Den salige Eberhard av Schaffhausen (~1010-~1078)

Den salige Eberhard (Eberhardus) ble født rundt 1010 (i 1018?) på slottet Nellenburg ved Stockach i delstaten Baden-Württemberg i Tyskland. Hans foreldre var grev Eppo og hans fromme hustru Hedvig, en datter av den ungarske kong Stefan. På morssiden var hun i slekt med den hellige keiser Henrik II (1014-24). Eberhard ble selv grev Eberhard III av Nellenburg og var i slekt med keiserne Konrad II (av Franken) (1024-39; keiser fra 1027) og Henrik III (den Svarte) (1039-56; keiser fra 1046). Han var også i slekt med den hellige pave Leo IX (1049-54)

Etter farens tidlige død lå Eberhards oppdragelse helt i hendene på hans mor, som betrodde denne oppgaven til en from prest ved navn Lupard. Da Eberhard var blitt voksen, giftet han seg med Ida av Kirchberg (Ita, Itta), som var like from som ham selv og nedstammet fra familien til hertugene av Schwaben. Sammen fikk de seks sønner, hvorav den yngste, Burkhardt, senere overtok grevskapet Nellenburg, mens de to eldste, Otto og Eggehard, ble henholdsvis erkebiskop av Trier og abbed av Reichenau.

Mens Eberhards mor dro nedover Rhinen og grunnla klosteret Schwabenheim i bispedømmet Mainz, dro han på valfarter til Roma og til den hellige apostelen Jakob den eldres grav i Santiago de Compostela. Da han kom tilbake, bestemte han seg for å grunnlegge et kloster etter at han hadde hatt en visjon av et kors som kom opp fra en ildsøyle og bestemte hvor klosteret skulle ligge. Der grunnla Eberhard i 1049/50 klosteret Allerheiligen i Schaffhausen i Schwaben (i dag i Sveits) og bidro dermed avgjørende til byens oppblomstring. Først bygde han et kapell der, og deretter ble klosteret bygd under ledelse av den fromme presten Luppold, som ledet oppdragelsen av hans yngste sønn Burkhardt.

Straks klosteret var ferdig, dro han til Roma og ba pave Alexander II om stadfestelse og beskyttelse av sin grunnleggelse, noe han svært gjerne ble gitt. På denne reisen forherliget Gud sin tjener ved at en blind som tillitsfullt vasket sine øyne med det vannet greven hadde vasket sine hender med, fikk synet tilbake. Klosteret ble bemannet med tolv munker fra klosteret Hirsau (Hirschau), og den trettende ble abbed Sigfried. Alteret ble vigslet av den hellige pave Leo IX (1049-54) den 22. november 1049 og kirken ble vigslet av andre den 3. november 1054.

Eberhard gjorde svært mye for sjelefrelsen til munken Mangold, som hadde forlatt klosteret Stein, men som deretter gjorde bot i Schaffhausen. For denne bortløpne munkens sjel foretok Eberhard og hans hustru igjen en valfart til Compostela. Deretter levde Eberhard de resterende seks årene av sitt liv som benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og legbror i det klosteret han selv hadde grunnlagt. Det eneste Eberhard angret på, var at hadde forlatt det verdslige liv så sent. Hans hustru Ita av Kirchberg grunnla senere klosteret St. Agnes i Schaffhausen, hvor hun selv trådte inn som nonne.

Eberhard døde en 25. mars 1078/80 i Schaffhausen (noen sier at han døde den 25. januar). Han ble gravlagt i klosterkirken i Schaffhausen, men ettersom det skjedde mange mirakler ved hans grav, ble han bisatt på nytt i den kirken som hans sønner bygde. Gravmælet for begge ektefellene ble fjernet i 1537 under reformasjonen, men ble gjenoppdaget i 1921. Det befinner seg i dag i museet i Schaffhausen. Relikviene er derimot forsvunnet.

Hans minnedag i Martyrologium Romanum som salig er dødsdagen 25. mars, men 7. april nevnes også. I bispedømmet Basel feires han den 24. januar. Han fremstilles på sin gravplate med en kirkemodell som attributt. I kunsten fremstilles han som ridder med skjegg og kirkemodell i hendene. Også Eberhards hustru grevinne Ita, grunnlegger av kvinneklosteret St. Agnes, blir i Schaffhausen æret som salig.