Den salige Josefa Martínez Pérez og hennes elleve ledsagere kom fra kongregasjonen «Barmhjertige døtre av St. Vincent de Paul» (Filles de la Charité de Saint-Vincent de Paul – FdC), på spansk Hijas de la Caridad de San Vicente de Paúl (Sorores Caritatis Sancti Vincentii a Paul). Gruppen inkluderer også legkvinnen Dolores Broseta Bonet fra bispedømmet Valencia. De tretten ble drept på ulike steder i bispedømmet Valencia i Spania mellom 19. august og 9. desember 1936.
Hun gjennomførte sitt postulat på Hospital General i Madrid i 1892, noe som stadfestet hennes kall gjennom kontakten med de mange syke som hun ønsket velkommen der, og i det direkte møtet med smertens og elendighetens realitet. Da hun fylte nitten år, begynte hun på seminaret og fullførte sin innledende opplæring. Deretter ble hun sendt til skolen Escuelas de la Purísima i Barcelona. Et par år senere ble hun sendt til kollegiet San Vicente de Paúl i Barbastro, og deretter til grunnskolene La Milagrosa og i området La Guindalera i Madrid.
I 1920 ble hun sendt til skolehjemmet San Eugenio i Valencia. I alle sine posteringer tjente hun sin misjon som organist og lærer i musikk og håndverksfag. Barna på kollegiet San Eugenio lærte snekring, for hun var en kunstner i håndverk og trearbeid. Guttene i hennes verksted ble godt forberedt som «halvprofesjonelle» og visste hvordan de skulle bruke motoriserte maskiner som hun kjøpte og lærte å håndtere. I tillegg stelte hun hagen og hadde ansvaret for dueslaget.
Som organist og spesialist på musikk, organiserte hun et kor som var svært godt forberedt, så mye at barna ble invitert til å synge på folkelige og religiøse festivaler. Hun ledsaget dem alltid som organist og dirigent. Hun hadde et heftig temperament, men hun dominerte og kontrollerte det. Barna elsket henne fordi de så på henne som en ekte mor som brydde seg om dem med kjærlighet og omtanke. Hun var en kunstner med piano og trearbeid, men fremfor alt visste hun hvordan hun skulle leve harmonien i Guds kjærlighet og overføre denne kunsten til barnas hjerter. Spesielt likte hun musikkundervisning og håndverk og ga seg hen til sin misjon som pedagog. Som en god aragonier, ble hun svært hengiven til Jomfruen av Pilar (La Virgen del Pilar), og som en Barmhjertig datter, til La Virgen Milagrosa. Begge disse andaktene innprentet hun i sine elever gjennom sang og religiøs musikk.
Til slutt ble hun rammet av forfølgelsene, da hun i juli 1936 ble utvist med alle sine medsøstre. Søstrene ble spredt og kommuniteten ved San Eugenio i Valencia ble knust. Sr Rosario dro sammen med to søstre til Puzol i Valencia, hjemme hos en slektning til en av søstrene. Mens de var der, ble de overvåket og truet av medlemmer av landsbyens kommunistiske folkekomite. Til samme hus hadde en prest flyktet, og han feiret eukaristien i hemmelighet ved daggry hver dag. Da ekstremistene i komiteen fikk høre dette, bestemte de seg for å avslutte deres liv. De tre søstrene ble arrestert den 17. august 1936 og tatt med til komiteen, sammen med presten.
Sr Rosario prøvde å forsvare seg selv og søstrene som var fengslet urettferdig og meningsløst, så hun snakket sterkt til kommunistene, men klarte ikke å bli satt fri. Da hun skjønte at Gud ventet på å gi dem martyriet i gave, oppfordret hun sine medsøstre om å være sterke i sin totale hengivenhet til Herren. De militante tvang dem til hele natten å rengjøre den kommunistiske komiteens lokaler som lå i Folkets Hus. Neste morgen, den 18. august 1936 ved daggry, fikk de sjansen til et moralsk martyrium, med alle slags obskøniteter og misbruk av hennes jomfruelige kropp under et sitrontre i nærheten av kirkegården i Benavides i Valencia. Deretter led de den fysiske martyrdøden, da deres kropper ble gjennomhullet av skudd. Sr Rosario var 63 år gammel og hadde vært søster i 44 av dem.
Hennes postulat og prøvetid skjedde ved hospitset i Burgos, et senter som tok seg av behovene til de fattige og marginaliserte i byen og omgivelsene. Der ble hun opplært til å bli en datter av veldedighet. Da hun var ferdig med denne prøvetiden, trådte hun inn i selskapet den 21. november 1901. Direktør for seminaret var sr. Cecilia Álvaro, og Guds tjenerinne sr. Justa Dominguez de Vidaurreta var hennes formator og lærer i kirkehistorie og Kirkens katekisme.
Da hun var ferdig med sin formasjonstid i seminaret, ble hun sendt til provinshospitalet i Albacete, hvor hun utviklet sin misjon som pediatrisk sykepleier ved avdelingen for hittebarn. Der utviklet hun sin tjeneste med stor ømhet og fungerte som en mor for de små. Et par år senere ble hun sendt til et nytt tjenestested, nemlig barneasylet i Jerez de la Frontera, og deretter et nytt sted i samme by, da hun kom til an annen avdeling som tok seg av tiggere og fattige i La Cocina og Comedor del Salvador. På grunn av hennes gode akademiske utdannelse ved kollegiet i Saldaña, ble hun sendt til skolen i Polanco i Santander som førskolelærer, og der ble hun værende i noen år.
I 1930 ble hun sendt til skolehjemmet San Eugenio i Valencia, hvor hun også utviklet sin misjon som førskolelærer. Der ble hun i likhet med sine andre posteringer høyt elsket blant de yngste barna, som hun brydde seg om og underviste med kjærlighet og ømhet. Mange var foreldreløse og underernært på hengivenhet. Hun underviste naturlig og spontant, og på samme tid svært tålmodig.
Sr. Mikaela var eksemplarisk internt i kommuniteten. Hun viste seg tilgjengelig for alle som spurte henne om noe. Hun nektet aldri å utføre tjenester som hun var i stand til å utføre. Hun elsket sitt kall og selskapets stiftere, og hun var svært trofast mot reglene i selskapet. Sin kjærlighet til Gud overførte hun naturlig til de små barna og deres familier. De siste årene så hun lite som et resultat av en netthinneløsning.
