De salige Richard Gil Barcelón og Antonius Isidor Arrué Peiró (d. 1936)

To medlemmer av kongregasjonen «Det lille verk av Det guddommelige forsyn». Gruppe 18 av de 522 martyrer fra Den spanske borgerkrig

Denne gruppen består av en prest og en postulant som ble drept av hat til troen i Valencia i Spania i 1936. De tilhørte kongregasjonen «Det lille verk av Det guddommelige forsyn» eller Congregación de la Pequeña Obra de la Divina Providencia (Parvum Opus Divinae Providentiae – FDP), som kalles Orionistas etter sin grunnlegger Don Orione.

Den hellige Aloisius Orione (1872-1940) hadde grunnlagt sin kongregasjon i Tortona i provinsen Alessandria i 1903. Han skrev senere at arbeidet skulle settes inn i arbeiderstrøk, helst i de mest nedslitte kvartalene i de store industribyene. Kongregasjonens medlemmer skulle vie sitt arbeid i offer til Kristus av kjærlighet og for sine brødres frelse. De skulle heller ikke glemme sannhet og rettferdighet, som naturlig kommer fra kjærlighet. «Det lille verk» eksisterte for tjenende arbeid utført av kjærlighet. Det stolte på at Gud ville hjelpe dem med å fortsette arbeidet for den moralske og materielle velferden til de mest utstøtte. Dets motto var Paulus' «Kristi kjærlighet driver oss» (2.Kor 5,14) og dets program var Dantes «Vår kjærlighet ekskluderer ingen». Det mottok med åpne armer alle dem som ikke kunne finne noen som ville gi dem noe å spise, en seng eller ord til trøst. Det ønsket med alle midler å tjene alle for å føre dem til Kristus.

De to martyrene er:

1. Den salige Richard Gil Barcelón (sp: Ricardo), prest FDP, ble født den 27. oktober 1873 i Manzanera i provinsen Teruel i regionen Aragón i Spania. Han var sønn av de adelige og velstående Francisco Gil og Francisca Barcelón. I den store familien med tre brødre og seks søstre levde de et eksemplarisk kristent liv i villaen i Torrijas, hvor familien hadde flyttet, med spesiell oppmerksomhet til de fattige som vanligvis banket på døren. Senere skrev p. Richard: «Min mor lærte meg å tenke på de fattige, å ha et stort hjerte, å se langt». I villaen var det et kapell viet til Vår Frue av Karmelberget og moren var aktivt interessert i tretti fattige.

Bare tolv år gammel begynte han i 1885 på seminaret, hvor han var «en dyktig og flittig student». Etter sin fars vilje begynte han i 1889 på høyskolen i Teruel for å bli lærer. Han gjorde det strålende både i studiene og musikken og nøt det komfortable livet med hester, underholdning, livlige selskaper og ungdommelige myter. Men dessverre nådde han ikke sitt mål, ettersom han ved flere anledninger hadde verbale konfrontasjoner med direktøren, som var frimurer og benyttet enhver mulighet til å spotte troen, religionen og Kirken. For Richard hadde forsvaret av sannheten en større verdi enn personlige interesser, selv om det koster ham en permanent utvisning fra skolen, akkurat da han forberedte seg til de siste eksamenene.

Han vendte tilbake til sine foreldres hus, misfornøyd med seg selv og lei av en verden som han nettopp hadde sett overfladiskheten av og etter å ha prøvd dens forfengelighet. Da kom muligheten for å verve seg i artilleriet i den spanske hæren nesten som en frigjørende handling. Det skjedde i 1893, da han var tyve år gammel. Deretter ble han sendt til Filippinene og deltok i kampen mot både opprørerne i Mindanao og mot det gryende amerikanske imperiet. Under krigshandlingene var han et øyeblikk i stor fare, og da påkalte han Jomfru Maria. På uforklarlig vis stanset fienden fremrykkingen, og ved å følge etter et intenst lys, klarte Richard å nå det spanske hovedkvarteret i sikkerhet.

Denne opplevelsen fikk ham til å tenke på himmelen. For å underholde i selskap med soldater, begynte han å spille gitar og synge. Han visste at hans ikke hender ikke skulle bære våpen, bare musikkinstrumenter. Rastløs begynte han å bruke dem i bønn. Han begynte å studere ved Det pavelige universitetet St Thomas Aquinas i Manila, hvor han vakte beundring. Han ble presteviet den 24. september i 1904 med en trygg fremtid som visebibliotekar ved universitetet og kapellan for den apostoliske delegasjonen i katedralen. I prestetjenesten ble han anerkjent av alle som ivrig og sjenerøs, men han syntes at det å tjene til livets opphold var for komfortabel. Noe syntes å mangle for at han skulle leve i fred.

