Den hellige dronning Etheldwitha av England (d. 902)

Den hellige Etheldwitha (Ethelwitha, Edelwida, Ethelwita, Aswitha, Ealhswith, Ealswitha, Elswith, Ealsitha) ble født en gang på 800-tallet i England. Hun var en angelsaksisk prinsesse, datter av Ethelred Mickle (Mucill, Mucel), som kalles jarl (ealdorman) for gainerne, folket fra regionen Gainsborough i Lincolnshire. Etheldwithas mor Edburga (Eadburh) synes å ha vært datter av en konge av Mercia og søster av den hellige Wistan. Etheldwitha hadde en bror, en ealdorman ved navn Ethelwulf, som opptrer i et charter i 897 og stadfester søsknenes kongelige stamtavle fra Mercia.

I 868 giftet Etheldwitha seg med den nittenårige hellige kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Hans eldre bror Ethelred var da konge(865-71), og Alfred ble regnet som tronfølger. Danskene okkuperte byen Nottingham i Mercia dette året, og ekteskapet var trolig en del av en allianse mellom Wessex og Mercia. Den Mucel som opptrer i to chartre samme år sammen med vestsaksiske dignitærer, var trolig hennes far. Alfred ble konge ved brorens død i 871.

De ble foreldre til fem eller seks barn, blant dem Alfreds etterfølger som konge, Edvard I den Eldre (900-24), den hellige Ethelgiva av Shaftesbury (Æthelgeofu, Aethelgitha) (ca 875-ca 896), Aelfthryth (Elfrida, Aelfthrith) og Ethelfleda (Aethelflaed, Aethelfled, Æthelfleda, Æthelflæd) (872-918) og den yngste overlevende sønnen Ethelwerd (Aethelweard) (d. 920).

For å konsolidere alliansen mot danskene giftet Alfred bort datteren Ethelfleda (Aethelflaed, Aethelfled, Æthelfleda, Æthelflæd) (872-918) med jarl (ealdorman) Ethelred av Mercia. Etter mannens død i 911 fikk hun tittelen Lady of the Mercians, som ikke bare var en nominell tittel, for hun var en formidabel militær leder og taktiker. Datteren Aelfthryth (Elfrida) giftet han bort til grev Baldvin II (Baudouin) av Flandern, en sterk flåtemakt på en tid da vikingene slo seg ned i det østre England. Alfred gjorde datteren Ethelgiva til abbedisse av Shaftesbury, et benediktinerinnekloster som var grunnlagt av hennes far. Blant deres barnebarn var kongene Edmund I den Eldre (939-46) og Edred (946-55) samt de hellige Edith av Tamworth og Edburga av Winchester, fire av kong Edvard I den Eldres i alt atten barn med tre hustruer.

Etheldwitha er svært obskur i samtidige kilder. Hun bevitnet ikke noen kjente chartre, og Asser nevnte ikke engang hennes navn i sin biografi om Alfred. Dette er en bemerkelsesverdig kontrast til hennes mann, den best attesterte av alle de angelsaksiske kongene. I samsvar med den vestsaksiske skikken på 800-tallet fikk hun ikke tittelen dronning. Ifølge kong Alfred var dette på grunn av den beryktede oppførselen til en tidligere dronning av Wessex kalt Edburga (Eadburh), som ved et uhell hadde forgiftet sin mann. Fra 871 var Etheldwitha gemal til Alfred, vestsaksernes konge, og fra 886 gemal til angelsaksernes konge.

Etter Alfreds død i 899 etterlot han sin hustru tre viktige symbolske eiendommer i sitt testamente, nemlig Edington i Wiltshire, stedet for en viktig seier over vikingene, Lambourn i Berkshire, som lå nær et annet slagsted, Ashdown, og Wantage, hans fødested. Disse forble i kongelig eie etter hennes død. Etter mannens død trakk Etheldwitha seg tilbake til nonneklosteret Nunnaminster, senere St Mary’s Abbey, som hun hadde grunnlagt i Winchester, hvor hun ble benediktinernonne (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Hun døde der den 5. desember 902 og ble gravlagt av sønnen Edvard ved siden av sin mann i Alfreds nyvigslete benediktinerkloster New Minster i Winchester. Hennes minnedag er 20. juli. Hun kalles hellig av noen hagiografer.