Da hun møtte sitt martyrium under forfølgelsen i 1936, var hun 55 år gammel og hadde vært søster i 35 år. Hun led martyrdøden den 18 .august 1936, på samme dag og under samme omstendigheter som sr. Rosario Ciércoles Gascón (nr 1).
Hennes foreldre var opptatt av å gi sine døtre en god utdannelse. Maria Louise hadde en annen søster, to år yngre enn henne, som også ble en av De barmhjertige døtre. Hennes navn var sr. Maria Asunción Bermúdez Ruiz. Begge ble utdannet ved kollegiet som De barmhjertige døtre drev i Santiago de Compostela, og der oppfattet de deres kjærlighet til de fattige og Guds kall til å være etterfølgere av Jesus Kristus i misjonen blant de fattige. Etter felles avtale testamenterte de sin eiendom til fordel for det evangeliseringsarbeidet som ble utført av kongregasjonen lasaristene (Congregatio Missionis – CM).
Maria Louise gjennomgikk sin prøvetid eller postulat i asylet San Blas i Madrid, og den 30. august 1917 trådte hun inn i Selskapet. Hennes formatorer var sr. Ursula Tablado, direktør, og Guds tjenerinne sr. Justa Dominguez de Vidaurreta, professor i kirkehistorie, kirkens katekisme og grunnleggernes biografier.
Da hun var ferdig med formasjonstiden, ble hun utsett til å sendes til hus viet til utdanning av unge barn. Dette var en av hennes spesielle gaver, og etter å ha fullført lærerstudiene, var hun en utmerket førskolelærer. Det manifesterte seg som mildhet i hennes arbeid, kjærlighet i hennes forhold til andre, varme i klasserommet og med mye medfølelse overfor både barna og deres familier. Hun likte å arbeide. Hun var fortreffelig i broderikunsten, så etter barnehageklassene tilbrakte hun mesteparten av sin tid med arbeidsundervisning for de eldre jentene.
Hennes første postering var i barneresidensen Santa Eulalia i Barcelona (1918), og deretter ble hun sendt til Casa Cuna del Niño Jesús i Logroño (1920) og La Casa Caridad i Zaragoza i 1921. Da hun ble syk, måtte hun tilbringe noen måneder med hvile i Casa San Cayetano i Madrid. Da hun var restituert, ble hun sendt til skolehjemmet Las Mercedes i Madrid (1922). Til slutt ble hun i 1931 sendt til skolehjemmet San Eugenio i Valencia. Der engasjerte sy-verkstedet for jenter. Sr, Maria Louise var en Guds sjel, og hennes milde og medfølende natur gjorde hun led mye. Hun var dypt engasjerte i de fattiges behov. I kommuniteten manifesterte hun seg som from observant, trofast mot reglene i selskapet og ansvarlig i utføringen av sine oppgaver.
Da forfølgelsene brøt ut i 1936, fikk de tolv søstrene som utgjorde kommuniteten, ordre om å forlate skolen før 25. juli, da kommunistiske militssoldater fra Valencia ville komme for å ta over huset. Menn og kvinner fra komiteen prøvde å lære på en uke alle de fagene det ble undervist i på San Eugenio. Da soldatene var vel installert, tok de alt i besittelse og sendte usentimentalt søstrene bort. Kommunitetens superior, sr. Ignacia, fordelte søstrene to og to til de forskjellige husene som sjenerøst hadde tilbudt seg å ønske dem velkommen. Sr. Maria Louise ble bedt om å gå sammen med søstrene Mikaela og Rosario til Puzol i Valencia, til huset til en slektning av en av søstrene, hvor det allerede i hemmelighet var mottatt en forfulgt prest. De var flyktninger i rundt tre uker. I løpet av denne tiden var hun og hennes to medsøstre heldig nok til å kunne delta i den daglige eukaristien i hemmelighet, som i katakombene. Men de ekstreme medlemmene av den kommunistiske folkekomiteen som lurte rundt, oppdaget dem. De ble klar over at de feiret messe hver dag med en hemmelig prest, så de besluttet å ta livet av de fire. Deretter gikk de for å se.
Det var den 17. august 1936, klokken åtte om kvelden. De ble tatt med til fengselet og deretter til martyriet. I likhet med Jesus fra Nasaret ble de tatt med til en hage, en sitronlund nær kirkegården i Benavides i Valencia. Først drepte de presten. Hans forbrytelse: å feire eukaristien i skjul. Deretter var det de tre søstrenes tur. Først ble de utsatt for alle slags umoralske voldshandlinger, før de til slutt ble drept ved skyting. Natten fra 17. til 18. august ble brukt til å forberede seg til martyriet, som de visste ville komme svært snart. De hadde deltatt i eukaristien ved daggry den 17. august og døde om morgenen den 18. Sr. Rosario Ciércoles oppfordret alle til å akseptere martyriet som Jesus Kristus og tilgi sine forfølgere: «Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør». Så døde sr. Maria Louise Bermúdez og hennes to medsøstre, samt presten som fulgte dem.
Alle tre døde den 18. august 1936 i Almenara i provinsen og regionen Valencia i Spania.
Martina var helt fra hun var svært ung, smart og modig og hadde en vennlig og svært åpen karakter. Moren døde tidlig, og hun ble tvunget til å hjelpe sin far i bakeriet. I oppbyggingen av kontoret og bak disken var hun svært ansvarlig og munter. Vitner sier at hun i sin ungdom hadde et kjæresteforhold med en ung mann fra Toro i Zamora, men hun ble rådet av sognepresten til å forlate ham fordi han ikke virket passende for henne. Samtidig opplevde faren et fall fra sin hest og ganske alvorlig skadet ble han brakt til Hospital General i Valladolid, som ble drevet av De barmhjertige døtre av den hellige Vincent de Paul. Der møtte hun søstrene for første gang. Gjennom kontakt med smerten og ved å se søstrenes arbeid, dukket kallet opp i henne. Det var da hun bestemte seg for å avbryte ekteskapsprosjektet og være trofast mot Guds kall, hvis hennes far ble kurert.
