Den salige Engelmar ble født som Hubert Unzeitig den 1. mars 1911 i Greifendorf ved Zwittau i Schönhengstgau i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, nå Hradec nad Svitavou seks kilometer sør for Svitavy i østre Morava i Tsjekkia. Kommunen (obec) Hradec nad Svitavou ligger i distriktet Svitavy i regionen Pardubice, som omfatter områder både i Bøhmen og Morava. Han tilhørte den tyske folkegruppen i den nye staten Tsjekkoslovakia (1918-92) som ble kalt sudettyskere. Han kom fra en bondefamilie og hans foreldre Johann (1879-1916) og Cecilia Maria Kohl (1875-1943) hadde en liten gård. Han ble døpt den 4. mars. Han hadde fire søstre (Emilie, Elsa, Maria og Regina), men hans eneste bror døde i sitt første leveår. Fødebyen var helt tysk.
Da Første verdenskrig brøt ut i 1914, ble hans far Johann soldat og havnet i russisk krigsfangenskap. Han døde av tyfus den 14. januar 1916 i en russisk krigsfangeleir i Simbirsk ved Volga. Hubert var da ennå ikke fem år gammel. Ved krigens slutt i 1918 ble dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn oppløst, og Sudetland ble innlemmet i den nye staten Tsjekkoslovakia. Innbyggerne ble med tvang tildelt tsjekkoslovakisk statsborgerskap. Samtidig ble sikkerheten for de 3 ½ millioner sudettyskere høytidelig garantert.
Den 16. mai 1920 mottok Hubert Unzeitig sin første hellige kommunion, og han ble fermet (konfirmert) den 26. september 1921 i sognekirken i Zwittau av hjelpebiskop Karl Wisnar i Olomouc (1904-26). Han gikk på folkeskolen fra 16. september 1917 til 27. juni 1925, og deretter arbeidet han i nøyaktig et år fra 9. juli 1925 til 9. juli 1926 som gårdsarbeider hos den tsjekkiske bonden August Janka i Vresice i sognet Kretin og bispedømmet Brno (ty: Brünn), også for å lære det tsjekkiske språket bedre. Hans morsmål var jo tysk, men etter Første verdenskrig var Morava blitt tsjekkisk. Deretter vendte han tilbake til Greifendorf og hjalp sine søstre med arbeidet på familiens gård.
Unge Hubert kjente stadig tydeligere et kall til å bli prest, så den 18. april 1928 trådte han i en alder av sytten år inn på seminaret i Reimlingen i Nördlingen ved Augsburg i Bayern i Tyskland som ble drevet av kongregasjonen Mariannhill-misjonærene (Congregatio Missionarum de Mariannhill – CMM). Han ble da regnet som et «sent kall» (!) og seminaret i Reimlingen var et «Spätberufenenseminar». Opprinnelig var det meningen at han skulle bli misjonær.
Han tok først eksamen artium i 1934 ved ordensgymnaset i Reimlingen, og deretter trådte han inn i ordenen og påbegynte novisiatet i Sint Paul ved Arcen i provinsen Limburg i Nederland. Han fikk ordensnavnet Engelmar. Den 1. mai 1935 avla han sine første løfter og begynte på sine studier i filosofi og teologi ved ordenens Piusseminar i Würzburg, som var åpnet i 1929. Der bodde ordenens studenter fra Tyskland, Nederland, Østerrike, Sveits og USA mens de studerte teologi ved Julius-Maximilians-Universität. Han avla sine evige løfter den 1. mai 1938. Ved siden av sine studier lærte han seg fransk, engelsk, italiensk, tsjekkisk og russisk.
Huberts yngste søster Regina Unzeitig (f. 1914) trådte i 1937 inn som ordenssøster med navnet sr. Adelhilde hos «Mariannhill-søstrene av det dyrebare blod» (det vil si Jesu blod) (Mariannhiller Missionsschwestern vom kostbaren Blut) (Congregatio Pretiosi Sanguinis – CPS) i Wernberg i Kärnten i Østerrike. Disse søstrene kalles oftest i Østerrike for «Wernberger Schwestern».
