Men hun foretrakk å miste livet fremfor sin kyskhet. Hun ba gråtende til Gud at han måtte bevare hennes jomfruelighet, og Gud hørte hennes bønn. Dette oppnådde hun gjennom det hagiografene kaller «jomfruens triks», og som er felles for noen andre hellige som døde på samme måte. For å distrahere angriperen fra hans forsett, sa Eufrasia at hun kjente til en urt som gjorde kroppen til den som smurte seg med den, usynlig. Dersom han ikke rørte henne, ville hun gi ham denne urten, som kunne beskytte ham mot fiendtlige våpen og død. Men denne urten, forklarte hun, hadde denne evnen bare når den ble mottatt av en jomfru og ikke fra andre kvinner.
Soldaten trodde på Eufrasia og gikk sammen med henne ut i hagen. Jomfruen plukket urten, og deretter tilbød hun seg å demonstrere dens kraft. Hun la urten på sin egen hals og ba «barbaren» om å slå til hennes med sitt sverd. Han gjorde som hun sa, og med et kraftig slag hogg han hodet av henne. Dermed var hennes bønn besvart, og den vise jomfruen ga sin sjel til Gud i 303, mens hun berget sin legemlige renhet.
Denne hendelsen plasseres på den hellige biskop Autimius’ tid og gjengis i kirkehistorien til Nikeforus Callistus. De bysantinske synaksariene minnes jomfrumartyren Eufrasia av Nikomedia den 19. januar, men hun står i andre martyrologier den 13. mars, inkludert Martyrologium Romanum.
Kilder: santiebeati.it, heiligen-3s.nl, oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 5. september 2014