Den hellige Ethelburga av Barking (d. ~675)

Da biskop Erkenwald grunnla et dobbeltkloster for munker og nonner i Barking i Essex, gjorde han søsteren til abbedisse der. Hun var sannsynligvis også eier av klosteret. En sen tradisjon sier at Erkenwald inviterte den hellige Hildelith fra Chelles i Frankrike for å bli priorinne under abbedisse Ethelburga. Hun ble satt til den vanskelige oppgave å lære Ethelburga monastiske tradisjoner mens hun bevarte en underordnet rolle. Etter hvert lærte Ethelburga og styrte alene som en stor abbedisse, mens Hildelith ble alminnelig nonne under henne. Etter Ethelburgas død ble Hildelith abbedisse av Barking.

Den hellige Beda den ærverdige skriver i sin Kirkehistorie, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum (731), at Ethelburga som abbedisse «på alle måter viste seg sin bror verdig, i personlig hellighet og konstante omsorg for dem som var i hennes varetekt, noe som attesteres av flere mirakler». Barking ble kjent ikke bare for sine nonners glød, men også for den nidkjærhet de la for dagen i studiene av skriften, kirkefedrene og til og med de klassiske språk.

Beda vier flere kapitler til strålende hendelser like før Ethelburgas død, slik som dødsfallet til en tre år gammel gutt etter at han tre ganger hadde ropt etter «Edith», hans favorittnonne. Han forteller også om den hellige nonnen Tortgith som hadde en visjon som forutsa Ethelburgas død og deretter ble hun helbredet av en lammelse hun hadde lidd av i seks år. Tre år senere, etter at Tortgith også hadde mistet taleevnen i tillegg til førligheten, opplevde hun enda en visjon, og denne gangen samtalte hun med Ethelburga om tidspunktet for Tortgiths forestående død, og abbedissen trøstet henne. Hennes ord, men ikke Ethelburgas, ble nedskrevet av vitner og sendt til Beda.

Barking var et dobbeltkloster. Det heter at da pesten i 664 herjet landet og antallet munker raskt ble redusert, konsulterte Ethelburga sine nonner om hvor de selv ville gravlegges når pesten kom til deres del av klosteret. Ingenting ble bestemt før en natt ved slutten av matutin, like etter midnatt. Nonnene hadde forlatt kapellet for å be ved gravene til de døde munkene, da de plutselig så et lys som syntes å dekke dem som et skinnende likklede. Det var lysere enn solen midt på dagen. Søstrene holdt opp med å synge og lyset steg fra det stedet og flyttet seg til sør for klosteret og vest for kapellet. Etter en stund ble det trukket opp til himmelen igjen. Alle tok dette som et himmelsk tegn for å vise hvor deres legemer skulle hvile. Flere åpenbaringer ble gitt til nonnene om hverandres død under pesten. Tortgith hadde en visjon av et herliggjort legeme, pakket inn i et skinnende klede, som ble trukket opp til himmelen av snorer som skinte mer enn gull. I løpet av få dager døde abbedisse Ethelburga og dermed gikk visjonen i oppfyllelse.

Den hellige Ethelburga døde en gang mellom 664 og 678 – noen skriver rundt 670, noen skriver den 11. oktober 675 og andre skriver 678. Spor av liturgisk kult kan finnes i noen middelalderlige kalendere og antifoner. Hennes minnedag er 12. oktober (noen kilder sier 11. oktober), mens Barking hadde translasjonsfester 7. mars og 4. mai, i tillegg til en translasjonsfest for de hellige Ethelburga, Hildelith og Wulfhilda sammen den 23. september. Ethelburga avbildes i kunsten som en abbedisse som holder klosteret Barking. Noen ganger vises hun sammen med broren Erkenwald eller Hildelith, som skal ha lært henne opp. hennes eldste avbildning befinner seg blant skulpturene på vestportalen i katedralen i Wells fra 1200-tallet.

Kirken St Ethelburga the Virgin i City of London er viet til henne. Den overlevde den store bybrannen i 1666 og tyskernes Blitz under Andre verdenskrig, men den fikk omfattende skader i et IRA-angrep i 1993, Kirken har imidlertid blitt restaurert og er nå et senter for internasjonal forsoning.