt, men de kunne ikke forhindre den. Etter reformasjonen ble det enda mer påtrengende å avskaffe den. Olavus Petri, som jo kom fra Örebro, kan ikke ha vært uvitende om den, men han nevner den aldri. Etter alt å dømme utryddet byens lutherske prester de minnene om Engelbrekt som ennå fantes i Nikolaikirken. Johannes Messenius fortalte i 1611 at det i kirken hadde vært et epitaf over «den berømte mannen herr Engelbrekt Engelbrektsson, gravlagt i menighetskirken i Örebro». Dette epitafet var trolig malt på veggen, men var ødelagt allerede da Nikolaikirkens vegg- og takmalerier ble hvitkalket i 1594. Siden visste ingen hvor i kirken Engelbrekts levninger hvilte.
Ved flere anledninger har man lett etter Englebrekts grav. På 1600-tallet søkte man i nærheten av alteret, i midtgangen og under det søndre benkeområdet, men uten resultat. Man fikk heller ikke noen spor fra muntlige tradisjoner. De hadde tydeligvis blitt undertrykt av prestene.
I 1933 kom Bertil Waldén med en interessant hypotese. Ved restaureringen i 1898 hadde det vist seg at veggene i den såkalte Längbrokirken eller «Bondekuren», et utbygg midt på kirkens nordvegg, hadde overkalkede malerier. Dette kapellet var bygd en gang på 1430- eller 1440-tallet, noe som stemmer godt overens både med tiden for Engelbrekts død og med Göran Gyltas opplysning om at han var gravlagt «midt i kirken». Bertil Waldén mente derfor at dette sidekapellet var blitt bygd som et kapell over Engelbrekts grav.
Denne hypotesen kan verken bevises eller godtgjøres, men den har gode grunner for seg og er i dag akseptert. Kapellet heter nå Engelbrektskoret. En minneplate over Engelbrekt er satt opp, og slik har dagens lutheranere gjort bot for sine forgjengeres overdrevne nidkjærhet og skapt et sted hvor den som vil hedre en av Sveriges folkelige helgener.
Heltedyrkelsen av Engelbrekt kulminerte i 1935 i forbindelse med feiringen av 500-årsdagen for åpningen av riksdagen. Engelbrekt har vært et populært emne for litterær behandling. Hans statue i bronse, modellert av Carl Gustaf Qvarnström, ble avduket i Örebro i 1865. Det finnes også en statue av Engelbrekt på Järntorget i Arboga og på Stora torget i Falun. Engelbrekt er også tema for en opera av Natanael Berg. Engelbrekts församling i Stockholm med Engelbrektskyrkan har sitt navn etter helten.
Engelbrekt har blitt brukt som nasjonalt politisk symbol av både ytterste høyre og sosialister. Men på 1930-tallet gjorde svenske sosialister Engelbrekt til et svensk antifascistisk symbol mot fremfor alt trusselen fra den tyske nazismen.
En samtidig historieskriver, Herman Corner fra Lübeck, skildrer Engelbrekt som en varmhjertet mann av stor klokskap, som med rettrådighet og fremgang skjøttet rikets anliggender. Han ble ikke trodd å være ledet av hovmod og herskelyst, men å ha grepet til våpen av medlidenhet med de ulykkelige som var utsatt for de danske fogdenes voldsomheter og som bare fant døve ører da de klagde til kongen. Engelbrekt var også en modig mann som med suksess ledet den svenske hæren gjennom landet og inntok det ene støttepunktet etter det andre. Men han var noe mye mer enn en kriger. Han ville styrka det svenske frihetspartiets stilling gjennom forhandlinger med utenlandske makter. Han viste seg å stå langt foran sine samtidige gjennom å erstatte herredagene, som det aristokratiske statsstyret hadde innført, med riksdager, hvor også det lavere presteskapet, byene og allmuen var representert. For øvrig hadde han et åpent øye for alle slags nyttige foretak, noe han viste for eksempel gjennom sin plan om å forene Mälaren og Østersjøen med en kanal ved Södertälje.
Den hellige Engelbrekt har ingen kjent minnedag, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.