Etter å ha avsluttet studiene ble Engelmar vigslet til subdiakon den 19. februar 1939 og diakonviet den 5. mars i Würzburg. På grunn av den truende krigsfaren ble hans prestevielse fremskyndet, og han ble presteviet den 6. august 1939 i Herz-Jesu-Kirche i Würzburg av biskop Matthias Ehrenfried (1924-48), som ble kjent som en motstandsbiskop mot nazistene. P. Engelmar feiret sin primiss (første messe) i Greifendorf den 15. august 1939. På gruppebildet som ble tatt i den anledning sitter p. Engelmar foran i midten mellom sin mor Maria (andre kilder kaller henne Cecilia) og «Primizbraut» Gertrud Schlögl). Nummer to, tre og fire fra venstre i første rekke er hans tre gjenværende søstre (Regina var blitt nonne) Emilie (med sine døtre Else og Hildegard Schneider), Elsa og Maria Unzeitig.
Allerede under hans primiss-ferie brøt Andre verdenskrig ut den 1. september 1939, da Nazi-Tyskland invaderte Polen. Noen misjonstjeneste var ikke mulig i denne situasjonen, så etter prestevielsen tjente p. Engelmar i sjelesorgen, og han ble sendt til Riedegg i Oberösterreich, hvor Mariannhill-misjonærene hadde et hus. På dette stedet var franske krigsfanger satt inn i arbeidet med innhøstningen, og til tross for forbud feiret p. Engelmar regelmessig messe med dem og prekte da på fransk. Hans innstilling til Det tredje rike var i begynnelsen positiv, og han så på Hitler som redningsmannen for sitt hjemland. For som alle sudettyskere ventet han med lengsel på tilbakeføringen til Det tyske riket.
Høsten 1940 ble han utnevnt av biskopen av Linz til sogneprest i Glöckelberg i Böhmerwald ved Krummau (i dag Zvonková ved Český Krumlov), et sogn som i 1938 var blitt innlemmet i bispedømmet Linz. Det var et tysk sogn med 1200 innbyggere. Hans søster Maria (f. 1909) fulgte med ham som hans husholderske. Der uttalte han offentlig at man skulle lyde Gud mer enn mennesker og at hans øverste herre var Gud, ikke der Führer. I sine prekener og i religionsundervisningen fordømte han nazistenes jødeforfølgelser. I begynnelsen av 1941 ble han angitt for «forræderske ytringer og forsvar av jødene» (tückischer Äußerungen und Verteidigung der Juden).
Derfor ble han etter bare noen måneder i embetet arrestert av Gestapo den 21. april 1941, tretti år gammel, og han fikk knapt tid til å ta farvel med sin søster. Etter seks uker i fengsel i Linz i det nåværende Østerrike ble han den 3. juni 1941 sendt til konsentrasjonsleiren Dachau i Oberbayern i Tyskland, som hadde en spesiell avdeling for fengslede katolske geistlige. Der var det internert rundt 2 800 prester etter et direktiv fra Reichsführer der SS, Heinrich Himmler. Dachau var den første konsentrasjonsleiren i Det tredje rike, opprettet i 1933, kort etter Hitlers maktovertakelse. Da p. Engelmar kom dit, var det allerede hundrevis av geistlige der, ikke bare tyske, men også franske, nederlandske, ungarske og fremfor alt polske. De var innkvartert i ulike brakker, de tyske geistlige i brakke 26 (inkludert mange fra Sudetland), de polske i 28 og 30. P. Engelmar fikk fangenummer 26 147.
Til tross for de harde betingelsene i leiren var han alltid stille og beredt til å hjelpe. Ifølge utsagn fra medfanger var han et mønstereksempel på nestekjærlighet. I 1943 døde hans mor Maria Unzeitig i Greifendorf. Fra hans tid i konsentrasjonsleiren er det bevart flere brev, også noen som en SS-mann fra Schönhengstgau smuglet ut. I brakke 26 var det også et kapell med et tabernakel som var laget av tomme hermetikkbokser. Også en Kristusstatue og en monstrans ble laget av samme materiale som tabernakelet. Hostier og messevin ble for det meste skaffet av hjelpere fra byen og smuglet inn.
Da det i slutten av 1944 brøt ut en flekktyfusepidemi i den russiske brakken i Dachau, ble de syke flyttet sammen i en brakke. Men det var knapt noen som var villig til å pleie dem. Sammen med nitten andre geistlige meldte p. Engelmar seg frivillig til å pleie de syke og døende i tyfusbrakken. Han ga de siste sakramentene til hundrevis av døende, blant dem mange russere. Han brakte en høyere russisk offiser tilbake til forfedrenes tro. Andre fanger reddet han fra hungersdøden ved å gi dem sin egen knappe matrasjon. Han ble æret som «Engelen fra Dachau» og «tyskernes Maximilian Kolbe». Han kalles også «Martyr for nestekjærligheten». Stadig flere fanger ble smittet, og det var daglig hundre døde.
