Fremgangen til kong Offa av Mercia (757-96) hadde delt England i tre store stater, Northumbria, Mercia og Wessex. Kongen søkte å konsolidere sitt kongerike ved å gi det en uavhengig kirkelig organisasjon. For selv om Northumbria hadde sitt eget erkebispesete i York, var Mercia etter å ha erobret Kent, fortsatt kirkelig underlagt det mektige erkebispesetet i Canterbury i Kent, som da ble styrt av Jaenbert (766-91). Offas plan var å svekke Canterburys innflytelse ved å dele den sørlige provinsen og skape et erkebispesete for Mercia i Lichfield. Denne planen lyktes da legatene George og Theofylakt ble sendt på visitasjon av pave Hadrian I (772-95) i 786-88. Da mottok Higbert (Hygberht) palliet som erkebiskop av Lichfield, og Canterbury satt igjen med bare London, Winchester, Sherborne, Rochester og Selsey som suffraganseter.
Da den hellige erkebiskop Jaenbert (Jænberht) av Canterbury døde den 12. august 791 (noen kilder skriver den 12. august 792), ble Ethelhard i 792 utnevnt til den fjortende erkebiskop av Canterbury gjennom kong Offas innflytelse, noe som gjør det sannsynlig at Ethelhard var en abbed fra Mercia. Hans konsekrasjon fant først sted den 21. juli 793. Forsinkelsen skyldtes trolig uvilligheten hos presteskap og folk i Kent til å motta en erkebiskop fra Mercia, og motstand mot at han ble konsekrert av erkebiskopen av Lichfield. Hadde Offas politikk med separate kirkelige organisasjoner vunnet frem, ville det ha hindret oppnåelsen av nasjonal enhet, og at Ethelhard beseiret den, er en begivenhet av den største betydning i historien om dannelsen av den engelske nasjon.
I kong Offas levetid kunne lite gjøres for å restaurere Canterburys rettigheter og prestisje. Men året 796 var fullt av hendelser. Adelsmennene i Kent gjorde væpnet opprør og samlet seg rundt Eadbert Praen, en tidligere prest og medlem av kongehuset i Kent, som satte seg fore å riste av seg Offa av Mercias åk. Han kalles den siste kongen av Kent som kong Eadbert III Praen (796-98). Da Ethelhards vanskeligheter økte, formante den salige Alkuin av York ham til ikke å forlate sin Kirke. Men etter å ha iverksatt harde kirkelige tiltak mot den ulydige ekspresten og kongen, var han tvunget til å flykte utenlands etter at «kong» Eadbert avsatte ham. Han dro til Mercia, hvor kong Offa døde den 26. juli 796, og hans etterfølger Egfrith døde etter en svært kort regjeringstid rundt den 13 desember.
Cenwulf (Cœnwulf) (796-821) overtok tronen i Mercia. Etter at han hadde mottatt tillatelse fra den hellige pave Leo III (795-816) til å gjenerobre Kent og paven hadde ekskommuniserte Eadbert som tidligere prest, invaderte Cenwulf Kent og plasserte sin bror med ansvaret der, og så tok han Eadbert til fange i 798. Ifølge The Anglo-Saxon Chronicle «herjet Cenwulf over Kent og fanget Eadbert Praen, deres konge, og førte ham i lenker inn i Mercia». Et senere tillegg til krøniken sier at Eadbert ble blindet og fikk sine hender hogd av, men Roger of Wendover hevder at han ble satt fri av Cenwulf på et tidspunkt som en barmhjertighetsgjerning.
Samarbeidet mellom erkebiskop Ethelhard og kong Cenwulf for å avsette Eadbert og i å opprettholde Mercias sak i Kent, økte Canterburys betydning, mens Higberts erkeepiskopale autoritet svant hen. Cenwulf ga tilbake en eiendom som var tatt fra Canterbury av Offa, og han skrev i 798 til pave Leo III og ba ham om å undersøke spørsmålet om reduksjonen av dette erkebispesetets rettigheter, og han la ved et brev fra Ethelhard og hans suffraganer. Ethelhard hadde i mellomtiden vendt tilbake til sitt sete, og Alkuin skrev og formante ham til å gjøre bot for å ha forlatt det. Da var allerede Canterburys gjenerobring av sin tidligere status diskutert, og forsøk fra Mercias side på å få metropolitten plassert i London i stedet, ble satt til side. Suksessen for abbed Wadas reise til Roma, tonen i pave Leo IIIs brev til Cenwulf og det vellykkede møtet med erkebiskop Eanbald II av York med referanse til restaureringen av rettighetene til hans sete, gjorde at Ethelhard bestemte seg for å dra til Roma i 801.
Alkuins vennskap kom ham igjen til nytte. Han sendte en tjener for å møte erkebiskopen i Saint-Josse-sur-mer og utstyrte ham med anbefalelsesbrev til den salige keiser Karl den store. Han hadde også suksess i Roma. Pave Leo III (795-816) innvilget hans anmodning og fikk slutt på disputten mellom Canterbury og Lichfield ved å frata Lichfield den ære og makt dette setet nylig hadde fått. Nå ble det gjenopprettet status quo før Lichfield var blitt erkebispesete, og dette erkebispedømmet ble nedlagt.
Ethelhard sammenkalte i 803 synoden i Clovesho (Beccanceld – muligens Brixworth i Northamptonshire). Der ble pavens avgjørelse offisielt anerkjent den 12. oktober 803, i nærvær av Cenwulf og hans Witan. Synoden erklærte at ikke noe erkebispesete ved siden av Canterbury skulle noensinne ble etablert i den sørlige delen av England. Higbert var til stede på synoden, men som abbed, noe som gjør det åpenbart at han hadde gått av fra sitt sete før synoden. Higbert ble fratatt sitt pallium, til tross for Alkuins bønn om at en så god mann skulle bli spart for den ydmykelsen. Den angelsaksiske Kirken holdt flere konsiler i Clovesho, i 742, 747, 794, 798, 803, 824 og 825.
En viktig konsekvens av synoden i 803 var skikken med at alle nyvalgte biskoper kom med en skriftlig bekjennelse av sin ortodoksi og et lydighetsløfte overfor sin metropolitt. Det første dokumentet av denne typen er løftet om lydighet til erkebispesetet Canterbury som ble avlagt i 796 av biskop Eadulf av Lindsey, som var en suffragan av Lichfield og burde ha blitt konsekrert av Higbert. Det synes å falle sammen med kollapsen av Higberts erkeepiskopale autoritet ved Offas død.
Ethelhard døde den 12. mai 805 i Canterbury og ble gravlagt i katedralen. Han ble æret for sin betydelige andel i å gjenskape Canterburys primatmakt og prestisje, og hans kult var av en viss betydning. Men han var en av de angelsaksiske helgenene som fikk sin kult stanset av den salige erkebiskop Lanfranc av Canterbury (1070-89) etter den normanniske invasjonen i 1066 på grunn av mangel på dokumentasjon. I det hele tatt var Lanfranc notorisk usympatisk innstilt til enhver manifestasjon av den pre-normanniske Kirken i England. Ingen skribenter på 1000- og 1100-tallet gjorde denne uretten godt igjen, og Ethelhards kult ser ut til å ha dødd ut. Det finnes imidlertid bevarte brev fra Alkuin og pave Leo til Ethelhard. Hans minnedag er dødsdagen 12. mai. Han må ikke blandes sammen med den Ethelhard som var biskop av Winchester tidlig på 760-tallet.
Kilder: Farmer, Benedictines, Bunson, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, en.wikipedia.org, celt-saints, britannia.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 17. mai 2014