Den salige Engelram (Anguerand, Angeran, Angerand, Anjorant, Angelram, Angilram, Angelran, Angelramme, Angelrane, Angerannus, Angelranus, Angelirannus, Angelramnus, Angilramus, Anguerran, Enguelran, Engeran, Enguerrand, Engueran, Enguerran, Enguerrammus, Engelramus, Enguerandus, Ingelranne, Ingerran, Ingueran, Inguerand, Ingelramnus, Ingelranus, Inguerrandus) ble født rundt 975 i Saint-Riquier (Somme) i det nåværende Frankrike.
Engelram kom fra en beskjeden familie og fikk sin utdannelse ved klosteret Saint-Riquier (Centula) i bispedømmet Amiens. Der ble han med tiden benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og ga et eksempel på en dyp ydmykhet, en stor kjærlighet til regelen og en kristen nestekjærlighet som ikke kjente hat eller misunnelse. I regi av abbed Ingélard viet han seg først til studiene, og hans fremgang var så stor at man ønsket å gjøre ham i stand til å vite alt om tidens vitenskaper. For å fullføre sin utdannelse ble han overlatt til den berømte biskop Fulbert av Chartres, som introduserte innovasjonene til Guido av Arezzo i den gregorianske sangen. Under en så dyktig mester ble Enguerran svært lærd innen grammatikk, musikk og dialektikk. Etter å ha mottatt prestevielsen, vendte han tilbake til Saint-Riquier, hvor skolen raskt ble opplyst av hans leksjoner.
Etter abbed Ingélards død i 1022 valgte munkene i Saint-Riquier Engelram til sin nye abbed. Kong Robert II den fromme (996-1031) fant dette valget akseptabelt, og i den anledning ønsket han å dra til Centula. Men den nyvalgte abbeden, som mente seg uverdig til å ta på seg en slik byrde, flyktet inn i en nærliggende skog. Den gode kongen, som beundret denne ydmykheten, beordret de væpnede mennene i sitt følge om å foreta et aktivt søk i alle de omkringliggende områdene. Rømlingen ble oppdaget i Forêt d’Oneux og brakt til klosteret. Kongen fikk ham til å ringe med klokkene slik at den nye abbeden kunne innsettes uten noen forsinkelse.
Den nye abbeden viet all sin oppmerksomhet til å gi et eksempel på et perfekt liv, for å fremme det gode og hindre det onde. Men selv om han viet seg til å frelse sjeler, neglisjerte han ikke de materielle interessene som var betrodd ham. I klosteret fikk han restaurert kirken St Benedikt, oppført en sykestue og et kapell viet til St Vincent, fikk skaffet hellige kar av gull eller sølv, fikk transkribert og innbundet mange manuskripter og en rik utsmykning av altrene.
Abbed Ingélard av Saint-Riquier hadde inngått en avtale som angikk visse områder som var eid av klosteret, med biskop Notker av Liège. Etter biskopens død hadde hans to etterfølgere ratifisert de gamle tradisjonene. En ny biskop ved navn Durand var blitt innsatt. Engelram reiste til ham, og takket være anbefalinger fra erkebiskop Ebles Rouci av Reims, fikk han et stadfestet charter, datert 18, september 1022. Kort tid senere dro han til Normandie for å søke sjenerøsiteten til hertug Richard II. Han fikk en messehagel i purpur og som donasjon kirken i Equemanville, Scabelli villa, i kantonen Honfleur. Hertugens bror Robert, erkebiskop av Rouen, ga på samme tid en vakker billedvev til kirken i Saint-Riquier.
Engelrams iver og veldedighet var kjent for alle, men så ble han rammet av en grusom ildprøve hvor han markerte sin tålmodighet og fasthet. Han ble nemlig rammet av en fullstendig lammelse så han ikke kunne løfte hånden til munnen eller bevege seg i sengen. Men den stakkars pasienten så denne smertefulle tilstanden som en rettferdig straff for sine synder. Når han ofte gikk fra sorg til glede og ble spurt om disse humørsvingninger, svarte han at han noen ganger tenkte på den evige straff han fortjente, og noen ganger den lykken som engler og helgener får smake i himmelen.
