Hopp til hovedinnhold
Minnedag:
Den hellige Frans av Camporosso (1804-1866)

Den hellige Frans ble født som Johannes Croese (it: Giovanni) den 27. desember 1804 i den lille byen Camporosso ved Ventimiglia på den liguriske kysten i Italia. Han var et av fire barn av Anselmo Croese og Maria Antonia Gazzo. Foreldrene hadde en liten eiendom der de dyrket og bearbeidet oliven. De ga barna en enkel, religiøs oppdragelse, og alle måtte arbeide på gården så snart de var i stand til det.

Da Johannes var 18 år, møtte han en legbror i fransiskanernes konventual-gren som inspirerte ham til å slutte seg til ordenen. Han ble akseptert som tertiar i klosteret i Sestri Ponente utenfor Genova og gitt navnet Antonius. Men etter to år bestemte han seg for at han ønsket et mer asketisk liv og søkte opptak hos kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap). Han ble sendt til novisiatet i Genova og i 1825 ble han ikledd som legbror i klosteret Den uplettede Jomfru i Genova med klosternavnet Frans Maria (Francesco Maria).

Etter sin løfteavleggelse året etter arbeidet han en tid i sykestuen. Men snart fikk han embetet som kvestor, og hans oppgave var å gå fra dør til dør og tigge mat til kommuniteten. Frans hadde aldri gjort noe slikt før, og han fant det så ubehagelig at han tenkte på å spørre om han ikke kunne få gjøre noe annet. Men da guardianen (superioren) spurte om han ville gå og tigge i selve Genova, overkom han sin avsmak og aksepterte med entusiasme.

Genova var ikke noe enkelt sted å tigge. Ikke alle som bodde der var sympatisk innstilt til munker, og i begynnelsen måtte tåle en viss grad av mishandling. Likevel fortsatte han i ti år og ble den best kjente kvestoren i byen. Han var spesielt en kjent skikkelse i havnekvarteret, fordi det ble sagt at han kunne gi korrekt informasjon om personer han aldri hadde sett, og folk kom til ham og spurte om venner og slektninger som hadde flyttet utenlands.

Når han vendte tilbake til klosteret om kvelden, fant han alltid en flokk av trengende som ventet på ham. Da sa han: «Gå til Vår Frue [eller St. Frans, eller St. Antonius, eller St. Katarina av Genova] og si at Frans har sendt dere». Mirakuløse helbredelser ble tilskrevet ham og for flertallet av innbyggerne ble han høyt skattet og kalt «Padre Santo», til tross for hans protester om at han ikke var prest, men legbror.

De siste to årene av sitt liv led han av åreknuter som han ikke nevnte til noen, og derfor ble de langt verre enn de hadde trengt å bli. De ble operert, men dette var ikke særlig vellykket. I 1866 ble Genova herjet av kolera. I likhet med alle ordensfolk i byen dro Frans ut for å hjelpe ofrene og deres familier. Han ble så grepet av det han så at han høytidelig tilbød sitt eget liv til Gud for at epidemien skulle kunne avta. Den 15. september ble han smittet av sykdommen, og to dager senere, den 17. september 1866, døde han – på et punkt da epidemien begynte å avta. Han ble gravlagt på kirkegården Staglieno.

Det utviklet seg straks en kult og det ble meldt om mange mirakler ved hans grav. I 1911 ble hans levninger flyttet inn i kirken. Han ble saligkåret den 30. juni 1929 av pave Pius XI (1922-39) og helligkåret den 9. desember 1962 av den salige pave Johannes XXIII (1958-63) under den første sesjonen av Andre Vatikankonsil. Hans minnedag er dødsdagen 17. september, men 16. og 25. september nevnes også.