Hirsau-reformen gikk ut fra dette klosteret på 1000/1100-tallet. Den tok opp reformen fra Cluny, men uten å overta deres organisering rundt det sentrale moderklosteret. Målet for Consuetudines Hirsaugienses skrevet av abbed Vilhelm, var munkenes strenge levevis som i Cluny når det gjaldt timeplan og liturgi samt organisasjon av klosterfellesskapet. Rettighetene til biskoper og fogder ble i motsetning til de opprinnelige målene ikke begrenset.
Erminold ble anerkjent for sine dyder og sin lojalitet til Hirsaus idealer, så i 1106 ble han på ønske av keiser Henrik V (1106-25; keiser fra 1111) valgt til å gjenopprette klosteret i Lorsch (Lauresheim) ved Rhinen som abbed av biskop Gebhard av Speyer, senere også abbed av Hirsau. Men da han etter noen måneder fikk vite at hans bror hadde gitt en betydelig gave til keiseren for hans utnevnelse, fryktet han at denne utnevnelsen kunne ha skyldtes simoni (kjøp og salg av embeter), og derfor trakk han seg tilbake som abbed etter ett år og vendte tilbake til Hirsau da biskop Gebhard døde. Andre kilder sier at han mislyktes med innføringen av Hirsau-reformen og derfor trakk seg tilbake.
Den hellige biskop Otto av Bamberg (ca 1062-1139) ba i 1114 klosteret Hirsau om Erminold som leder for det nye klosteret Prüfening ikke langt fra Regensburg, som Otto hadde grunnlagt i 1109. I august 1114 ble han valgt til første abbed av Prüfening og i 1117 ble han vigslet til klosterets første abbed. Han var kjent for sitt liv preget av bønn og for sin nestekjærlighet. Da den ekskommuniserte keiser Henrik V en gang ville besiktige klosteret, nektet Erminold ham det. Den 21. mai 1119 ble under ham klosterkirken vigslet til ære for den hellige Georg av biskopene av Bamberg og Regensburg.
Han ble gravlagt i klosterkirken St Georg, og på hans grav skjedde mange mirakler. Han har alltid blitt æret som martyr, men man kan ikke si at hans mordere i klosteret i Prüfening drepte ham av religiøse grunner i egentlig forstand. I 1281 sørget abbed Ulrich av Prüfening for at Erminolds biografi (Vita Erminoldi) ble skrevet av en munk i klosteret, og i 1283 ble hans levninger ekshumert og skrinlagt, noe som tilsvarer en saligkåring, selv om kulten aldri er stadfestet offisielt. Han ble bisatt foran korsalteret i krysset (skjæringspunktet mellom midtskip og tverrskip) i klosterkirken. Hans frittstående tumba (sarkofaglignende gravminne) fra 1283 med en liggende statue på toppen er så uttrykksfull at den ukjente billedhoggeren kalles Erminoldmeister. Forskjellen mellom en tumba (gr: týmbos; τύμβος) og en sarkofag er at tumbaen ikke inneholder den avdødes ben.
Erminolds minnedag i benediktinerordenen er dødsdagen 6. januar. Fra midten av 1200-tallet hadde han en lokal kult, som varte til klosteret ble sekularisert. I kunsten fremstilles han som abbed med regelbok som deler ut brød.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (I), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, zeno.org, Neue Deutsche Biographie (1959), heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 3. mai 1998