Den salige Ermengardis av Anjou (~1068-1146)

Det har lenge vært antatt at det i 1098 ble arrangert et ekteskap med den unge hertugen og poeten Vilhelm IX av Aquitania (1071-1126), kalt trubaduren, hertug av Aquitania og Gascogne og greve av Poitou (som Vilhelm VII) fra 1086 til sin død, men at hun ble enke allerede noen år senere. Men dette ekteskapet ble en ulykkelig fiasko. Hennes mann viste seg å være en glupsk kurtisør, og hans affærer gjorde hustruen rasende. Hun led av humørsvingninger og gnålte på sin mann. Dette, kombinert med at hun ikke ble gravid, fikk Vilhelm til å sende henne tilbake til faren, og han fikk ekteskapet oppløst i 1091.

Men historien om Ermengardis’ ekteskap med Vilhelm ser ut til å være basert på en feil i en sekundær kilde fra 1800-tallet, og det er mest sannsynlig at Filippa av Toulouse var Vilhelms eneste hustru. Videre forskning har vist at påstanden om at Vilhelm var gift med «Hermingerda», datter av Fulk IV av Anjou, er basert på den svært upålitelige krøniken til William av Tyre, skrevet mellom 1169 og 1187, mer enn sytti år etter at disse hendelsene skal ha funnet sted. Tyre identifiserer feilaktig Ermengardis’ mor som Bertrad av Montfort, søster av Amalricus de Montfort, mens hennes mor i virkeligheten var Hildegard (Audeard) av Baugency. Ingen primærkilde nevner noe ekteskap mellom Vilhelm og Ermengardis, så det er mest trolig at det aldri fant sted.

I 1093 giftet faren henne bort (igjen?) til hertug Alan IV av Bretagne (ca 1063-1119), hertug fra 1084 til hans abdikasjon i 1112. Han var også greve av Nantes og greve av Rennes og var også kjent som Alan Fergant («Fer gant» (fr) = jernhanske). Han var den siste hertug av Bretagne som snakket det bretonske språket. Dette ekteskapet ble trolig arrangert av faren for å sikre en allianse mot Normandie, som da ble kontrollert av Vilhelm Erobrerens sønn Robert Curthose. Ekteskapet produserte tre barn: Conan, senere hertug Conan III av Bretagne, Havise, gift med Baldvin VII av Flandern, som forstøtte henne i 1110, og Geoffrey, som døde ung i Jerusalem i 1116.

Hertug Alan dro til Palestina i 1096 for å delta i Det første korstog, og hertuginne Ermengardis fungerte som regent for hertugdømmet fra da og til 1101 og ledet utdanningen av den yngste sønnen Conan. Hun tilbrakte lite tid i Rennes eller det vestre Bretagne og foretrakk Nantes og regionen Saumur. Influert av den salige Robert av Arbrissel (ca 1047-1116) godkjente hun utvidelsen av klosteret i Fontevraud, hvor hun trakk seg tilbake ved to anledninger. Hun var en stor beundrer av den hellige Bernhard av Clairvaux (1091-1153), den egentlige grunnlegger av cistercienserordenen, og han skrev flere vennlige brev til henne og hyllet hennes sans for rettferdighet, grunnlagt på den kristne tro. Hun ga donasjoner til hans kloster Clairvaux og hun støttet grunnleggelser av cisterciensiske klostre. Hun var også en velgjører for klosteret Buzay nær Nantes.

Da hertug Alan IV kom tilbake fra korstoget, var han syk og rystet i ånden. Han var også en upopulær hersker, så han abdiserte til fordel for sin sønn i 1112, sannsynligvis ble han presset til å gjøre det. Han og Ermengardis ble separert etter dette, og han trakk seg tilbake til klosteret Redon. Hans fromme hustru ville følge ham i hans valg, og da sønnen var blitt myndig, trakk hun seg tilbake til dobbeltklosteret for kvinner og menn i Fontevrault, som sto under ledelse av Robert av Arbrissel. I Fontevrault skal hun ha blitt en venn av hennes første manns andre hustru, Filippa av Toulouse.

Etter at Filippa døde i 1118, bestemte Ermengardis seg for å hevne sin avdøde venninne. Hun dro sørover fra Fontevrault til hoffet til sin tidligere ektemann, hertug Vilhelm av Aquitania, hvor hun krevde å bli anerkjent som den rettmessige hertuginnen. Vilhelm ignorerte denne bemerkelsesverdige anmodningen. Derfor opptrådte hun plutselig i oktober 1119 på konsilet i Reims som ble holdt av pave Callistus II, krevde at paven ekskommuniserte Vilhelm, jagde ut hans elskerinne fra hertugpalasset og gjeninnsette Ermengardis på hennes rettmessige plass som hertuginne av Aquitania. Paven «avviste å føye henne», men Ermengardis fortsatte å plage Vilhelm i flere år etterpå. Men ettersom alt tyder på at Ermengardis aldri var gift med Vilhelm, hadde hun ikke noen hertuginnetittel å gjøre krav på.

Da ektemannen Alan døde i 1119, kom Ermengardis ut fra klosteret for personlig å innta en rolle som forsoner i provinsen Bretagne, rystet av intrigene fra hoffet og adelens interesser. Fra hendene til Bernhard av Clairvaux mottok hun i 1129 drakten som cisterciensernonne (Ordo Cisterciensis – OCist) i ordenens priorat i Larrey nær Dijon. På invitasjon fra sin halvbror Fulk, som ble konge av Jerusalem (1131-43), foretok Ermengardis en rask tur til Palestina som pilegrim. Da hun returnerte til Bretagne, grunnla hun cistercienserklosteret Buzay i Nantes, hvor den første abbed ble den salige Nivard, Bernhards bror.

Ermengardis døde den 1. juni 1146 i Larrey ved Dijon. Noen historikere mener at hennes liv endte i Jerusalem i klosteret St Anna, men listen over dødsfall i klosteret Redon registrerte en dødsdato for henne i 1146. Hun ble gravlagt i Redon, hvor ektemannen Alan lå gravlagt. Man mener at hun døde som nonne. Det er mulig at hun døde i Jerusalem og at hennes levninger senere ble overført til Redon. Hun var en svært unik historisk skikkelse gjennom de mange funksjonene i hennes liv, noe som til slutt førte til at hun fikk en kult som salig. Hennes minnedag er dødsdagen 1. juni, men 7. juni og 9. juni nevnes også. Menologiet i Cîteaux minnes henne den 25. september, mens det nye Menologium Cisterciense nevner henne den 31. mai, men uten tittel.