Eucherius tilbrakte syv år i klosteret med å praktisere botsøvelser og lydighet. Blant sine medbrødre var han høyt aktet. Men jo mer de beundret ham, desto mer ydmyk ble han. Ryktet om hans høye dannelse og fromhet spredte seg snart, til og med utenfor klostermurene. Hans onkel Soavaric var på den tiden biskop av Orléans, og da han døde, forteller biografien at senatet, folket og presteskapet i byen sendte en delegasjon til frankernes hushovmester (major domus) og reelle hersker Karl Martell (716-41) og ba om tillatelse til å velge Eucherius til det høye embetet. Karl Martell var illegitim sønn av Pipin av Herstal (frankisk hushovmester 687-714), og han ga sin tillatelse.
Men Eucherius forsøkte å unnvike denne æren og ba sine medbrødre om å hjelpe ham å slippe, for som han sa: «Hvor lett skulle ikke denne verdens glans og ære kunne berøve meg frelsens krone som jeg ville erobre her blant dere?» Til slutt føyde han seg imidlertid og forlot Jumièges med tårer i øynene, og i en alder av bare 25 år ble han i 719 biskop av Orléans (noen kilder skriver 721). Det er imidlertid blitt påpekt at bispelistene i Orléans viser to eller tre biskoper mellom Soavaric og Eucherius.
Eucherius viste seg å bli en eksemplarisk biskop, men han hadde gjort rett i å frykte den verdslige verden. Karl Martell hadde satt i gang en massiv erobringsbølge og hadde først nylig beseiret Neustria. Han beseiret maurernes invasjonsstyrker nær Poitiers i 732, og deretter okkuperte han Burgund og Provençe. Disse felttogene måtte finansieres, og da de konfiskerte eiendommene til hans fiender viste seg ikke å være tilstrekkelig, vendte han seg mot Kirkens eiendommer, som hadde vokst betraktelig på 500- og 600-tallet.
I en «sekulariseringsprosess» enten konfiskerte han eiendommer direkte eller utnevnte legmenn blant sine tjenestemenn som abbeder og biskoper, som deretter stilte sine kirkers eiendommer til Karls disposisjon for å utruste tropper. Han var ikke motivert av noen anti-religiøse følelser, men så tvert imot sine seire som oppnådd med Kristi hjelp, spesielt den over maurerne. Men konsekvensene for Kirken var katastrofale, og biskop Eucherius motsatte seg konfiskasjonene på det sterkeste og forsvarte Kirkens rettigheter med all sin energi.
Denne motstanden ble fremstilt for Karl Martell som en personlig fornærmelse, så i 737, da hushovmesteren var på vei hjem til Paris etter å ha beseiret sarasenerne i Aquitania, stanset han i Orléans (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). Han ga Eucherius ordre om å følge med ham til Verneuil ved Oise i bispedømmet Beauvais, hvor han da hadde sitt hoff. Der forviste han Eucherius og alle hans slektninger til Köln (noen kilder skriver at det skjedde i 732).
Men også der ble den store biskopen snart beundret og elsket av folket, og da Karl Martell fryktet at hans innflytelse skulle vokse, forviste han ham en gang til, denne gangen til en festning i Hasbain (Haspengaw) nær Liège/Luik i det nåværende Belgia. Men der spredte hans popularitet seg også snart, og festningens kommandant Robert ga ham til slutt lov til å trekke seg tilbake til benediktinerklosteret Sarchinium eller Saint-Trond (Sint-Truiden) nær Maastricht vest for Brussel, der han var isolert fra folket.
En kult oppsto senest på 800-tallet. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 20. februar, men han har også en translasjonsfest den 11. august (eller 12.). Hans biografi virker å ha blitt skrevet i hans egen tid. Hans relikvier oppbevares i Saint-Trond, og han står i martyrologiene til de hellige Beda den ærverdige og Rabanus Maurus. Historikere mener at hans kult gjorde at hans navn havnet på listen over biskoper av Maastricht, hvor han siden ble angitt som byens åttende biskop, den hellige Eucherius I av Tongeren-Maastricht (d. 522?).
Erkebiskop Hinkmar av Reims fortalte til et konsil i Quierzy i 858 om en visjon som biskop Eucherius av Orléans hadde sett i regjeringstiden til kong Pipin den lille over hundre årtidligere. Mens Eucherius ba, hadde han blitt tatt opp og fikk blant andre ting se lidelsene til dem som var i helvete, og blant dem så han Karl Martell. Da visjonen sluttet, tilkalte han Bonifatius og abbed Fulrad av Saint-Denis og sendte dem for å se etter om Karl var i sin grav. Da de to åpnet graven, styrtet en drage ut, og de fant gravens indre svertet som om den hadde brent. Disse to tegnene ble tatt som bevis på at visjonen stemte og at Karl hadde blitt dømt til helvete for sin plyndring av kirkelig eiendom.
Eucherius avbildes som biskop som blir drevet ut av Orléans, eller når han vekker opp en død. Noen ganger avbildes han mens han ser en visjon av Karl Martell i helvete, men denne legenden kommer ikke fra den originale biografien. Han kalles Eucherius av Orléans, men også «av Jumièges» eller «av Sint-Truiden».
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (II), Benedictines, Bunson, Engelhart, Kaas, Schauber/Schindler, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 10. april 2004