Den hellige Eufrasia (Euphrasia, Eupraxia) ble født rundt 382 i Konstantinopel. Hun var datter av senatoren Antigonus, som var en slektning av keiser Theodosios I (379-95), og hans hustru Eupraxia. Da de fikk datteren, viste keiseren en vennlig interesse for barnet, og da Antigonus døde før datteren var ett år, tok han enken og hennes barn under sin beskyttelse. I henhold til skikken på den tiden fant han henne en fremtidig ektemann, en rik senator, da hun var bare fem år gammel. Men da hennes mor selv begynte å bli etterspurt på ekteskapsmarkedet, tok hun med seg den da syvårige datteren til Egypt og slo seg ned på sine store eiendommer nær et kloster i Tabennísi i det sentrale Egypt.
Den lille jenta elsket livet til de 139 asketiske nonnene, og hun ba moren om å få bo hos dem. Moren ga tillatelse til det, men antok at datteren snart ville gå trett av botsøvelsene. I de dager kunne noen av søstrene gå uten mat så lenge som en uke av gangen. Noen av dem forsøkte å bli stående i en måned og lene seg inntil veggen når de måtte sove. Ingen av disse byrdene avskrekket Eufrasia, og hun ble ikledd nonnedrakten. Snart etter døde moren, og Eufrasia vokste opp i klosterets avsondrethet.
Da Eufrasia var kommet i en passende alder, kalte keiseren, trolig Arcadius (395-408), henne til Konstantinopel for å bli gift med sin senator. Hun var nå tolv år gammel og skrev til keiseren og ba om å bli løst fra avtalen, og han gikk med på det. Nonnene nektet å akseptere noe av Eufrasias formue. Derfor ga hun den til keiseren for at den skulle deles ut blant de fattige, og hun friga alle sine slaver. I resten av livet bodde hun i klosteret.
Noen ganger undret hun på om hun hadde gått glipp av noen store fornøyelser ved å forlate verden. Hun fortalte abbedissen om disse fåfengte lengslene, og abbedissen satte henne til de minst attraktive jobbene i klosteret for å trekke oppmerksomheten bort fra disse tankene. En gang ba abbedissen henne flytte en steinrøys fra et sted til et annet, og når dette oppdraget var fullført, fikk hun henne til å bære steinene tilbake igjen. Dette ble gjentatt tretti ganger. Hennes strenge botsøvelser gjorde noen av søstrene misunnelige og de beskyldte henne for å være innbilsk og hyklersk, men hun viste ingen bitterhet etter disse fornærmelsene, men vant de andre over ved sin vennlighet og tålmodighet.
Da Eufrasia lå på dødsleiet, kom Julia, en elsket søster som delte hennes celle, for å be henne om å få den nåde å være sammen med henne i himmelen som hun hadde vært på jorden. Eufrasia døde rundt år 420, like ydmyk som hun hadde vært som barn, og tre dager senere døde også Julia. Den aldrende abbedissen som opprinnelig hadde opptatt Eufrasia, sørget i en måned over tapet av sine to kjære søstre. Hun ba innstendig om at hun nå måtte få slippe når de andre nå hadde fått sin belønning. Neste morgen, da søstrene gikk inn i hennes celle, fant de bare hennes livløse legeme.
Eufrasias minnedag er 13. mars. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Det finnes en nesten samtidig gresk biografi om henne. Hennes navn nevnes fortsatt i forberedelsen til den bysantinske liturgien («messen»). Hun avbildes med en stein i hånden. En kilde minnes henne den 24. juni.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Bentley, Butler, Benedictines, Bunson, Eilertsen, Melchers, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, santiebeati.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. november 2000