Ethelnoth (Æthelnoth, Aethelnoth, Eadnot, Eadnodus, Ednodus, Ednoth, Egelnoth, Egelnodus; lat: Aedelnodus, Aegelnothus, Achelnothus) ble født en gang på 900-tallet i England. Han var sønn av en stormann ved navn Ethelmaer (Agelmar) den tykke (Æthelmær the Stout) og sønnesønn av Ethelward (Æthelweard) historikeren, som var tippoldebarn av kong Ethelred I av Wessex (865-71). Ethelnoth ble døpt av Dunstan, og i Glastonbury Abbey ble det fortalt at da barnet ble døpt, gjorde hans hånd en bevegelse som lignet den en erkebiskop gjør når han velsigner. Ut fra dette ble det sagt at Dunstan skal ha profetert at Ethelnoth kom til å bli erkebiskop.
Ethelnoths far grunnla klosteret Cerne Abbas i Dorset, hvor Ethelnoth trolig var en elev av Aelfric av Eynsham (ca 955-ca 1010). Han ble senere benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Glastonbury. Deretter nevner historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143) ham som dekan av Canterbury, det vil si prior ved katedralen Christ Church, og han priste hans fremragende visdom og den måten han veiledet kong Knut den Mektige (1016-35) på. Han var nemlig også kongens kapellan. Kong Knut fulgte en politikk med å utnevne munker til biskoper så ofte det var mulig. Etter at erkebiskop Lyfing av Canterbury døde den 12. juni 1020, etterfulgte Ethelnoth ham som erkebiskop, en av de svært få anledningene da et medlem av kapittelet ble valgt til erkebiskop. Han ble bispeviet den 13. november 1020. To år senere dro han til Roma og mottok palliet fra pave Benedikt VIII (1012-24), som skal ha mottatt ham med stor heder og pris. Palliet gis av paven til erkebiskoper som et tegn på gunst og et symbol på delegert jurisdiksjon. På hjemreisen kjøpte han for en gulltalent og 100 sølvtalenter den hellige Augustin av Hippos arm, som han ga til klosteret i Coventry.
Ethelnoths utnevnelse til sitt høye embete var trolig en forsoningsgest, ettersom Ethelnoths bror Ethelweard hadde blitt henrettet i 1017 av kong Knut, som også forviste en svoger ved navn Ethelweard i 1020. En senere historie hevdet at Knut var velvillig innstilt til Ethelnoth fordi Ethelnoth hadde salvet kongen med krisma. Dette kan vise til Ethelnoths deltakelse i Knuts konfirmasjon som en kristen i 1016 eller hans kroning i 1017.
Ethelnoth presiderte i 1023 ved translasjonen av den hellige Alfegus’ av Canterburys relikvier, som kong Knut foretok på anmodning av sin fromme hustru Emma. Relikviene ble ført fra St Paul-katedralen i London til Canterbury, og medlemmer av den kongelige livgarden sto på strategiske punkter langs ruten for å hindre motangrep fra de rasende innbyggerne i London. To munker fra Canterbury brøt seg inn i graven i St Paul ved hjelp av en jernlysestake, og Alfegus’ legeme ble båret på en planke dekt av et klede stjålet fra høyalteret. Ethelnoth overtalte kongen til å betale for et utsmykket skrin i Canterbury for Alfegus, som hadde blitt drept av soldater som tilhørte Knuts far Svein Tjugeskjegg.
Ethelnoth var den syvende munken fra Glastonbury som ble erkebiskop av Canterbury, og for sitt gamle kloster fikk han noen viktige beneficier fra Knut, som han også overtalte til å hjelpe med å finansiere gjenoppbyggingen av katedralen i Chartres etter at den brant ned i 1020. Det var trolig da han reiste til Roma at han tok med pengegaven fra kongen til Chartres. Den middelalderske kronikøren William av Malmesbury priste Ethelnoths visdom, men forteller en historie av tvilsom autentisitet at han nektet å krone kong Harald Harefot (1035-40), Knuts sønn i første ekteskap, ettersom han hadde lovt kong Knut å ikke krone noen andre enn en sønn av kongen med hans hustru Emma.
I 1022 bispeviet Ethelnoth en Gerbrand som biskop for bispedømmet Roskilde i Danmark. Erkebiskopen av Hamburg-Bremen var metropolitt for Roskilde, og det faktum at Gerbrand ble konsekrert av en engelsk erkebiskop, skapte senere friksjon mellom biskop Gerbrand og hans metropolitt. Knut ble tvunget til å gå med på at han i fremtiden ikke ville utnevne biskoper i erkebispedømmet Bremen uten på metropolittens råd. Ethelnoth skal ha konsekrert en rekke biskoper som kom utenfra hans erkebispedømme. En senere tradisjon hevder at Ethelnoth konsekrerte to walisiske biskoper, en i Llandaff og en i St David’s.
Ved en annen anledning skal han ha irettesatt Knut for å ha uttrykt tvil og for offentlig bespottelse. Vi vet svært lite om Ethelnoths styre som erkebiskop. Han syntes å ha vært vel ansett som en erfaren hersker og å ha prøvd å implementere de generelle reformene fra 900-tallet.
Ethelnoth døde fortjenestefull høsten 1038, enten den 28., 29., 30. oktober eller den 1. november og gravlagt i katedralen i Canterbury. Men det finnes ingen bevis fra Canterbury eller noen andre kalendere for en formell kult. Men både J. Mabillon (Acta Sanctorum Ordinis Sancti Benedicti) og bollandistene (Acta Sanctorum) har ham oppført. Hans minnedag er dødsdagen 30. oktober. Han kalles Ethelnoth den Gode.
Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Butler (X), Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, en.wikipedia.org, celt-saints, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 17. mai 2014