De hellige Galation (Galatio, Galaction, Galacteon; it: Galazione) og Episteme (Epistemis) er ikke historiske skikkelser. De er rett og slett helten og heltinnen i det som kan kalles en kristen fortsettelse av den romantiske fortellingen om Kleitofon og Leukippe (lat: Clitophon og Leucippe). Galation skal ha vært deres sønn.
Legenden forteller at Kleitofon og Leukippe var et hedensk ektepar i Emesa i Fønikia (Homs i dagens Syria). De var rike og fremstående, og først var de barnløse. Så ble de omvendt av en reisende tiggermunk ved navn Onofrio, som lovte dem at den ene, sanne Gud ville høre deres bønner og gi dem et barn. Snart ble Galation født. Hans foreldre oppdro ham i den kristne tro og skaffet ham en god utdannelse. Veien til en strålende karriere lå åpen for ham, men han ønsket tidlig å leve et monastisk liv i ensomhet og bønn.
Da gutten var tyve år gammel, bestemte hans far, som da var blitt enkemann, å gifte ham bort til en ung hedensk jente ved navn Episteme. Han ga da opp klosterplanene av lydighet til sin far og ble forlovet med den vakre hedenske kvinnen Episteme.
I løpet av forlovelsestiden besøkte Galation henne ofte, og det endte med at han først omvendte sin forlovede og deretter hennes tjener, Eutolmius. Galation døpte selv sin hustru. Åtte dager senere hadde Episteme en visjon der hun så æren som var reservert i himmelen for dem som holdt sin jomfruelighet intakt for å vie seg helt til Gud. Hun fortalte ektemannen om drømmen, og de to ektefellene bestemte seg deretter etter gjensidig avtale for å opprettholde et kyskt liv til deres død. De delte også ut det de eide til de mest trengende, overbevist om at de da kunne bli belønnet av en evig skatt.
Etter at de var gift, dro ekteparet deretter til Sinai-ørkenen sammen med tjeneren Eutolmius, hvor de på fjellet Publion ved Sinaifjellet fant en gruppe på tolv eremitter, som ble enige om å ønske Galation velkommen i deres kommunitet. Episteme ble sendt til en gruppe på fire kvinner som praktiserte askese i en nærliggende eremitasje. Galation kom øyeblikkelig inn i eremittenes liv og våket hele netter mot distraksjoner, og han nådde snart en høy grad av dyd. De forlot ikke sine klostre, og de traff ikke hverandre igjen før deres martyrium.
Under keiser Decius (249-51) brøt det ut en voldsom kristenforfølgelse, hvor særlig de som hadde trukket seg tilbake til ørkenen, ble rammet. I kommuniteten var det bare Galation og en medbror igjen, mens de andre hadde flyktet. Da en tropp med keiserlige soldater satte kursen mot eremitasjen hvor Galation levde, fikk Episteme en åpenbaring av den himmelske herlighet som var forbeholdt martyrene, og hun så at hun ble kalt til å dele den med sin mann. Deretter fikk hun velsignelse fra sin overordnede til å ofre seg til døden for Kristus sammen med han som hadde vært hennes lærer i troen og hennes livspartner.
De to ble sammen ført for guvernøren Urso. Der motsto de truslene og forble faste i troen, og derfor ble de utsatt for forferdelige tortur. Den unge Episteme ble kledd naken slik at hedningene kunne more seg med hennes smerte over å være foran hele folkemengden, mens man hogg av henne hender og føtter og tungen. Begge døde til slutt ved halshogging med sverd, og slik oppnådde de den ærerike martyrpalmen i Emesa. Galation var da tretti år gammel, mens Episteme bare var seksten. Stedet for deres martyriums oppgis ikke av Simeon Metafrastes, men Migne sier at de ble brakt tilbake til Emesa og henrettet der. Deres legemer brakte tjeneren Eutolmius til et sikkert sted hvor de deretter kunne æres. Senere skrev han en beretning om deres dydige liv og ærerike martyrium, for sine samtidige og for ettertiden.
Deres navn sto i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum den 5. november:
Eméssæ, in Phœnícia, sanctórum Mártyrum Galatiónis et Epistémis cóniugis, qui in Décii persecutióne, flagris cæsi, mánibus pedibúsque et lingua ínsuper mutiláti, dénique, truncáto cápite, martýrium consummárunt.
I Emesa i Fønikia, de hellige martyrene Galation og Episteme, hans hustru, som under Decius’ forfølgelse ble grusomt pisket, fikk skåret av føttene, hendene og tungen og til slutt ble de halshogd, og fullførte slik sitt martyrium.
De var tatt med i noen østlige menologier (helgenlister), og misledet av disse tok den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, dem dessverre inn i Martyrologium Romanum da han reviderte det på 1500-tallet. De nevnes ikke i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004).
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Benedictines (2), Benedictines (3), Bunson, Delaney (1), MR1956, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen.net, oca.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 28. desember 1997 – Oppdatert: 13. juni 2020