Den hellige Exuperia (it: Esuperia, Sperandia, Sperandea) ble født i 1216 i Gubbio i Umbria i Midt-Italia. Hun kom fra en fornem familie og var en slektning av den hellige Ubald av Gubbio (ca 1100-60). Umbria var en region hvor den hellige Frans av Assisis fattigdomsideal var utbredt. I en alder av ni år viste Jesus seg for henne og fortalte henne at hun måtte kle av seg klærne og gjøre bot. Å ta av klesplaggene indikerte en frigjøring fra materielle goder til fordel for de åndelige. Exuperia kledde seg i en lodden dyrehud og hadde et belte av jern rundt livet, og hun dro bort fra familien for å følge Herrens kall.
Hele hennes liv var gjennomsyret av en dyp hengivenhet til bønn og spesielt til meditasjon over Kristi lidelse. Denne meditasjonen var ofte et forspill til ekstaser og allegoriske visjoner, spesielt på langfredag. Hennes bønn ble også ledsaget av strengt botsliv, preget av lange faster og avholdenhet i fastetiden. Den siste fastetiden i sitt liv tilbrakte hun i territoriet til Cingoli, på klippen Citona, et sted som nå kalles «Grotte di Santa Sperandia». Hun var også ofte plaget av djevelen.
Sperandia tilbrakte de kalde førti dagene i fastetiden for St Martin uten tunika, barhodet og barbent, innelukket i en hytte laget av matter. En så utvalgt sjel nektet ikke Herren miraklenes karisma, og hun tiltrakk seg et mangfold av tilhengere, både i løpet av livet og etter døden. Med korsets tegn bevirket hun underverk, med en spesiell preferanse for syke barn, golde kvinner og de som satt i fengsel. En annen egenskap ved hennes kall var nestekjærlighet til de fattige, som hun adresserte glødende ord om tro og håp til. Hun ble også bedt om å dempe uenighet mellom byer eller til og med innenfor en og samme by mellom de forskjellige fraksjonene guelfer og ghibellinere.
Hennes livshistorie tilhører bevegelsen beginere (it: beghine), som på 1200-tallet var utbredt i det sentrale Italia. Begrepet beguinae oppsto rundt 1200, og var opprinnelig et bebreidende uttrykk brukt av albigenserne. Bevegelsen var et legsøsterskap som besto av fromme og religiøse kvinner som i motsetning til nonner ble værende i verden, hvor de viet sine liv til fromme og nestekjærlige handlinger mens de reiste som pilegrimer fra sted til sted. Disse reisene var ment å etterligne Jesu reiser i alle regionene i Palestina, han som sa: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på» (Matt 8,20).
Exuperia besøkte Roma, Spoleto, Gubbio, Recanati, Fossato di Vico, Fabriano og Cagli, og kanskje var hun også i Venezia, hvor en av hennes syke hengivne ble helbredet etter å ha bønnfalt henne. Tradisjonen vil ha det til at hun også dro på pilegrimsreise til Det hellige land og brakte med seg mange relikvier, som i stor grad er bevart i hennes eget skrin.
Etter hvert ble disse beginene samlet og tok reglene til de viktigste nonneordenene, slik at bevegelsen ble mer monastisk. Denne utviklingen kan illustreres ved at Sperandia på slutten av sitt liv trakk seg tilbake til benediktinerinneklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB) San Michele i Cingoli i provinsen Macerata i regionen Marche i Midt-Italia, hvor hun på grunn av sin hellighet og autoritet ble valgt til abbedisse. Tradisjonen forteller også om det berømte mirakelet med kirsebærene (Miracolo delle ciliegie):
I januar måned hadde abbedissen tilkalt noen bygningsarbeidere for å restaurere og utvide klosteret. Han forberedte et måltid til dem, og etter at de hadde spist, spurte hun dem om de trengte noe mer. Arbeiderne var preget av en sorgløs og uærbødig ånd, så de svarte at de ønsket friske kirsebær. Etter at abbedissen hadde tydd til bønn, viste en engel seg for henne med en kurv med kirsebær i hånden. Exuperia brakte denne til arbeiderne, som lamslåtte av mirakelet kastet seg ned for hennes føtter og ba om tilgivelse for sin dumme og respektløse skøyerstrek.
Exuperias liv beskrives i en rekke litterære kilder fra 1600- og 1700-tallet som henter inspirasjon fra et anonymt manuskript fra 1300-tallet: Vita Latina. Dette manuskriptet er delt i to deler, hvor den første beskriver hennes liv, med vitnemål om en rekke visjoner, mirakler, botsøvelser og valfarter. Den andre delen inneholder tolv notarbevitnede dokumenter om mirakler utført av Exuperia nesten umiddelbart etter hennes død, nemlig i årene 1277-78.
Exuperia ble kalt helgen kort tid etter sin død. Et viktig øyeblikk i hennes kult var den 17. oktober 1497, da den høytidelige identifiseringen av hennes legeme fant sted i nærvær av biskop Paris av Osimo. Legemet ble renset for støv og andre ting, men det ble ikke funnet noen skader, og derfor ble legemet dekket av en ny silkekjole, som erstattet den gamle møllspiste, og legemet ble lagt tilbake i et solid treskrin.
Viktig er også datoen 20. juni 1520, da biskop Giovanni Pietro Simonetti av Cingoli utstedte et dokument undertegnet av femten kardinaler, som ga evigvarende avlat på hundre dager for dem som på bestemte dager besøkte den kirken hvor «mange syke har fått tilbake helsen gjennom Exuperias forbønn. Kulten og den folkelige andakten for henne toppet seg den 22. februar 1560 med vigslingen av kirken med tittelen St. Mikael og St. Sperandia av biskop Egidio Falcetta av Caorle, som opprinnelig kom fra Cingoli.
I 1625 bestemte pave Urban VIII (1623-44) seg for å gå videre med reguleringen av kulten for hellige og salige, og han bestemte at bare personer som var saligkåret eller helligkåret av Den hellige stol, kunne være gjenstand for en kult. Det var uunngåelig at denne beslutningen også ble reflektert i kulten for Exuperia, og det fant sted en opphetet diskusjon om legitimiteten av hennes kult. Saken ble oversendt til Rituskongregasjonen i Roma, som i to påfølgende møter den 17. og 18. mars 1635 forsvarte kulten for Exuperia og valgte to eksperter for å samle relevante historiske dokumenter. Ekspertene uttalte seg klart og avgjørende i favør av hennes kult. Deretter ble det brakt inn steinhoggere fra Verona for å lage marmorsarkofagen, og arbeidet ble ferdig den 9. desember 1639. Exuperia ble aldri inkludert i Det romerske martyrologiet, som ble publisert i 1584.
Hun er skytshelgen for byen Cingoli sammen med de hellige Exuperantius av Cingoli (400-t) og Bonfilius av Foligno (1040-1115). Hun er også skytshelgen for det gamle bispedømmet Cingoli, som nå er slått sammen til bispedømmet Macerata- Tolentino-Recanati-Cingoli-Treia.
Kilder: Patron Saints SQPN, santiebeati.it, it. wikipedia.org, zeno.org, diocesimacerata.it, antiqui.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 14. november 2014