Mange av munkene mente at abbeden burde byttes ut på grunn av denne lammelsen. En av dem, Fulk (Foulques), sønn av grev Angelran av Ponthieu, ville benytte seg av denne stemningen og ønsket å tilrive seg abbedens funksjoner. Takket være sin far fikk han denne utnevnelsen av kong Henrik I (1031-60), men vi vet ikke hva som var årsaken, da var i disse landene. For å få anerkjent sine påståtte rettigheter, ga Fulk en overdådig fest for ridderne i Ponthieu i klosterets matsal (refektorium). Da Engelram, som hittil hadde ignorert disse dristige intrigene, ble klar over hva som skjedde, fikk han seg fraktet til døren til matsalen og uttalte bannlysning over alle som ville krenke rettferdighetens rettigheter. Forsamlingen flyktet, og han sa til Fulk, som ble stum av forvirring, at han aldri i sin levetid ville bli abbed. Denne spådommen ble ikke motsagt av hendelsene, ettersom Fulk ikke klarte å bli valgt til abbed av Forestmontiers i Picardie dagen etter Engelrams begravelse.
Mens han var lammet, ble den modige munken transportert med vogn til kongen og bebreidet ham sterkt for hans svakhet, og han truet med evig straff hvis han holdt fast ved sine urettferdige tanker. Henrik viste først anger som senere viste seg å være oppriktig, for noen få år senere, på anmodning fra Engelram, som følte seg ute av stand til å fortsette å utføre sine plikter, ga kongen ham den hellige Gervin som etterfølger. Denne fromme munken fra Verdun ville ikke samtykke dersom han ikke ble kalt til denne verdighet etter munkenes valg. Enguerran satte seg inn i hans synspunkter og skyndte seg å gjennomføre dette valget, som skulle befri ham fra byrden. Abbed Gervin I ble innsatt av biskop Fulk av Amiens på festen for Bebudelsen (25. mars) i 1045.
Engelram fulgte så langt det var mulig alle gudstjeneste i kommuniteten, til tross for sin skrøpelighet, og liggende i en bærbar seng deltok han i meditasjoner, tidebønner og messe. Han fortsatte å synge bønnene til den hellige liturgi, som om han sto ved alteret, og mange så på dette som en merkelig særhet fra en mann som hadde tilnavnet «den vise». En dag da han hadde sunget messen på denne måten, spurte han om litt vin for å slukke tørsten. Etter å ha smakt på den han fikk presentert og deretter enda en, sa han høyt: «Det er ikke denne vinen jeg vil ha, men den jeg drakk i min messe». Da skjønte alle at et himmelsk brygg på mystisk vis ble gitt ham ved kommunionen.
Etter hvert som sykdommen forverret seg, anerkjente Engelram behovet for å sende en utsending til hoffet for viktige saker. Abbed Gervin ga denne meldingen til en munk som kom med en rekke unnskyldninger for å slippe, for han ønsket å være til stede når den hellige abbeden døde, noe som ble antatt å være nært forestående. Denne ulydigheten gjorde at han ble sendt til Engelram, som etter å ha irettesatt ham, la til: «Utfør de ordrene du har fått, og vit at jeg ikke skal legges i graven før din retur». Dette var også det som skjedde. Den salige abbeden ga opp sin sjel til Gud den 9. desember 1045. Munken kom tilbake fra sitt oppdrag og var ved Amiens da han fikk høre denne triste nyheten. Han red på en hest til Saint-Riquier, og han kunne fortsatt se de livløse levningene av den ærverdige abbeden.
Abbed Gervin I presiderte over hans begravelse, som fant sted i kirken som var viet til Saint-Riquier, foran alteret for Saint-Laurent. Guido, som var erkediakon ved katedralen i Amiens og senere ble biskop, skrev en lovtale til sin tidligere mester og følgende gravskrift:
Quem tegit hic tumulus, lectissimus Angelirannus / Huius coenobii pastor et abba fuit. / Dux gregis Ecclesiae, monachum spes inclyta vitae, / Vixit, et in mundo mundus, et in Domino.
Engelram var en av tidens mest dannede menn, og av sine samtidige fikk han tilnavnet «den Vise» (le Sage) eller «den lærde abbeden». Han var en dyktig forfatter av latinske vers. Han utmerket seg også for sin nestekjærlighet og tålmodighet, men også for sin fasthet. Hans minnedag som salig er 9. desember.
Kilder: Benedictines, Infocatho, Heiligenlexikon, zeno.org, nominis.cef.fr, jubilatedeo.centerblog.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. juli 2014