Den hellige Eneco av Oña (d. 1057)

Den hellige Eneco (Enneco; sp: Enecón, Iñigo, Ynigo; bask: Eneko; lat: Enecus, Ennecus, Innicus, Ignatius) ble født en gang på 900-tallet i Calatayud i provinsen Zaragozai regionen Aragón i Spania. Han var av visigotisk opprinnelse. Han var først eremitt, men ble senere munk i benediktinerklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB) San Juan de la Peña i Aragón, rett etter at Cluny-reformen var blitt innført. Etter å ha vært prior en periode, vendte han tilbake til eneboerlivet i fjellene i Aragón.

I 1010 hadde grev Sancho García av Castilla og hans hustru, donna Urraca, grunnlagt klosteret San Salvador i Oña nær Burgos i Gamle Castilla og stilt det under ledelse av sin datter, den hellige Tigrida. Det var trolig et dobbeltkloster, men vi hører bare om nonner. Det synes som om de etter en tid henfalt til en avslappet observans, og kong Sancho den Store av Navarra (1000-35) bestemte seg for å gjenskape disiplinen i klosteret som hans svigerfar hadde grunnlagt. Kongen var en sterk tilhenger av den cluniacensiske reform, som han hadde innført i sine riker. Reformen stammet fra klosteret Cluny i Burgund og observerte den benediktinske regel i henhold til dens opprinnelige strenghet: kontinuerlig stillhet, offentlig syndsbekjennelse, harde botsøvelser, mye manuelt arbeid sammen med skoler og praktisering av almisser og gjestfrihet.

Fra klosteret San Juan de la Peña i Aragón, som var det første klosteret som innførte den nye regelen, hentet kong Sancho munker rundt 1029 for å erstatte nonnene i Oña. Som abbed utnevnte han en disippel av den hellige Odilo av Cluny ved navn García, men han døde før han hadde konsolidert arbeidet. Det var derfor viktig at det ble funnet en egnet etterfølger. Kong Sancho avgjorde at Eneco hadde alle de nødvendige kvalifikasjonene, men de forsøkene han gjorde via sine utsendinger på å få ham til å forlate sin eneboerhytte, var forgjeves. Først da kongen selv besøkte eneboeren, lyktes han å få den motvillige Eneco til å akseptere valget som abbed av Oña.

Det viste seg å være et lykkelig valg. Under hans ledelse vokste klosteret raskt i hellighet, og antallet munker økte også raskt. Eneco fikk stor innflytelse ut over klosteret og i hele området omkring. Han skapte fred mellom samfunn og enkeltpersoner som lenge hadde ligget i bitter strid, og han temmet menn med voldsomt temperament. Da en alvorlig tørke truet hele årets avlinger, fikk han det til å regne i overflod på hans forbønn. En annen gang skal han ha mettet en stor menneskemengde med tre brød.

I hans tid som abbed ble klosteret gitt jurisdiksjon over San Juan de Pancorvo i 1046 og San Juan, Santa María, y San Martín de Alfania i 1048 av kong García V av Navarra, som Oña tilhørte på den tiden. Den 12. desember 1052 assisterte Eneco ved konsekrasjonen av Garcías nye monastiske grunnleggelse Santa María la Real i Nájera. Sammen med den hellige Dominikus av Silos grep han også inn for å prøve å forhindre den broderlige konflikten som endte i Slaget ved Atapuerca (1. september 1054), hvor García døde.

Eneco var rundt en mil unna klosteret da han ble rammet av en sykdom som skulle vise seg fatal. Han måtte bæres hjem, og da han var kommet til klosteret, ba han om at det måtte hentes forfriskninger til de guttene som hadde ledsaget bærerne med fakler. Ettersom ingen andre hadde sett noen slike gutter, ble det konkludert med at de må ha vært engler. Han døde den 1. juni 1057, og alle sørget, både kristne, sarasenere og jøder (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»).

Eneco synes å ha blitt helligkåret rundt 1160 (1163?) av pave Alexander III (1159-81). Det er kjent at pave Alexander IV (1254-61) i 1259 innvilget avlat til dem som besøkte kirken i Oña «på festen for den salige Eneco, bekjenner, tidligere abbed i nevnte kloster». Hans minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 1. juni. Det var ham den hellige Ignatius av Loyola, som egentlig het Iñigo, var oppkalt etter.