Den hellige Eparkius av Angoulême (504-581)

Den hellige Eparkius (Eparchius; fr: Cybard, Cybar, Ybar, Ybars) ble født i 504 i Trémolet i Périgord (Petrocorii) i Frankrike. Navnet Eparkius var det den hellige Gregor av Tours som senere ga ham. Han var intelligent og fikk en god utdannelse. Som femtenåring ble han utnevnt til kansler av sin bestefar, men svært få detaljer er kjent fra hans tidlige år.

Som trettiåring trådte han inn i et kloster og ble munk i klosteret Sedaciae, enten i Seyssac nær Saint-Aquilin eller klosteret i Saint-Cybard nær Mouleydier i Dordogne. Dette skjedde mot foreldrenes viten og vilje. Hans hellighet var stor, og så mange mennesker søkte hans råd og tryglet ham om å utrette mirakler til deres fordel, at han bekymret seg for å bli stolt og selvtilfreds. Derfor forlot han klosteret i 542 for å leve i ensomhet nær Angoulême (Engolisma), med tillatelse fra sin abbed Martin og den lokale biskopen, den hellige Aptonius av Angoulême, som presteviet ham.

Han tiltrakk seg snart disipler, og han gikk med på å veilede dem så lenge de avsto fra alt manuelt arbeid og utelukkende baserte seg på almisser fra lokalbefolkningen. Når de klagde på at de måtte gå uten mat, pleide han å sitere den hellige Hieronymus: «Troen fryktet aldri sulten». Det ser ut til å være noe tvil om naturen av hans avsondrede liv. Gregor av Tours kaller ham abbed og indikerer at han levde et slags monastisk liv med en rekke disipler, men det er en sterk tradisjon som hevder at han levde alene som inkluser (lat inclusio = innesperring), det vil si frivillig innemurt munk, i en spesialbygd grotte ved nordsiden av bymuren.

Eparkius engasjerte seg for de syke og for fanger, og han brukte de almissene han fikk til mat til å ta seg av dem og til å kjøpe friheten for fanger og slaver. Dette siste ser ut til å ha vært hans hovedbeskjeftigelse, og det finnes i arkivene i Angoulême er dokument fra 558 som gir 175 slaver friheten på hans forbønn. Hans velgjørende arbeid forklarer hvorfor han vanligvis avbildes enten mens han tømmer en sekk med penger for at hans disipler skal dele ut, eller han holder lenker.

Han døde i 581 – noen kilder sier 558 – etter førti år i sin celle. En betydelig kult utviklet seg snart, og han ble spesielt minnet som undergjører. Et kloster som var grunnlagt under kong Pipin I (817-38) ble viet til Saint-Cybard. Det ble plyndret av engelske soldater på 1300-tallet og igjen av protestanter i 1568, da hans relikvier ble brent. Det antatte stedet for hans grotte ved bymuren har vært kjent siden 800-tallet. Den ble restaurert og forstørret i 1673 og igjen i 1851. De viktigste kildene for Eparkius’ liv er Gregor av Tours’ Historia Francorum og In gloria Confessorum. En latinsk biografi, som lenge ble antatt å være samtidig, stammer trolig fra 800-tallet. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er 1. juli.