Det er ikke noen tvil om det under keiser Trajan var en kvinne av samaritansk opprinnelse som omvendte seg til Kristus etter et utsvevende liv og døde ved å bli halshogd (Acta Sanctorum, 1. mars, s 8). Men ut fra dette obskure martyriet har kristen fromhet gjort henne til heltinne i en malerisk hagiografisk romanse. Denne «biografien» er trolig opprinnelig skrevet på syrisk-fønikisk dialekt og senere oversatt til gresk.
Den forteller at Eudokia var en kurtisane i Heliopolis i Egypt [skyldes en sammenblanding mellom Heliopolis i Syria og en oldtidsby i Egypt, ikke langt fra det nåværende Kairo]. Hun var umåtelig vakker, noe som skaffet henne en mengde kunder, og hun ble ufattelig rik.
En natt våknet hun ved midnatt og hørte sang i huset fra en kristen kvinne som bodde ved siden av. En munk leste fra en bok som beskrev Dommedag med straffen for syndere og belønningen for de rettferdige. Guds nåde berørte Eudokias hjerte, og hun sørget på grunn av sin store rikdom og for sitt syndige liv.
Om morgenen skyndte Eudokia seg å oppsøke den mannen som hun hadde hørt natten før. Det var en munk ved navn Germanus som var på vei tilbake til sitt eget kloster etter en valfart til de hellige steder, og som sto opp midt på natten for å prise Gud som han alltid gjorde. Hun lyttet lenge til munkens veiledning, og hennes sjel ble fylt av glede og kjærlighet til Kristus. Hun ba Germanus om å bli værende i hennes hjem i en uke, og i denne tiden isolerte hun seg i sitt rom og tilbrakte tiden med å faste og be.
Munken Germanus ga henne beskjed om å gi bort sin rikdom og å glemme sitt tidligere liv. En annen versjon forteller at hun en dag falt i ekstase, og i en visjon ble hun ført av en engel til himmelen, hvor hun så englene, som frydet seg over hennes omvendelse, men blant dem var det også et heslig svart vesen som skrek at det var en urett å redde en slik stor synderinne. Denne opplevelsen fikk henne til å frigi alle sine slaver og dele ut sin store formue til de fattige, noe som ga henne tilnavnet «samaritanerinnen».
Deretter mottok Eudokia dåpen av biskop Theodotus av Heliopolis. Hun trakk seg tilbake til ørkenen, hvor hun trådte inn i et kloster, hvor hun påtok seg å leve i svært streng askese. Herren ga tilgivelse til den botferdige synderen og utstyrte henne med åndelige gaver.
Etter at hun hadde blitt superior i sitt kloster, hørte en av hennes tidligere elskere, den unge hedenske Filostrates, om hennes omvendelse til Kristus og lengtet etter å se henne igjen. Oppflammet av ugudelig lidenskap kom han til klosteret forkledd som en munk og begynte å trygle Eudokia om å vende tilbake til Heliopolis og gjenoppta sitt tidligere liv. «Måtte Gud irettesette deg og ikke tillate deg å forlate dette stedet», skrek Eudokia, og inntrengeren falt da død om. Søstrene fryktet at hun hadde gjort seg medskyldig i mord, så de intensiverte sine bønner og tryglet Herren om å vise dem sin vilje.
Herren viste seg for Eudokia i en visjon og sa: «Stå opp, Eudokia, og be for den døde mannens oppstandelse». Gjennom Eudokias bønner til Kristus våknet da Filostrates tilbake til livet igjen. Etter å ha fått livet tilbake, ba den unge hedningen nonnen om å tilgi ham. Etterpå ble han døpt og vendte tilbake til Heliopolis. Fra da av glemte han aldri den Guds nåde som var vist ham, og han sø inn på botgjøringens vei.
Etter en tid oppsto det en ny situasjon. Innbyggere i Heliopolis rapporterte til guvernør Aurelian at Eudokia hadde brakt gull og sølv ut av byen og gjemt det i klosteret. Aurelian sendte en gruppe soldater for å ransake stedet og konfiskere disse angivelige skattene. I tre dager forsøkte soldatene forgjeves å trenge innenfor klosterets murer, men en Guds usynlig kraft voktet det. Kilden santiebeati.it avslutter denne episoden med at det etter tre dager kommer en drage og dreper dem nesten alle sammen med «sin fordervelige ånde» (suo alito pestilenziale).
