I følge den samtidige kirkehistorikeren Rufinus var Frumentius en gresk kristen, og sammen med den litt yngre Edesius (Aedesius) studerte han filosofi hos en lærer ved navn Meropius (Metrodorus) i Tyrus. Noen versjoner av historien gjør guttene til brødre eller fettere, og Meropius skal ha vært deres bestefar eller onkel. Rundt 330 bestemte Meropius seg for at han ville dra på en oppdagelsesferd langs kysten av Arabia (til India?), og til de to unge mennenes store glede tilbød han å ta dem med seg.
Reisen gikk bra, men på veien hjem gikk skipet til havn i Adulis på kysten av Etiopia (Abessinia) for å ta om bord nye forsyninger. Der brøt det ut en krangel mellom lokalbefolkningen og skipsmannskapet, og det endte med at mannskapet og de fleste av passasjerene ble drept, inkludert Meropius. Bare Frumentius og Edesius ble spart, der de satt under et tre et stykke unna og leste på leksene sine, og de ble tatt som slaver og brakt til hoffet til kongen av Aksum (Axum), hovedstaden i den nåværende regionen Tigre.
De to unge kristne hadde hellet med seg, for kongen tok dem i sin tjeneste. Frumentius ble utnevnt til kongens sjefssekretær, og Edesius ble hans munnskjenk. Da kongen lå for døden, ga han de to mennene friheten. Men de ble i hovedstaden etter anmodning av enkedronningen, som var regent for den ennå umyndige kronprinsen.
Frumentius ser ut til å ha hatt en stilling av en viss betydning, og han begynte å bruke den til å øke det kristne nærværet i landet. Han overtalte en rekke kristne kjøpmenn til å slå seg ned der, og han oppnådde spesielle handelsprivilegier for dem og rett til å dyrke sin egen religion. De greske kjøpmennene fikk åpne noen kirker i Etiopia, og Frumentius drev også misjonsvirksomhet og forsøkte å omvende folket.
Da kronprinsen var gammel nok til å overta styret selv, dro Frumentius og Edesius fra landet. Edesius vendte tilbake til Tyrus, hvor han ble presteviet og møtte Rufinus. Frumentius dro imidlertid til Alexandria for å rapportere om kristendommens fremgang i Etiopia. Han ba innstendig byens biskop, den hellige Athanasius, om å sende misjonærer og en biskop til Aksum for å konsolidere alt som var oppnådd der.
En synode valgte til slutt Frumentius til dette oppdraget med å plante den kristne Kirke i Etiopia, og han ble bispeviet av Athanasius i Alexandria en gang på midten av 300-tallet, mellom 340 og 356. Det heter at «apostoliske tegn fulgte hans tjeneste, og et stort antall hedninger ble vunnet for troen». Blant dem var de to prinsene (kongene?) Ezana (Aeizanas) og Shezana (Saizanas), som deretter ofte ble kalt Abreha (lysmaker) og Asbeha («dawnbreaker»), til senere historikeres store forvirring. Frumentius var kjent i Etiopia som biskop Salama («fredens biskop»).
Keiseren på den tiden var Konstantius (337-61), som var arianer. Han var en sterk motstander av Athanasius, som var tidens fremste forsvarer av den ortodokse lære om Kristus, og dermed var han skeptisk til aktivitetene til Athanasius' protesjé Frumentius. Han prøvde å vende kongen mot biskopen og få Frumentius deportert til Alexandria, hvor Athanasius var blitt drevet i eksil og erstattet av en arianer. Men Frumentius var i stand til å bli værende og fortsette sitt arbeid med å omvende landet.
Frumentius døde ca 380. Mye av landet var ennå ikke kristnet, men han betraktes som «Etiopiernes apostel». Etter hans død ga abessinierne ham navnet «Abuna», som betyr «Vår Far», og «Aba Salama», som betyr «fredens far». Primas for den etiopiske Kirke får fortsatt tittelen Abuna. Frumentius' minnedag er 27. oktober, samme dag som Edesius, men de ser ikke ut til å ha hatt noen felles kult. Grekerne feirer ham den 30. oktober og kopterne den 18. desember. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten fremstilles han som biskop som hever hostien, noen ganger sammen med Athanasius, noen ganger sammen med Edesius.