I helbredelsen av sin far så Martina tegnet på at Gud ville at hun skulle følge Ham. Hennes far var enkemann og kunne ikke forstå at hans eldste datter kunne la ham være alene med forretningen og de andre fem barna, to gutter og tre jenter. De to andre var døde som unge. Martina bestemte seg for å fortsette med å be og vente, samtidig som hun forberedte sine søstre til å ta over virksomheten på bakeriet. Tilslutt bestemte hun seg for å tre inn i selskapet. I tillegg hadde en annen søster blitt tatt opp som kontemplativ nonne i konsepsjonistenes kloster i Cuellar, så hvorfor ikke henne? Hjulpet av sognepresten og søstrene på hospitalet i Valladolid overvant hun motstanden fra sin far og begynte sitt postulat, som hun gjennomførte på Hospital General i Valladolid. Det var i september 1895 og hun var tretti år gammel.
Da hun hadde fullført postulatet og prøveperioden, begynte hun på seminaret i Calle Jesús i Madrid den 26. februar 1896, i en alder av 31 år. For sr. Martina hadde det ikke vært lett å følge kallets vei, noe hun betrodde en niese. Han tvilte på sannhetsgehalten i sitt kall og ble utsatt for sterke prøvelser som skapte indre tvil hos henne. Hun gjennomgikk noen svært vanskelige øyeblikk og tenkte på å forlate veien, men med Guds nåde klarte hun godt å fullføre den første formasjonsperioden. Da hun var ferdig med tiden på seminaret, ble hun sendt på sitt første oppdrag til hospitset i Zamora, hvor hun ble satt til å arbeide i vaskerommet og på kjøkkenet, noe hun aldri har gjort før, men av kjærlighet til de fattige utførte hun sitt arbeid med engasjement i tolv år.
Da flyttet hun i 1908 som superior til det nyopprettede Colegio de la Milagrosa i samme by. Hun fikk vite at det var folk som ikke ønsket å sende sine barn til den nye skolen fordi den ble ansett som simpel. Hun dro da svært bestemt til kasinoet for å samtale med de herrene som var der og prøvde å overtale dem til å sende sine sønner og døtre til skolen. Disse herrene moret seg og en av dem sa spøkefullt: «Hvis du lager en carambola (stjernefrukt), vil jeg sende min sønn». Sr. Martina tok signalet, klarte å tegne en carambola og også å fylle skolen. Fra dette øyeblikk ble sr. Martina svært populær, og berømmelsen til Colegio de la Milagrosa begynte å vokse.
I 1914 ble hun sendt som superior til sykehuset og skolen i Segorbe i Castellón, hvor det var mange materielle behov og enda mer gjeld. Hun startet med et håp om å bedre forholdene for den veldedige institusjonen. Hun startet med å sikre tilstrekkelig mat for de syke, reparere soverom, klasserom og andre avdelinger av bygningen, og hun ba om tilskudd fra velstående enkeltpersoner, og hun fikk så mye at hun kunne renovere huset materielt.
Før hungersnøden som deretter rammet mange mennesker, ble det grunnlagt et veldedig spisested, La Gota de Leche («Melkedråpen») for underernærte barn og med en liten avdeling for ammende mødre. De klarte også å åpne en avdeling for forbipasserende fattige som kunne besøkes hver dag etter messen. I tillegg til å avhjelpe de fattiges materielle behov, hjalp de til med å prøve å finne dem arbeid.
Senere opprettet hun i samarbeid med borgermesteren La Junta Segorbina de Caridad, som var begynnelsen på Asilo y Hospital de ancianos («Asyl og sykehus for eldre»). Hennes nestekjærlighet var smittsom, og mer enn en gang gikk rike adelsmenn til markedet og butikker for å be om varer som kunne bøte på elendigheten til så mange trengende som kom til sr. Martina for å få hjelp. Hun ga også et stort løft for klassene i skolen, ved hjelp av noen lege lærere. Hun ga timer i kultur og doktrine for trengende jenter.
Mellom 1918 og 1923 var hun assistent i provinsialrådet, og derfor ble hun sendt til Casa Central de Jesús i Madrid. I 1923 ble Slaget ved Annual, i Spania også kjent som «Katastrofen ved Annual» (Desastre de Annual), utkjempet i Spansk Marokko mellom Den spanske afrikaarméen og berberske opprørsstyrker fra regionen Rif. De spanske troppene led fullstendig sammenbrudd, det var mange sårede soldater og det var nødvendig med sykepleiere i Nord-Afrika. Da kongen anmodet om hjelp, svarte Sr. Josefa Bengoechea, visitator: «Deres Majestet, ikke 24 søstre, men 42 Barmhjertige døtre vil marsjere i morgen under ledelse av sr. Martina, og ved fronten gi denne bataljonen lindring og fred». I praksis hadde hun ansvaret for de militære sykehus på denne tiden, i kraft av sin stilling som superior i «Doker» i Melilla (1923-26).
Det var rom for alt i hennes morshjerte: rene gulv, sitte hos og lytte til sårede soldater og gi ordre til de militære når situasjonen krevde det. Og hun var overbevist om at dette var en fortsettelse av Jesu Kristi misjon. Derfor gjentok hun med jevne mellomrom: «For meg er det soldatene og de fattige som må bære meg til himmelen». En dag kom det til sykehuset «Doker» en lastebil med døde og sårede soldater om hverandre. Hun begynte å laste av og gjenopplive noen av dem som var oppgitt som døde. Soldatene som var sjåfører i lastebilen, sa: «Du er vår sanne mor». Da hun så at hun ikke hadde noe sted å plassere så mange sårede, husket hun at lederne i Melilla hadde et eget kasino for seg selv, og dette lokalet kunne løse problemet. Sr. Martina dro til lederne og sa til dem: «Jeg trenger disse rommene som sykestue for pasienter». En av lederne protesterte kraftig. Da plukket hun opp telefonen og ringte Don Juan de la Cierva, krigsministeren, og sa: «Ingen vil gi meg kasinoet som jeg trenger til mange sårede, vil eksellensen fortelle meg hva jeg skal gjøre?». Statsråden sendte umiddelbart et telegram til sr. Martina Vázquez som utnevnte henne til generalkaptein for å ta det hun ville. Da de militære sjefene på kasinoet hørte om denne utnevnelsen, ga de ordre om å utstyre kasinoet med de sengene som trengtes for de sårede og syke.