Til slutt ble han selv smittet av flekktyfus og ble den 20. februar 1945 innlagt på sykebrakken. Der fortsatte han å høre skriftemål, og der døde han klokken 7.20 den 2. mars 1945, dagen etter sin 34-årsdag og få uker før leiren Dachau ble befridd av amerikanerne. Han døde av samme sykdom som også hans far hadde fått i russisk fangenskap. Fordi noen andre prester i leiren kjente kapoen på krematoriet, klarte de å få p. Engelmars lik brent separat fra de andre som skulle kremeres og få smuglet hans aske ut fra konsentrasjonsleiren. Via omveier kom asken til Mariannhill-misjonærene i Würzburg. Der ble urnen gravlagt i klosterets krypt på kirkegården i Würzburg på langfredag (30. mars) i 1945.
I 1946 ble alle sudettyskere fordrevet fra Tsjekkoslovakia, og p. Engelmars slektninger ble evakuert. I 1949 trådte Maria Unzeitig inn hos «Mariannhill-søstrene av det dyrebare blod» i Neuenbeken med ordensnavnet sr. Huberta. Glöckelberg, p. Engelmars første sogn, ble etter krigen jevnet med jorden, ettersom stedet ble liggende rett ved jernteppet mellom øst og vest. Bare kirken ble stående. Den ble tidvis brukt til ammunisjonslager, men ble restaurert etter fløyelsrevolusjonen i 1989. Et av de to glassmaleriene i koret viser p. Engelmar som konsentrasjonsleirfange. Kirken har blitt et gudstjenestested for både tyskere og tsjekkere som vil minnes Engelmar Unzeitig.
Den 20. november 1968 ble p. Engelmars urne overført til et sidekapell i Mariannhill-misjonærenes Herz-Jesu-Kirche i Würzburg, hvor det ble opprettet et minnested. Det var samme kirke hvor han hadde blitt presteviet i 1939. Prosessen for hans saligkåring ble innledet på 1980-tallet, og Vatikanet utstedte den 5. september 1988 dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis). Informativprosessen på bispedømmenivå i Würzburg ble åpnet den 26. juli 1991 av biskop Paul-Werner Scheele av Würzburg (1979-2003) som en bekjennerprosess, ikke en martyrprosess.
Prosessen ble avsluttet i juni 1996. Dekretet som anerkjente gyldigheten av prosessen på bispedømmenivå ble utstedt den 11. januar 2002, og saken ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2005. I år 2000 regnet Den katolske kirke p. Engelmar offisielt martyrene fra Det 20. århundre. Den 3. juli 2009 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI (2005-13) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).
Den 15. september 2011 åpnet biskop Friedhelm Hofmann av Würzburg (2004- ) en informativprosess på bispedømmenivå vedrørende p. Engelmars eventuelle martyrium, og den ble avsluttet den 25. mai 2012. Dekretet som anerkjente gyldigheten av prosessen på bispedømmenivå ble utstedt den 14. desember 2012. Den 21. januar 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», noe som åpnet for en snarlig saligkåring.
Engelmar Unzeitig ble saligkåret den 24. september 2016 i domkirken i Würzburg i Tyskland. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Kardinal Amato ledet selve saligkåringen, mens biskop Friedhelm Hofmann av Würzburg var hovedcelebrant ved messen. Blant de koncelebrerende biskopene var også kardinal Peter Turkson, president for Det pavelige råd for Rettferdighet og fred (Iustitia et Pax). Til stede ved saligkåringen var også Tsjekkias kulturminister Daniel Herman. Dagen etter saligkåringen ble urnen med den salige prestens aske flyttet fra sidekapellet til hovedalteret i Herz-Jesu-Kirche i Würzburg.
Unzeitig er den første salige i sin orden Mariannhill-misjonærene. En tidligere amerikansk soldat som var til stede ved frigjøringen av Dachau, skal ha blitt helbredet for kreft på p. Engelmars forbønn.
Kilder: Schauber/Schindler, Index99, Zeugen für Christus 2, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, cs.wikipedia.org, no.wikipedia.org, de.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, engelmarunzeitig.de, greifendorf.de, orden-online.de, 20thcenturymartyrs.blogspot.com, kirche-in-not.de, Kathpress 2012 og 2016 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 24. september 2016