Da den vakre jenta forlot skolen, ble hun overøst av oppmerksomhet fra foreldrene og de eldre søsknene, og hun ble beundret av sine venninner som oppsøkte Vendraminis hus, som utstrålte dannet velstand. Plutselig og uforutsett kom det imidlertid til et økonomisk sammenbrudd, fremfor alt på grunn av den endrede politiske situasjonen. Men etter en tid hadde alt normalisert seg igjen, og den unge Elisabeth hadde utsikt til et godt og standsmessig giftemål.
I en alder av 22 år overvant hun motstanden fra sine foreldre og forlovet seg med en gutt av beskjeden opprinnelse fra Ferrara. Deres motstand gjaldt hans ringe herkomst. Men kort tid før bryllupet, den 17. september 1817, i en alder av 27, brøt hun forlovelsen på grunn av et inntrengende indre kall: «Gå til kapusinerinnene!» For Elisabeth betydde det konkret at hun skulle stille seg til disposisjon for barnehjemmet til Don Marco Cremona. Det gjorde hun den 7. august 1820, da hun var tretti år gammel.
I 1821 ble hun ikledd drakten som fransiskanertertiar med navnet Margareta (it: Margherita). Den fransiskanske tredjeordenen, som opprinnelig var kjent som Botsbrødre og -søstre, fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet.
viet seg til omsorgen for foreldreløse jenter, og hun ble der i seks år under prøvelser og motgang. I 1826 sluttet hun i barnehjemmet av grunner som lå utenfor henne selv. Hun dro til instituttet Esposti i Padova, hvor hun først begynte som lærerinne og holdt ut i to år (1827-28). Denne tiden var kjennetegnet av nye prøvelser, noe som bare styrket hennes karakter og vilje. Nå så hun stadig klarere hvordan hun kunne virkeliggjøre det ideal som allerede hadde foresvevet henne i Cremonas barnehjem i Bassano, nemlig ved å grunnlegge et søsterinstitutt av regelbundne fransiskanertertiarer.
Grunnleggelsen av instituttet ble påbegynt av Elisabeth den 10. november 1928 i Via degli Sbirri i det beryktede strøket Zona Codalunga i Padova. Det oppsto startvanskeligheter som rystet instituttet, men de ble overvunnet, og den 4. oktober 1930 ble de første søstrene ikledd i instituttet «Fransiskanske tertiarsøstre av St Elisabeth» (Instituto Suore Terziarie Francescane Elisabettine – STFE). De skulle hjelpe de foreldreløse fattige, eldre og syke kvinner.
Den 4. oktober 1831 avla de sine tre enkle løfter. Den 18. november 1829 hadde de åpnet en friskole for foreldreløse jenter i Padova. I 1833 ble konstitusjonene fastlagt og instituttet approbert av biskop Modesto Parina av Padova. Søstrene ble kalt elisabettine til ære for den hellige Elisabeth av Ungarn, og de fremhevet seg spesielt under epidemien av asiatisk feber i Padova i 1836.
Elisabeth døde den 2. april 1860 i Padova, en uke før sin syttiårsdag. Hun ble gravlagt på den offentlige kirkegården, hvor hennes grav var intakt til 1882. Da ble hennes jordiske rester lagt i en massegrav, og det ble umulig å identifisere hennes relikvier. Hennes saligkåringssak ble åpnet den 12. januar 1965. Den 18. februar 1989 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 10. juli 1990 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Denne helbredelsen skjedde i 1936 med en søster i kongregasjonen som led av en uhelbredelig tuberkuløs infeksjon.
Elisabeth ble saligkåret av paven den 4. november 1990 i Peterskirken i Roma. Hennes minnedag er 27. april. Instituttet har i dag 1 500 søstre i 160 hus i Italia, Sveits, Palestina (Betlehem), Egypt, Sudan, Kenya, Ecuador og Argentina.
Kilder: Attwater/Cumming, Holböck (3), Resch (B2), Index99, santiebeati.it, it.wikipedia.org, Abbaye Saint-Benoît, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 29. juni 2005