Kort tid etter ankom adelsmannen og offiseren Gonzalo Queipo de Llano y Sierra (1875-1951) dette kasinoet og sa: «Hva har skjedd her?» Lederne fortalte ham om sr. Martinas dåd. Da sa Queipo: «Jeg vet». Da han gikk inn på sykehuset, fant han henne og spurte hvor han kunne finne sr. Martina. Hun svarte: «Men kjenner du henne ikke? Hun er ikke veldig langt unna». Da han møtte en annen søster, stilte han det samme spørsmålet, og hun svarte: «Du har jo nettopp snakket med henne». Sr. Martina snudde seg og smilte til Queipo de Llano. Han ble overrasket og sa: «Jeg beundrer denne søsteren, jeg beundrer henne!»
Det er ikke mulig å fortelle om alle de mange virkelig emosjonelle øyeblikkene i denne krigen. Da sr. Martina hadde dratt til Monte Gurugú, hvor maurerne hadde plassert kanoner, kastet hun en håndfull med undergjørende medaljer og sa: «Hvis jeg en dag kan, vil jeg komme for å sette en statue av La Milagrosa på dette fjellet». En av de muslimske lederne ga henne et vakkert silkestoff for å lage en kappe til La Virgen del Henar, skytshelgen for Cuellar, hennes hjemby. Den er bevart i museet i helligdommen.
I 1926 vendte hun tilbake til sykehuset og skolen i Segorbe, hvor hun med entusiasme og ny energi fortsatte å ta vare på alle. Hun kjente menneskene og deres behov og prøvde å konsolidere det hun tidligere hadde etablert og om mulig utvide det. Hun kommenterte en gang til et vitne: «Jeg hadde for vane å favorisere de fattigste». Sr. Martina var en kvinne med en sterk tro, åpen, modig, kreativ og med stor sans for humor. Hun visste å overvinne vanskeligheter med optimisme og håp, uanfektet av problemene. Hun ba ydmykt om unnskyldning om hun trodde at hun hadde fornærmet noen. I 1933 ble hun løst fra stillingen som superior og fortsatte i Segorbe, viet til tjeneste for de mest trengende.
Etter en stund begynte veien mot martyriet. Hun følte at holdningen mot Kirken ble verre for hver dag. Den 25. juli 1936 fryktet sr. Martina den skjendingen som var annonsert, så hun tilkalte søstrene til kapellet å konsumere de konsekrerte hostiene. Dagen etter, den 26. juli, invaderte militssoldater hospitalet og rettet sine våpen mot søstrene og ga dem ordre om å være ute før klokken fire om ettermiddagen, hvis ikke ville de storme bygningen med kuler og bomber. De forlot huset bevoktet av fire militssoldater og ble ført til et tomt hus hos en av de tidligere studentene. Soldatene stengte dem inne og tok nøkkelen. Militsmennene kom fra tid til annen for å se om noen hadde rømt. Til tross for at de levde som fanger, kom bekjente og folk som ønsket dem vel, med mat som de fikk gjennom vinduene. Sr. Martina ante hva som skulle skje og sa: «Jeg vil dø som martyr». Samtidig oppmuntret hun sine medsøstre og sa til dem: «Vi må være sterke, Herren kommer ikke til å svikte oss. Vi ber til Herren om styrke».
Slik levde de fra 26. juli til 3. oktober etter å ha gjort så mye godt for de trengende i byen. Dagen før hun led martyrdøden, den 3. oktober 1936 skriftet hun skriftlig til en prest som levde i skjul rett ved dem. De kommuniserte med tegn gjennom glasset i hennes vindu og han ga dem absolusjon.
Klokken ni om kvelden den 4. oktober 1936 kom de for henne. Hun lå til sengs fordi hun ikke følte seg vel. Søstrene fortalte det til militssoldatene, men de svarte at de skulle ta henne. Hun fikk en drakt, og følelsesladet omfavnet hun hver søster og sa: Hasta el cielo («Vi ses i himmelen»). Noen ønsket å følge henne, men de fikk ikke lov. De satte henne i bilen og satte kursen for veien til Algar de Palancia i Valencia. Hun så deres intensjoner og sa: «Jeg skal drepes, så dere trenger ikke å ta meg videre». De stanset bilen, og hun gikk ut uten å gjøre motstand: Der spurte hun dem om vennligst å vente et øyeblikk. De ba henne om å snu ryggen til, men hun nektet og sa: «Å dø med ryggen til, er for feiginger. Jeg ønsker å møte døden forfra som Kristus og tilgi som Han tilga». Hun knelte, ba inderlig, og tok opp fra lommen en liten flaske med vievann, gjorde korsets tegn, kysset krusifikset og sa: «Hvis jeg har fornærmet noen, beklager jeg, og hvis dere dreper meg, tilgir jeg dere. Nå kan dere skyte når dere vil». Med åpne armer og med krusifikset mellom fingrene på høyre hånd, bekjente hun sin tro før hun ble skutt: «Jeg tror på Jesu ord: ‛Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelenʼ». Så fikk hun det første skuddet i ansiktet og halsen. Hun var ennå i live og kunne utbryte: «Å, min Gud, miskunn deg over meg!», og deretter falt hun i grøften, badet i sitt eget blod. Disse militsmennene som skjøt henne, hadde fått mat i El Comedor de Caridad som hun hadde grunnlagt. Dette var den 4. oktober 1936 i Algar de Palancia i provinsen Castellón i regionen Valencia i Spania.
Ved sitt martyrium var hun 68 år gammel, og over tretti av dem hadde hun vært en barmhjertig datter. Hennes legeme ble neste morgen brakt til kirkegården i Algar. Etter krigen ble hennes levninger gravd opp, identifisert av søstrene og brakt til Segorbe sammen med 45 andre kister. De lå tilslørt hele natten i klosteret i sykehuset. Det ble feiret en begravelsesmesse, og det var rørende å se blant dem alle den hvite kisten til sr. Martina, båret på skuldrene av Guardia Civil til kirkegården.
I juni 1959 ble hennes levninger flyttet til Segorbe Cuellar i Segovia på anmodning fra familien. En niese sier at sr. Martina fortalte henne at hun skulle dø som martyr og ønsket, om mulig, at hennes levninger skulle hvile ved foten av La Virgen del Henar. Derfor ble hun bisatt som et kjærlighetsoffer, i kapellet i helligdommen for La Virgen del Henar, bevoktet av karmelittsøstre.