Aurelian sendte da igjen soldater til klosteret, denne gang under kommando av sin egen sønn. Men på reisens aller første dag falt Aurelians sønn av hesten og skadet ankelen, og han døde snart. Da ga Filostrates Aurelian det råd å skrive til moder Eudokia og be henne innstendig om å vekke gutten tilbake til livet. Og Gud, i sin uendelige nåde, og gjennom den hellige Eudokias bønner, ga gutten livet tilbake. Etter å ha vært vitne til dette store miraklet, trodde Aurelian og hans nærmeste medarbeidere på Kristus og ble døpt. Hans datter Gelasia trådte inn i Eudokias kloster og den gjenoppvekkede sønnen ble diakon og senere biskop av Heliopolis.
Da forfølgelsene av de kristne ble intensivert, ble Eudokia arrestert og brakt til Diogenes, som var guvernør i Heliopolis og hadde vært forlovet med Gelasia, for å bli torturert. Men mens den militære kommandanten Diodorus torturerte den hellige, mottok han melding om at hans hustru Firmina plutselig var død. I desperasjon løp han til Eudokia med en innstendig bønn om å be for hans avdøde hustru. Den monastiske martyren, fylt av stor tro, vendte seg til Gud med bønn og tryglet ham om å la Firmina vende tilbake til livet. Som øyenvitner til Guds makt og nåde trodde Diodorus og Diogenes på Kristus og ble døpt sammen med sine familier. Eudokia levde en stund i Diodorus’ hjem og underviste de nyopplyste kristne.
En gang arbeidet den eneste sønnen til en viss enke i hagen, og han ble da bitt av en slange og døde (italienerne gjør også denne slangen til en drage). Hans mor gråt bittert for sin døde sønn og ba Diodorus om å vekke ham opp igjen. Da Eudokia fikk høre om hennes sorg, sa hun til Diodorus: «Tiden er inne for deg til å vise tro på den allmektige Gud, som hører bønnene til botferdige syndere og i sin nåde gir dem tilgivelse». Diodorus ble ulykkelig, for han betraktet seg ikke som verdig til en slik dristighet overfor Herren, men han adlød Eudokia. Han ba, og i Kristi navn kommanderte han den døde til å stå opp, og for alle tilstedeværendes øyne fikk gutten livet tilbake.
Eudokia vendte tilbake til sitt kloster, hvor hun levde i askese i 56 år. Men etter at Diogenes døde, ble Vincentius ny guvernør, og han var en voldsom forfølger av de kristne. Etter å ha hørt om alt den hellige hadde utført, ga han ordre om at hun skulle henrettes. Den hellige martyren Eudokia ble halshogd den 1. mars 107.
(1913) sier at denne beretningen er av tvilsom historisk verdi og betviler også noen biskop Theodotus under keiser Hadrian. Da keiser Konstantin I den store (306-37; enekeiser fra 324) forbød de tøylesløse hedenske skikkene i Heliopolis, var det ingen kristne der. Konstantin bygde imidlertid en kirke der, eller ganske enkelt gjorde om et av de hedenske templene til en kristen basilika, som han betrodde til en biskop med prester og diakoner (Eusebius, Vita Constantini, III, 58).
Studium Biblicum Franciscanum plasserer hennes martyrium under keiser Aurelian (270-75), og de sier at navnet Germanus minner om den velkjente personen som på konsilet i Nikeas tid (325) var biskop av den nærliggende byen Flavia Neapolis. Hennes minnedag er 1. mars både i den katolske og den ortodokse kirke. En annen ortodoks minnedag som nevnes, er 4. august. I det greske Menologium som ble skrevet på vegne av keiser Basilios på 900-tallet, minnes martyren Eudokia «fra byen Samaria» den 1. mars (Jacques-Paul Migne (ed.), Patrologia Graeca (PG), CXVII, 332-33). På ikoner ser man ofte hennes skjønne skikkelse sammen med andre hellige. Hun kalles Eudokia av Heliopolis, men også «den eldre», Sr eller «Samaritana». Spesielt i Østkirken nyter hun stor ærbødighet som martyr.
Kilder: Benedictines, Bunson, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, heiligen-3s.nl, oca.org, goarch.org, SBF (Studium Biblicum Franciscanum) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 23. juli 2008