Av denne grunn bestemte han seg i 1905 for å returnere til Spania, hvor han i 1907 trådte inn i dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) som novise. Men dette var ikke hans vei. For etter rundt ni måneder forlot han dominikanerne og trådte inn hos De regelbundne kapusinertertiarene (Tertius Ordo Regularis Capuccinarum – TORCap) i Torrentes, men selv der følte han seg ikke hjemme. Han bestemte seg for å tilbringe noen måneder alene som en eremitt. P. Richard hadde ennå ikke funnet ut hva Herren ønsket av ham: «Jeg har et virvar av tanker og ønsker slik at jeg ikke forstår noe», betrodde han til sin far, som så at han ikke var lykkelig.

For å forstå hva som var Guds vilje med ham, tok han den dristige beslutningen om å dra på en pilegrimsferd av bønn og bot til Roma for å bønnfalle Gud om å vise ham den vei han skulle gå. Han dro fra Torrijas den 6. april 1909, og han gikk til fots gjennom Spania, Sør-Frankrike og det meste av Italia, mens han utelukkende levde av almisser, hjalp de fattige og besøkte helligdommer og hellige steder.

Den 6. juli 1909 kom han til den evige stad. Der var p. Richard i flere måneder gjest hos en kannik i Laterankirken til 3. februar 1910. Tidlig om morgenen den 4. februar 1910 møtte han Don Orione foran Chiesa Nueva i Roma, kirken til den hellige Filip Neri, eller Pippo bono, som han vanligvis ble kalt. «Hvem er du?» spurte Don Orione. «Jeg er en sønn av Det guddommelige forsyn!», svarte p. Richard. «Jeg er også sønn av Det guddommelige forsyn! Så du tilhører meg litt», smilte Don Orione. «Jeg har en kongregasjon hvor medlemmene kalles Sønner av Det guddommelige Forsyn». Ved første møte var de to blitt venner. Don Orione sa: «Gå til kirken Santa Ana, presenter deg på mine vegne og vent på meg der. Gud vil inspirere oss og Den hellige jomfru vil ta oss i hånden». Dette møtet var det endelige vendepunktet i p. Richards åndelige liv.

Dermed ble p. Richard Gil medlem av Don Oriones kongregasjon og ble en «orionist». Han var noen dager i kommuniteten som virket i Sant’Anna dei Palafrenieri i Vatikanet, hvor han møtte den hellige pave Pius X (1903-14). Don Orione hadde grunnlagt sin kongregasjon i Tortona i provinsen Alessandria, og nå sendte han p. Richard dit. Don Orione sendte ham på slutten av 1910 til Messina på Sicilia da byen skulle gjenoppbygges etter det forferdelige jordskjelvet i 1908. Deretter var han i over ti år i Cassano Ionio i Calabria, vokter av helligdommen for La Virgen de la Cadena fra 1913 til 1923, og der ønsket en liten gruppe foreldreløse barn velkommen.

Etter det lange oppholdet i Sør-Italia ble han sendt til Tortona som spansklærer for unge misjonærer som skulle dra til Latin-Amerika. Fra 1923 til 1927 var han i Roma, hvor han delte sin tid mellom jordbrukskolonien Santa Maria i Monte Mario og det folkerike sognet Ognisanti med de forsømte slumboerne utenfor Porta San Giovanni.

Den 2. januar 1928 ble han igjen sendt til helligdommen i Cassano Ionio der p. Richard havnet i den kanskje frykteligste testen i sitt liv: Han ble siktet for drapet på en liten jente som ble funnet i nærheten. Han ble arrestert på en anklage som var både vilkårlig og partisk. Etter rundt to måneders urettferdig fengsel, endte det med full frifinnelse «i mangel av bevis og grunnløs mistanke», som det ble uttrykt i L’Osservatore Romano den 15. juli 1928. Eneboeren br. Gaetano Cremaschi som ble arrestert sammen med ham, klarte ikke å bestå denne prøven, og etter løslatelse fra fengselet døde han av savn og fortvilelse.

Don Orione sendte p. Richard til Villa Moffa i Bra i provinsen Cuneo i Piemonte, hvor novisiatet holdt til, for å komme seg fysisk og åndelig. Det var fra dette stedet for bønn og formasjon Don Orione i 1930 sendte p. Gil til Spania etter noen måneder i Tortosa, med ordre om å åpne en utpost av sin unge kongregasjon. Han begynte i ekstrem fattigdom men med tillit til Det guddommelige forsyn. For Spania var dette år fulle av fryktelig sosial uro og religiøs forfølgelse. Fra september 1931 var han i fem år bosatt i byen Valencia, på forskjellige steder, men alle fattige og alltid åpne for de aller fattigste. Den siste tiden bodde han i Calle Zamenhof nr 16/3a sammen med en ung aspirant til ordenen, Antonius Arrué.