Hun gjennomførte sin prøvetid ved Provinshospitalet i Valencia, hvor hun viet seg til de eldre syke. Hun begynte den 30. oktober 1925 på seminaret for De barmhjertige søstres spanske provins i Calle Jesús 3 i Madrid. Bevisst på det skrittet hun nettopp hadde tatt, skrev hun til sin familie: «Jeg kan ikke skrive mye, fordi jeg har ikke mye tid, men dere skal vite at jeg har det godt, basta. Her kommer jeg til å lære og helliggjøres og deretter praktisere og å være en god Barmhjertig datter; må enhver i sin stand gjøre som de skal».
I 1926 ble hun sendt til sin første og eneste postering, provinsialhospitalet i Valencia, hvor kommuniteten besto av hundre søstre. Hun ble tildelt seksjonen for forlatte barn og litt senere den kvinnelige sengeposten for smittsomme sykdommer. Hun utmerket seg helt fra sin ankomst for sin troskap mot reglene. Hun var from og innstilt på tjeneste med punktlighet og engasjement. Overfor søstrene i kommuniteten var hun ærbødig, ydmykt og enkel, og når det gjaldt de fattige, regnet hun dem alltid som sine herrer. Søstrene sa at sr. Josefas dyd ikke var å gjøre store eller ekstraordinære ting, men å gjøre alle handlinger i løpet av dagen på en stor og unik måte. Hun var organisert og var i stand til å studere midt blant sine mange gjøremål og få tittelen sykepleier, for dermed bedre å kunne tjene de syke som en respons på sitt kall.
Ti år etter hennes ankomst til sykehuset, presenterte de dårlige tider seg. Hun gjentok mange ganger: «Ikke vær redd. Vi må være modige. Søstre, la oss forberede oss, for noen av oss vil lide martyriet». Søstrene fortsatte sitt arbeid med alle de fattige og syke dag og natt, men hun ante noe. Da de ble kastet ut fra sykehuset, fortalte sr. Josefa til sr. Concepción Ayet: «Jeg skal dra til mine foreldres hus i Alberique, og jeg vil bli en martyr som den hellige Jeanne d’Arc (Juana de Arco)». Den 24 juli 1936 tok marxistene over sykehuset og De barmhjertige søstre måtte gå. Sr. Josefa dro sammen med en svensk ledsager. Hun tok av seg drakten, og da toget stoppet, passerte hun den velkjente vakten, som lot henne gå. Hun advarte familien og neste dag tok foreldrene dem med til Alberique.
I foreldrenes hus i Alberique organiserte hun livet som i kommuniteten, hjulpet av sin søster, som ventet sitt fjerde barn, og underviste andre. Hun tilbrakte sommeren i relativ ro. I de tidlige timer den 24. september ble hennes svoger skutt for sin status som en katolikk, som praktiserte veldedighet til dem som trengte det, også til dem som drepte ham. Og han hadde tatt inn i sitt hus søstrene fra Alberique, når de ble kastet ut av skoler og sykehus. Sr. Josefa tilbød seg sjenerøst å gå i stedet for ham, da de kom for å arrestere ham, og argumenterte med at han hadde tre små barn og ventet det fjerde. Da hun fikk vite at de ønsket å opprette et lite «feltsykehus» i et privathus, presenterte hun seg til lederne for den kommunistiske komitéen som en sykepleier for å hjelpe, men hun ble ikke godtatt.
Den 14. oktober kom en gruppe militssoldater hjem for å arrestere hennes søster Natalia og henne selv. Hennes søster forlot tre små barn hjemme og var gravid med det fjerde, og i tillegg hadde de drept hennes mann. I fengselet tilbrakte sr. Josefa lange timer i bønn med armene utstrakt som et kors, og uttrykte sitt ønske om at henne søster måtte løslates og hun selv ofres. Klokken ett om morgenen ble hun brakt ut av fengselet sammen med andre mennesker med hendene bundet bak ryggen, og alle ble drevet inn i en lastebil. Da de gikk inn i lastebilen, tryglet hun igjen sjefen for militsen om å la søsteren Natalia få gå. Han syntes synd på henne og lot henne gå ut. Natalia husket hele livet at hennes søster Josefa ga henne en klem og sa: «Ser deg i evigheten (Nos veremos en la eternidad)».
Lastebilen kjørte langs veiene i utkanten av Alberique til den kom til Puente de los Perros («Hundebroen») i nabokommunen Llosa de Ranes, og der ble de alle ofret. Før de ble skutt, hånet og fornærmet militsen dem og til slutt sparket de dem, og de gjemte sr. Josefa til slutt. Hun måtte gjennomgå mye fordi hun ble anklaget for å være en Barmhjertig datter, en jomfru viet til Herren. Det forferdelige martyriet endte klokken tre om morgenen den 15. oktober 1936, da hun ble skutt i Llosa de Ranes i provinsen og regionen Valencia i Spania.
Neste morgen ble likene gjenfunnet og familiene fikk utlevert noen personlige eiendeler for identifikasjon. Fra sr. Josefa ble overlevert et lommetørkle hvor det sto «søster 61», en medalje av La Virgen Milagrosa og en rosenkrans med fem dekader.
Etter krigen ble hennes levninger gravd opp restene, og de ble med letthet identifisert av hennes søster Natalia og overført til Alberique, hvor hun mottok den hyllesten som ble gitt til 42 martyrer av folket den 16. juli 1939. Hennes levninger ble gjort krav på av De barmhjertige døtre og kom med ambulanse til kapellet for Nuestra Señora de los Desamparados på provinsialhospitalet i Valencia. Der ble det forrettet en høytidelig begravelse, og dagen etter ble hennes levninger deponert i De barmhjertige døtres hvelv nummer 103 på den allmenne kirkegården i Valencia.
Etter den første formasjonsperioden ble hun sendt til Casa Beneficencia i Valencia. Det utførte hun i ti år sin misjon som lærer og pedagog på skoler og i verksteder, og i tillegg overtok hun embetet som inspektør for å kontrollere funksjonen og utviklingen av de pedagogiske og faglige aktivitetene i huset. Hun utførte alle sine tjenester med ansvarlighet, seriøsitet og engasjement og bidro alt hun kunne for sin superior og kommuniteten. Når hun begynte med nye barn, oppfordret hun dem alltid til å drive idrett. Hun var glad i fotball, fordi hun hadde en bror som var fotballspiller, og likte godt å undervise barn som lekte i hagen. Når barna spurte henne noe om sport, svarte hun med dyktighet og spilte selv ball med dem.
