Den hellige Eustasius (Eustacius, Eustachius, Eustathius; gr: Eustachios, Ευστάχιος; Eustathios, Ευστάθιος; fr: Eustache, Eustathe; eng: Eustace: it: Eustasio, Eustazio, Eustachio) og hans angivelige familie vet vi ingenting sikkert om, og deres acta er fullstendig upålitelige. Flere forskjellige legender fortelles om dem, men her er den mest kjente:
Eustacius het opprinnelig Placidus eller Placidas, og han kom fra en fremtredende romersk familie. Han ble oppdratt som hedning og fikk militær utdannelse. Han utmerket seg i flere kriger med tapperhet og heltemot, og keiser Trajan (98-117) utnevnte ham til oberst for en romersk legion i Lilleasia. Han var gift med Tatiana eller Trajana, som etter dåpen fikk navnet Theopistes (Theopista), og de hadde sønnene Agapetus (Agapius) og Theopistus.
Eustasius flyktet ut i ørkenen med de to sønnene. Der kom de til en elv, og Eustasius måtte bære guttene over. Men han kunne ta med bare en av gangen. Da han hadde båret den ene over og sto midt i elven på vei tilbake for å hente den andre, kom det en løve og tok den ene og en ulv og tok den andre. Bønder jaget bort ulven og gjetere jaget bort løven, og de tok guttene med til hver sine landsbyer, hvor de ble oppdratt atskilt og uten å vite om hverandre. Det var ukjent for Eustasius at guttene hadde overlevd, og ribbet for alt kom han til en tredje landsby, Badyssus, hvor han fant en ussel hytte, og i femten år arbeidet han som gårdsgutt hos bøndene der.
Der ble Eustasius tatt imot med store æresbevisninger av keiser Hadrian (117-38), Trajans onde etterfølger. Men da keiseren arrangerte et takkoffer til gudene for seirene, merket han at Eustasius ikke deltok, og da keiseren skjønte at han ikke ville ofre fordi han var kristen, ble han dømt til døden. Sammen med familien ble han kastet for ville dyr, men de rørte dem ikke. I stedet led familien martyrdøden den 20. september 118 ved å bli stekt i Colosseum i Roma i en ovn formet som en okse.
Eustasius hviler i en kostbar porfyrsarkofag i kirken Sant’Eustachio i Roma, titularkirke for en kardinaldiakon. Kirken fantes ifølge Liber Pontificalis i 827, men kanskje så tidlig som under den hellige pave Gregor den store (590-604). Det var også en kirke i Konstantinopel som var viet til Eustasius. Noen av relikviene kom på 1100-tallet til Saint-Denis ved Paris. Hans skrin der ble plyndret og deler av relikviene ble brent av hugenotter i 1567, men noen av relikviene finnes fortsatt i sognekirken Saint-Eustache i Paris. I British Museum finnes et hoderelikvar som inneholdt et hodebein og ulike andre relikvier med merkelapper med håndskrift fra 1100-tallet. Alle relikviene er levert tilbake til den sveitsiske katedralen hvor de befant seg før de ble røvet at Napoleons soldater.
Legenden om Eustasius’ møte med hjorten med korset er til forveksling lik legenden om den hellige Hubert, og i en eller annen form finnes lignende hendelser fortalt i ulike folkeeventyr. Det er trolig at Eustasius er en fullstendig fiktiv skikkelse.
Eustacius var en av De fjorten nødhjelperne, en gruppe helgener som særlig i middelalderen inntok en særstilling i folkefromheten, særlig i Tyskland, men han er en av de mest ukjente av nødhjelperne. Eustasius ble anropt under store trengsler og skjebnesvangre uhell. Han kunne hjelpe både mot ulver, pest, sult og krig. Han er også pussig nok skytshelgen for kjøpmenn og tøyhandlere, kanskje fordi hans kirke i Paris ligger like ved Les Halles.
Eustasius avbildes gjerne med jaktredskaper eller med en hjort med korstegnet på, eller han bærer sine barn over en elv. Hans emblemer i kunsten er et krusifiks, en hjort eller en ovn.
Kilder: Attwater/John, Farmer, Bentley, Hallam, Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Gad, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. november 1999