De hellige Eusebius, Caius, Faustus, Chaeremon og Lucius av Alexandria skal ifølge Martyrologium Romanum ha lidd martyrdøden i Alexandria i Egypt i 257 i forfølgelsene under keiser Valerian (Licinius Valerianus) (253-60). Deres minnedag er 4. oktober.
De hellige Caius (Gaius) og Faustus kan være de helgenene ved det navn som minnes den 3. oktober i Martyrologium Romanum sammen med Peter og Paulus og sin biskop, den hellige Dionysios den store av Alexandria (d. 265). De fulgte sin biskop i eksil i 250 i forfølgelsene under keiser Decius (249-41). Kirken i øst nevner spesielt blant Dionysius’ ledsagere hans hellige diakoner Faustus, Caius, Peter og Paulus.
Den 19. november nevner Martyrologium Romanum også en diakon Faustus, som under Valerians forfølgelser skal ha dratt i eksil sammen med biskop Dionysius av Alexandria. Senere skal han ha lidd martyrdøden i høy alder under keiser Diokletian (284-305) ved halshogging. Bollandistene mener at det dreier seg om samme Faustus.
Den hellige diakonen Eusebius forekommer alene på denne dagen hos Castellan, hvor han kalles biskop. Det betyr at han overlevde og ble biskop av Laodicea (død 269). Den hellige Chaeremon hadde allerede lidd i forfølgelsene under keiser Decius (249-51) og var sendt i eksil. Ingenting er kjent om den hellige Lucius.
Biskop Dionysios ble arrestert allerede i begynnelsen av forfølgelsene i 257 sammen med presten Maximus og diakonene Faustus, Eusebius og Chaeremon (Queremon) samt en Marcellus, en romer. Prefekt Emilian av Egypt prøvde å få dem til å ofre til imperiets «beskyttende» guder, og da dette ikke lyktes, ble de utvist fra Alexandria til Kefro i ørkenen i Libya. Dionysios benyttet anledningen til å forkynne for dem som bodde der, og han hadde gleden av å se at det oppsto en blomstrende menighet, bestående av de kristne som hadde fulgt ham fra Alexandria, og de mange hedningene som biskopen omvendte i sitt eksil.
Men dette førte til at han og hans ledsagere ble flyttet til enda dystrere omgivelser i den lille byen Kolluthion i Mareotis (nå Mariut) sør for Alexandria. Men dette stedet lå nærmere Alexandria, noe som gjorde forbindelsene med menigheten der enklere, slik at han kunne sende og motta hyppige beskjeder og gi veiledning. Hans eksil varte i to år, og i denne tiden skrev han to påskebrev. I begynnelsen av 260 ble keiser Valerian avgjørende beiseiret av perserne i slaget ved Edessa, og han arrangerte et møte med kong Shapur for å forhandle frem en fredsavtale. Men den svikefulle perserkongen tok ham til fange, og keiseren døde senere i sitt fangenskap. Hans sønn Gallienus overtok som keiser (260-68), og han trakk tilbake farens harde tiltak mot de kristne. Da vendte Dionysios i 260 tilbake til sin bispeby.
Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 14. oktober 2011