Hun var kraftig bygd og hadde et mandig temperament, men under alt dette skjulte det seg et stort hjerte, fullt av ømhet og kjærlighet. I sin atferd viste hun seg enkel og vennlig, med en grenseløs sympati som var smittsom. Dette tjente til å jevne noen ujevnheter.
Blant annet ble et trekk ved sr. Joakimas mot synlig i en hytte i Benicalap, hvor søstrene hadde sendt klær og hvor alt ble tatt etter ordre fra den kommunistiske komiteen. Ifølge sr. Josefa som fulgte henne: «Kommunistene hadde tatt krusifikset og kastet det i bakken». Sr. Joaquina knelte, tok korset opp fra bakken, kysset det og plasserte det på bordet. Militssoldatene sa: «Legg det tilbake!» Hun svarte: «Dere må se ødeleggelsene dere har gjort mot alt. Og ta dere sammen!»
I juli 1936 forberedte de militante seg i rundt femten dager på å ta huset. Søstrene følte seg som fanger i sin kommunitet. De fikk ikke lov til å gå ned til kapellet for å be eller å komme seg inn eller ut. Sr. Joakima fulgte dem til de ulike avdelingene og kom selv dem mat til dem hver dag. Kommunistene ba dem om å bli med dem og arbeide. Men de foretrakk fremfor alt å forbli Barmhjertige døtre og tjene de fattige. Siden de ikke hadde noen ansatte, fortalte direktøren de militante: «Selv om disse damene er her, vær klar over at ingen skal vise dem manglende respekt». Men i disse øyeblikkene av anarki og forfølgelse hadde de ikke disse formaningene i tankene.
Den 25. juli, festen for apostelen Jakob, feiret kapellan Ramón Sancho Amat den siste eukaristien for dem, hvor han oppmuntret dem til å være modige som apostelen. Neste dagen tok kommunistene uten å nøle hele kommuniteten. De fikk lov til å søke tilflukt to og to i husene til venner av kommuniteten. Sr. Joakima var den siste til å dra, og når hun hadde gitt alt, forlot hun med store smerter sine fattige barn. Hun søkte tilflukt sammen med andre søstre i kommuniteten i den nærliggende landsbyen Foyos, i hjemmet til familien til en av søstrene. De ble lokalisert og hun og hennes ledsager, sr. Victoria Arregui, ble sendt for å melde seg i hovedkvarteret til den kommunistiske komiteen. Der ble de dømt til døden for sin status som ordenssøstre, sammen med to prester som feiret eukaristien i hemmelighet i deres tilfluktssted, p. José Ruiz og p. Antonio Bueno. Dette var hennes forbrytelse og årsaken til hennes død
Sr. Joaquina forsvarte seg med gode argumenter før hun godtok dødsdommen uten tiltale eller rettssak. Og før de ble skutt mot kirkegårdsmuren i Gilet, snappet hun kjapt pistolen fra bøddelen som forsøkte å voldta henne før de skulle skytes. Til en av prestene som var deres ledsagere i martyriet, p. José Ruiz, ba hun ham om ikke å gå glipp av sjansen til å få et triumferende inntog i himmelen. Umiddelbart ga hun tilbake pistolen og ba offentlig om unnskyldning for sin feighet. Hun ba da p. José om absolusjon, tilga sine forfølgere og døde av skudd mens hun ropte: «Leve Kristus Kongen! (¡Viva Cristo Rey!)» Det var den 29. oktober 1936 ved daggry.
Ekshumasjonen, identifiseringen og overføringen av deres legemer skjedde svært snart. Den samme komiteen gravla dem på kirkegården i Gilet i en massegrav med andre mennesker som nettopp var blitt skutt. Etter krigen ble levningene av søstrene lett gjenkjent, ettersom som likene og deres klær var godt bevart. De ble flyttet til Foyos og plassert i nisjer i Martyrenes Panteon i sognet, sammen med tre prester og elleve legfolk som var henrettet for å være katolikker. Den 13 mars 1996 ledet det kirkelige tribunalet deres ekshumasjon og bevaring av restene av martyrene, med dommer og delegat for erkebiskopen, p. Francisco Vinaixa Monsonis, sognepresten og slektninger av martyrene, begravelsesagenten, rettsmedisineren og medlemmer av begravelsesbyrået og offentligheten gikk videre til ekshumasjon av levningene. Begravelsesbyrået brakte dem til kollegiet San Juan Bautista i Valencia, hvor de ble rengjort og lagt i nye skrin, som ble forseglet og til slutt brakt til huset San Eugenio, hvor de hvilte på en liten kirkegård sammen med restene av andre søstre, mens de avventet Kirkens avgjørelse om ektheten av deres martyrdød. Helt fra første øyeblikk etter henrettelsen nøt de berømmelse som ekte hellige martyrer.
Etter å ha fullført sin innledende formasjon, ble hun den 28. september samme år sendt til La Casa Beneficencia i Valencia, hvor hun arbeidet i broderi- og syverkstedene. Hun var en kunstner med nålen, og i dette huset broderte hun ornamenter for mange kirker i Spania og utlandet. Hun lærte mange jenter å brodere vakkert. Med sin kjærlighet og trening var hun en utmerket lærer. Sr. Victoria var mild og kjærlig, var aldri sint eller snakket stygt om noen. Hun var en enkel sjel, helt hengiven til jentene, from og observant i å oppfylle sine plikter.
Da forfølgelsene brøt ut, ble hun utvist fra kommuniteten med sine medsøstre og søkte tilflukt i Foyos i Valencia med sr. Joakima Rey. Sammen med henne gjennomgikk hun tilflukt, fengsling og martyrium, med den forskjellen at sr. Victoria Arregui, som var mer engstelig enn sin kollega, uten protest aksepterte dødsdommen og martyriet. Hun var 42 år gammel, og etter å ha fått absolusjon og kommunion fra hendene til p. José Ruiz, som var deres ledsager i martyriet, døde hun som sin medsøster mens hun ropte: «Leve Kristus Kongen! (¡Viva Cristo Rey!)» Begge døde den 29. oktober 1936 i Gilet i provinsen og regionen Valencia i Spania.
