Den hellige Eusebius (it: Eusebio) ble født en gang på 400-tallet i Italia. Han ble ved årsskiftet 501/502 valgt til biskop av Fano i regionen Marche i Midt-Italia etter biskop Vitalis (499-502). Der opprettet han et kollegium for klerikere, og han var en av de 125 biskopene som deltok på en synode i Roma, som ble holdt i 503 under den hellige pave Symmachus (498-514).
Kort før den hellige pave Johannes I (523-26) kom på Peters stol, begynte keiser Justinos I (528-37), som i sin nidkjærhet for den rette lære hadde gjenopplivet de gamle lovene mot kjetteri, å forfølge de kjetterske arianerne i sine områder, inkludert mange gotere. Deres kirker ble beslaglagt, de ble utelukket fra offentlige stillinger og mange ble tvunget til å avsverge den arianske tro. Disse tiltakene alarmerte kong Theoderik av Italia (493-526) med sete i Ravenna og gjorde ham rasende, for han var selv goter og arianer. Hittil hadde han hatt et godt forhold til katolikkene, men nå var han blitt gammel og mistenksom og følte seg stadig mer isolert. Han betraktet den nye vennskapeligheten mellom Roma og Konstantinopel som en mulig trussel mot sitt regime. Han ser ut til først å ha tenkt på å gå til krig til fordel for sine med-arianere, men bestemte seg for å se hva han kunne oppnå med en delegasjon til keiseren.
Han stevnet pave Johannes til Ravenna og beordret ham til å lede en stor delegasjon av biskoper og senatorer til Konstantinopel for å sikre at forfølgelsene ble innstilt, de beslaglagte kirkene tilbakelevert og de tvangskonverterte arianerne fikk vende tilbake til arianismen. Biskop Eugenius av Fano var en av biskopene i denne delegasjonen. Pave Johannes fryktet for skjebnen til katolikkene i vest hvis han nektet, så han bestemte seg for å gjøre sitt beste for å oppnå alle innrømmelser kongen krevde, unntatt den siste. Delegasjonen forlot Ravenna tidlig i 526 og nådde Konstantinopel like før påske.
I forhandlingene som fulgte, gikk keiseren med på de fleste av Theoderiks krav, men avviste det som kongen tilla mest vekt: at de tvangskonverterte arianerne skulle få tillatelse til å vende tilbake til sin opprinnelige tro. Da legatene kjente kongens utålmodighet og trodde de hadde oppnådd alt som var mulig, skyndte de seg tilbake til Ravenna, bare for å bli møtt av Theoderiks tøylesløse raseri. I hans øyne hadde reisen vært en fiasko siden den ikke hadde endt med gjensidig toleranse.
Historien om at han kastet Johannes og de andre legatene i fengsel og ville ha henrettet dem om han ikke hadde fryktet keiserens vrede, er garantert falsk. Noen legender forteller også at Johannes led martyrdøden. Det er ikke kjent hva Theoderik gjorde med de andre legatene, men han ga i alle fall Johannes ordre om å bli i Ravenna og stå til kongens disposisjon, og kongen gjorde det klart at paven hadde forspilt hans gunst, tillit og beskyttelse. Men før Theoderik fikk tatt en endelig avgjørelse om hva han skulle gjøre med den stakkars gamle paven, kollapset Johannes, syk, utslitt av reisen og rystet av sine fryktelige utsikter, og døde noen dager senere, den 18. mai 526, i Ravenna.
Eugenius av Fano skal i likhet med paven ha blitt fengslet i Ravenna, men etter pavens død ble de andre biskopene i delegasjonen satt fri og gjeninnsatt i sine embeter av Theoderik (d. 526) og hans etterfølger Theodatus (d. 536). Bispelisten i Fano sier at Eusebius var biskop fra 502 til sin død i 541, og tradisjonen sier at han døde den 18. april 541 etter nesten førti år som biskop. Andre kilder sier at han døde i fengsel i Ravenna den 18. april 526. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum er dødsdagen 18. april:
Fani in Picéno Itáliae, sancti Eusébii, epíscopi, qui sanctum Ioánnem papam Primium a Theodoríco rege Constantinópolim missum comitátus est et post réditum in Cárcerem coniéctum secútus.
I Fano i Picenum [dagens region Marche] i Italia, den hellige Eusebius, biskop, som fulgte den hellige pave Johannes I som var sendt til Konstantinopel av kong Theoderik, men deretter kastet i fengsel da de kom tilbake.
Bispedømmet Fano heter nå Fano-Fossombrone-Cagli-Pergola (Dioecesis Fanensis-Forosemproniensis-Calliensis-Pergulana) som ble opprettet i 1986, da det historiske bispedømmet Fano ble slått sammen med bispedømmet Cagli e Pergola og bispedømmet Fossombrone. Bispedømmet er suffragan under erkebispedømmet Pesaro.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, zeno.org, fondazionecarifano.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 5. oktober 2014