Den salige Facius av Cremona (1200-1272)

Den salige Facius (Fatius, Fazius; it: Facio, Fazio, Fazzio) ble født i 1200 (noen kilder sier 1190) i Verona i provinsen av samme navn i regionen Veneto i Nord-Italia. Han kom fra en svært religiøs familie og hans fromme foreldre lærte ham tidlig både bønn og arbeid. Som ganske ung ble han overlatt til en gullsmed, som lærte ham yrket i sitt verksted. Kvaliteten på hans arbeid og hans gode karakter vant ham stor berømmelse allerede da han var 26 år. Men noen syntes at han lyktes alt for godt, og han ble gjenstand for misunnelse fra sine konkurrenter, som begynte å trakassere ham.

For å unngå alle ergrelser, forlot han hjembyen og dro til Cremona i provinsen av samme navn i regionen Lombardia, hvor han ga alt han hadde tjent på sin gullsmedkunst, til kirken og de fattige. Gjennom dette vant han alle innbyggernes kjærlighet, og de satte ham til å lede deres fattigforening. Etter hvert ønsket Facius ikke lenger å unngå sine fiender, men heller å forsone seg med dem igjen, så han bega seg tilbake til Verona. Men der våknet hans motstanderes hat på nytt, og ved hjelp av bestukne vitner ble det lagt frem falske bevis mot ham, og han havnet i fengsel.

Men så erklærte Mantova krig mot Verona, som i sin nød ba Cremona om hjelp. Innbyggerne der sa ja til å hjelpe, men under den uttrykkelige betingelse at den uskyldig fengslede Facius ble satt fri, for de regnet ham som en medborger. Han ble straks løslatt, og etter å ha tilgitt dem som fikk ham satt i fengsel, dro han igjen til Cremona for å ende sitt liv der. Han bygde et kapell og grunnla en åndelig mannsforening eller veldedig selskap for å ta seg av pilegrimer, pleie de syke, besøke fanger, trøste de fattige og utføre annet nestekjærlig arbeid. Det fikk navnet «Den Hellige Ånds Orden», Ordine di Santo Spirito. I sitt hus åpnet han et tilfluktssted som med tiden skulle bli byens Ospedale Maggiore. I 1240 grunnla han et annet sykehus i Soncino i provinsen Cremona, og ved siden av det ble kirken Spirito Santo åpnet, senere viet i hans navn, men nå Sant’Antonio Abate.

Facius foretok også mange fromme reiser til fots. Han valfartet til Roma og den hellige Jakobs grav i Compostela i Spania. Biskopen av Cremona utnevnte til slutt Facius til generalvisitator for samtlige klostre i sitt bispedømme, noe som var eksepsjonelt, siden stillingen alltid ble gitt til en geistlig. Han forvaltet sitt embete samvittighetsfullt og med stor klokhet, inntil han ble rammet av en heftig feber og døde i hellighets ry den 18. januar 1272, 72 år gammel. Alle regnet ham som en helgen, og både mens han levde og etter hans død skjedde mange mirakler på hans forbønn, og han æres fortsatt svært høyt i Cremona. I nekrologene i katedralen i Cremona kalles han Frater Facius i en svært detaljert redegjørelse om hans død. Kort tid etter skrev en prest ved navn Giovanni en biografi på latin, vedlagt en lang liste med mirakler, med mange vitner, som folket i Cremona oppnådde gjennom hans forbønn. Den første trykte biografien ble skrevet i 1606 av Leonardo Gregorio.

Hans relikvier, som gjennom århundrene ofte har blitt gjenstand for identifisering, ble først æret i den kirken som var viet til ham, men er nå i krypten i katedralen. I katedralens skattkammer er det bevart noen dyrebare gjenstander fra hans arbeid som gullsmed. Han er aldri høytidelig blitt opptatt blant de hellige, selv om mange kilder sier at han ble saligkåret i 1873 ved at den salige pave Pius IX (1846-78) stadfestet hans tradisjonelle kult. Dette nevnes imidlertid ikke i Helligkåringskongregasjonens bok Index ac status causarum, en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999. Men hans navn står i fortegnelsen over Italias hellige, og den apostoliske stol har for lengst stadfestet hans officium for bispedømmene Cremona og Verona. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 18. januar. Noen kilder kaller ham hellig, men de fleste kaller ham salig.