I hjemmet viste hun lydighet, respekt, ansvarlighet i arbeidet og kjærlighet til Gud og de fattige. Hennes oppførsel var eksemplarisk for sine søsken. Hennes far hadde ingen forståelse for hennes ønske om å bli en Barmhjertig datter, men en dag han var han så uheldig å falle ned fra et tre og ble hardt skadd, og kort tid før han døde, ba han sin hustru om å gi sitt samtykke til datteren.
Hun trådte inn i selskapet den 18. mars 1881, sytten år gammel, og gjennomførte sin prøvetid på sykehuset La Princesa i Madrid. Hennes første postering var på hospitset i Cuenca, hvor hun var i nitten år. Hun var med barna og viste alltid kjærlighet og omtanke for alle som søkte tilflukt der. I juli 1900 ble hun sendt som superior til kollegieasylet i Bétera i Valencia. Folk beundret henne for hennes kjærlighet og akseptering av å arbeide med både barn og eldre, fattige og syke.
I 1911 ble hun sendt med samme oppdrag til hospitalet i Murcia, men det var et tungt ansvar ettersom hospitalet var stort og komplisert. Hun fikk også problemer med synet, og i løpet av noen måneder ble hun sendt tilbake til Bétera, hvor hun fortsatte som superior. Hun ble mottatt med store bevis på hengivenhet av alle: av bystyret, juntaen i Yerbas (nå Montes), dem som drev asylet og folket. Et musikkorkester fulgte henne fra stasjonen til asylet.
Sr. Josefa var en sann Barmhjertig datter, ydmyk, veldedig og kjærlig mot de fattige. Hun delte ut almisser med stor diskresjon, og hvis hun så barna komme til skolen med noen plagg som trengte reparasjon, ble disse raskt utbedret. P. Taboada, vincentinsk misjonær som hun kjente og omgikk, sa at hennes viktigste kvaliteter kan oppsummeres i tre ord: forståelse, ømhet og omsorg. Hun behandlet søstrene med ømhet og moderlig kjærlighet og var spesielt fintfølende mot eldre og uføre søstre. Hun hadde en spesiell respekt for kommunitetslivet og uttrykte sitt ønske: «Hvis vi må dø, blir det alle sammen, hele kommuniteten». Det skulle ikke ta lang tid før denne forutanelsen ble oppfylt.
Den 21 juli 1936 ble huset plyndret og kommuniteten måtte ut. De var motvillige til å forlate alle de trengende barna og sa: «Hvordan kan vi gjøre dette?» Til slutt beslagla komiteen huset og alt søstrene eide og sendte dem bort. De tok tilflukt i huset til en student, men to dager senere, den 21. august, ble de lokalisert og tvunget til å forlate dette tilfluktsstedet. Tidligere hadde ordføreren gjennom en offentlig kunngjøring bestemt at ingen fikk gå ut i gaten for å huse søstrene. De gikk til Valencia uten å vite hvor de skulle gå, og de tilbrakte natten i en garasje. Om morgenen gikk de til pensjonatet «El Gallo», hvor fruen plasserte dem i tredje etasje. Men noen hadde lagt merke til dem, så de ble snart pågrepet og brakt til det hemmelige politiets hovedkvarter, som lå i seminaret i Moncada.
I de avgjørende øyeblikkene i fengselet var sr. Josefa ansvarlig for alle og oppmuntret dem. Men hun forberedte dem også på veien til martyriet og fortalte dem: «Vi kommer til å lide for Gud. Vi er nå i Getsemane». Hun ønsket å være den siste som ble skutt for å støtte de andre søstrene og Dolores Broseta, legkvinne og medlem av Marias døtre, som døde sammen med dem. Sr. Josefa døde mens hun tilga sine fiender og la sitt liv i Guds hender. Hun ble henrettet for sin status som ordenssøster, den 9. desember 1936, i El Picadero i Paterna.
Etter å ha fullført sin første formasjon, ble hun sendt til skolehjemmet i Bétera i Valencia, hvor hun tjente som en førskolelærer. Men hun underviste også eldre jenter i broderi og stopping, spilte harmonium og ledet koret i kapellet. Hun var from, observant, hardtarbeidende og forberedte omhyggelig de klassene og katekesene hun hadde. Hun hjalp også noen familier i deres hjem. Da hun fikk vite at hennes mor var rammet av sykdom og var sengeliggende i hjemmet, dro hun dit og tilbød seg å hjelpe. Det første hun gjorde, var å stelle de små barna og ta dem med til asylet.
I 1935 ble hun utnevnt til superior for kommuniteten og året etter, ved utbruddet av revolusjonen, gjennomled hun trakassering og forfølgelse under de samme forhold som sin ledsagere. Hun led martyrdøden på samme dato og sted. Hun var 59 år gammel da hun døde, ba og tilga dem som ville drepe henne.
Hun var i kontakt med søstrene og sluttet seg til foreningen Marias døtre, som var svært sterk i hovedstaden i Palencia. Som medlem av foreningen dyrket hun sitt bønneliv og sin tjeneste for de fattige, veiledet av sine lærere. I dette miljøet følte hun Guds kall til å bli en Barmhjertig datter. Hun gjennomgikk prøvetiden og postulatet ved hospitalet San Bernabé i Palencia, ledsaget av sin tante.
Hun trådte inn i selskapet den 21. november 1896. Etter sin formasjonstid ble hun sendt til Bétera i Valencia). Dette skulle bli hennes eneste postering, hvor hun tjente som førskolelærer i 39 år. Sr. Stefania var en søster av stor hengivenhet, tålmodighet, vennlighet og en utsøkt kjærlighet de fattige og de som var vanføre. I kommuniteten var hun et eksempel på mange dyder som var særlig karakteristiske for De barmhjertige døtre: ydmykhet, enkelhet og veldedighet. Henne mottak av barna var eksepsjonell, og hun viste seg alltid glad og vennlig, medfølende og disponibel. Under appelsininnhøstingen pleide mødrene å overlate barna sine til søstrene, vel vitende om at de ville være godt ivaretatt. Hennes ansikt uttrykte hennes hjertes hellighet, sier noen vitner som kjente og omgikk henne. Hun tok seg også av klesvasken og hadde i oppdrag fra kommunen å svinge klokken i Castillo.
Da tiden for forfølgelse kom, gikk hun sammen med en annen søster til Concentaina i Alicante, til huset til en fetter. Men da hun så at det ville kompromittere familien, returnerte hun til Valencia for å slutte seg til kommuniteten. Ved ankomsten til hovedstaden ble hun tvunget til å tilbringe natten på en benk i Alameda, hvor kommunistene grep henne og tok henne med til politistasjonen. Selv om hun var kledd som en legkvinne, ble hun forrådt av den store rosenkransen som søstrene bar som en del av drakten vane. Hun hadde den på seg rundt midjen under skjørtet, og å bære et religiøst symbol var en stor forbrytelse i de dager. Derfor ble hun arrestert. Men i stedet for å ta henne med til politistasjonen, så de en så god person, og en kvinne fra militsen som var til stede sa: «Gå og be alt du ønsker». Legkvinnen Dolores Broseta tok henne med til de andre søstrene i pensjonatet hvor de var flyktninger. Da de så henne, klemte hennes medsøstre henne, og alle ble fylt av sterke følelser. På spørsmål om hva som var årsaken til hennes retur, sa hun at hun ønsket å være en martyr som den hellige Stefania (hennes skytshelgen), fordi hun hadde en anelse om at kommuniteten i Bétera Samfunn ville bli en martyrkommunitet. Også hun led martyrdøden den 9. desember 1936 i en alder av 58 år, på samme sted og under de samme forhold som sine medsøstre i kommuniteten.
Hun gjennomførte sin prøvetid ved hospitalet Santa Isabel i Jerez de la Frontera, og deretter trådte hun inn i seminaret den 6. oktober 1889, da hun var atten år gammel. Hun hadde som formator sr. Justa Vidaurreta Dominguez som underviste i generell kultur og pedagogikk. Etter den innledende formasjonen ble hun sendt hospitalet i Mondoñedo, og noen år senere flyttet hun til det psykiatriske sykehuset i Leganés. Allerede i 1900, da grunnskolen ble utvidet med barnehager, studerte hun til førskolelærer og ble sendt til avdelingen for undervisning ved den katolske skolen i Cádiz, og deretter til skolen i Dos Hermanas i Sevilla. I 1906 finner vi henne i Bétera i Valencia.
Sr. Pilar var uselvisk søster og kjærlig mot de fattige, som tjente sin misjon som førskolelærer med stort engasjement og forpliktelse. I sitt kommunitetsliv var hun svært observant og pliktoppfyllende. Hun var hjertelig og munter og tiltrakk alles sympati. Hennes varme mottakelse og utsendelse var kanaler for evangelisering. Hun ble tiltrukket av ungdommene som kom inn til ekstra fritidsaktiviteter, som de hadde et spesielt talent og kreativitet for. Etter barnehageklassene underviste hun eldre jenter som spilte teater, regionale danser og sanger, for hun var meget godt utrustet når det gjaldt musikk.
Hun led martyrdøden den 9. desember 1936 i Picadero de Paterna, under samme forhold som hennes medsøstre i kommuniteten.
Sammen med sin søster Irene, som også skulle bli en Barmhjertig datter, studerte hun ved Colegio La Milagrosa i Rabé de las Calzadas i Burgos som internatelev. Hun fikk en grundig utdannelse på alle nivåer og i kontakt med søstrene mottok hun sitt kall. Helt fra hun var meget ung hadde hun følt seg kalt av Gud og bestemte seg for å følge ham. Hun gjennomførte sin prøvetid på hospitalet San Juan i Burgos og ankom til seminaret i Calle Jesús i Madrid for å tre inn i selskapet den 15. oktober 1901.
Da hun var ferdig med denne formasjonsperioden, ble hun sendt til barneasylet i Bétera i Valencia. Sr. Isidora viste en eksemplarisk oppførsel, observant, from, enkel, totalt viet til å tjene de fattige og hjelpe sine medsøstre med alt. Som en god førskolelærer ønsket hun barna velkommen med kjærlighet og omsorg for dem, og med et rent og mildt morshjerte lærte hun dem de første bokstavene og katekismen.
Gjennom 35 år var hun kateket og ansvarlig for å forberede barna for deres første kommunion. Han gjorde det med en betingelsesløs overgivelse. På dagen for barnas første kommunion, likte hun å forberede et godt måltid til dem. Hun var svært populær blant folk for sin interesse og den nærhet hun fulgte sine tidligere studenter og alumni med. Hun brydde seg om deres problemer og vanskeligheter, og besøkte dem i sykdom nyte og visste å dele sine gleder med dem. Ofte kom menn og kvinner som var utdannet av henne, til henne for råd. Det var også opptatt av dyr og ga dem gjerne noe av maten for asylet.
Hun led martyrdøden den 9. desember 1936 på samme sted og under samme omstendigheter og forhold som sine medsøstre i kommuniteten. Hun var 51 år gammel.
Etter endt utdannelse på kollegiet som sekstenåring, viet hun seg til å hjelpe søstrene, uten å forsømme sin eldre mor og sine tre brødre som levde utenfor Bétera. I dette miljøet følte hun Herrens kall og bestemte seg for å følge Ham som en Barmhjertig datter. I en alder av 21 år dro hun til sykehuset i Valencia for sin prøvetid, men ettersom hun led av hyppige blødninger, kunne hun ikke tre inn i selskapet.
En tidligere ordfører truet Dolores for å få henne til å fortelle ham hvor søstrene var flyktninger. Hun gråt mye, men hun avslørte ikke oppholdsstedet for ham. Men den tidligere ordfører fikk hjelp av en annen kamerat fra Moncada, og på en av disse turene som Dolores la ut på for å skaffe mat, fulgte de etter henne og så hvor hun gikk. Dermed ble søstrene arrestert og fengslet, og de ble ført til det hemmelige politiets hovedkvarter i bispedømmets presteseminar i Moncada i Valencia, og det gjaldt også Dolores Broseta.
Noen dager senere, den 9. desember 1936, ble alle tatt med til Picadero i Paterna og skutt for sin status som ordenssøstre.
Bispedømmets informativprosess ble åpnet den 5. desember 1960 og gjenopptatt den 25. november 1994. Nihil Obstat ble gitt den 5. juni 1995, og prosessen ble avsluttet den 22. mai 1996. Dekretet som godkjente gyldigheten av prosessen, ble utstedt den 20. februar 1998, og sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 1999.
Den 27. juni 2011 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».
De tretten martyrene ble saligkåret den 13. oktober 2013 i byen og provinsen Tarragona i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig».
Kilder: newsaints.faithweb.com, es.catholic.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 21. oktober 2013