Utbruddet av borgerkrigen i juli 1936 ble fulgt av en revolusjon hvor en anarkistisk og kommunistisk orkan av ødeleggelse og død rammet denne regionen. P. Gil ble respektert helt til slutten fordi han tok seg av de fattige, men han ble nøye overvåket av kommunistiske og anarkistiske militsmenn. To ganger kom militsmenn til hans hjem for å eliminere ham som så mange andre, men folk i nabolaget grep inn og sa: «Det er bra å hjelpe de fattige, våre barn har mat på grunn av ham». Den tredje gangen, klokken ti om formiddagen den 1. august, avviste militsmennene enhver diskusjon: «Det er nettopp de gode vi søker». Militssoldatene kom dit med den unnskyldning å skulle inspisere leiligheten fordi det i henhold til deres informasjon var bomber der. Dette var bare et påskudd, og faktisk fant de ingenting bortsett fra en koffert med bønnebøker og personlige klær.

Den unge aspiranten Antonius Arrué Pairó var ute for å hente litt vann da de kom, men så lastebilen som hadde kjørt opp til p. Gil. Han nølte ikke et øyeblikk, men løp ham i møte og ønsket for enhver pris å være hos ham. Militssoldatene trakk dem begge opp på lastebilen som var merket med bokstavene som alle nå kjente: FAI (Federación Anarquista Ibérica).

Det finnes ingen presise opplysninger om hva som skjedde etter arrestasjonen, bortsett fra at p. Richard og Antonius og ble ført til El Saler, en strand rundt femten kilometer fra Valencia. De ble bedt om å rope «Leve anarkiet! (¡Viva la anarquía!)» hvis de ville berge livet, men p. Richard foretrakk å rope «Leve Kristus Kongen! (¡Viva Cristo Rey!)», mens han hevet krusifikset. Til svar fikk han umiddelbart en kule i hodet. Antonius styrtet til for å støtte ham da han falt døende til bakken. Da han så denne handlingen av barmhjertighet, styrtet en militsmann mot ham og slo ham voldsomt i hodet med gevær kolben og knuste hodeskallen hans. Det var den 3. august 1936 i El Saler i provinsen og regionen Valencia i Spania.

Legen Jesús Montorio Marzo, p. Richards svoger, identifiserte levningene på likhuset i provinshospitalet i Valencia, og fant at hans svoger hadde på seg en hårskjorte.

2. Den salige Antonius Isidor Arrué Peiró (sp: Antonio Isidoro), legmann, postulant FDP, ble født den 4. april 1908 i Calatayud i provinsen Zaragoza i regionen Aragón i Spania. Hans foreldre var Antonio Arrué og Aqueda Peiró Caballer, som kom fra beskjedne økonomiske forhold, men var gode kristne. Blant deres slektninger var en dominikansk biskop som døde på Filippinene i 1896. Han gikk noen år på skolen i Calatayud, og hans far lærte ham kunsten med treskjæring.

I 1923 døde hans mor og ikke lenge etter også en søster. Den 22. august 1926 mistet han sin far som attenåring, og han måtte forlate hjemmet og flytte til Zaragoza. Alle disse dødsfallene og mangelen på støtte og familie forårsaket en periode med depresjon. Antonius ble innlagt på et mentalsykehus, men han rømte to ganger. Han betrodde sin onkel: «Jeg er ikke gal, men jeg ønsker ikke å bo der. Jeg vil flykte igjen, og da vil jeg dra og bli en misjonær».

I en alder av 23 år møtte han i 1931 presten Richard Gil Barcelón, som tok ham med til sitt hjem i Valencia. I takknemlighet arbeidet Antonius der som husets portner, og han bidro også mye i kirken «Vår Frue av de Forlatte» (Nuestra Señora de los Desamparados) og med å hjelpe de fattige. De besøkte også dem som var innlagt på sykehus på grunn av tuberkulose, der hvor ingen prest ønsket å gå for å feire messen.

Livet var vanskelig, krevende, uten regler, bortsett fra den om nestekjærlighet. Ettersom månedene gikk, begynte Antonius å vise tydeligere hvem han var, ikke den forvirrede og formålsløse unge mannen som p. Richard hadde møtt, men en seriøs arbeider av med få ord. P. Richard anerkjente hans kall og så i ham de nødvendige kvaliteter for å bli opptatt i «Det lille verk av Det guddommelige forsyn». Han informerte ordensgrunnleggeren Don Orione skriftlig, og han anså Antonius som postulant, så han begynte å gi ham leksjoner i latin.

P. Richard ønsket å sende ham til Tortona, hvor kunne se litt av kongregasjonens arbeid. Men dette prosjektet ble aldri materialisere, på grunn av den politiske uroen i Spania som ble mer og mer alarmerende. Antonius Arrué levde de neste fem årene et liv i fromhet og hengivenhet til andre, og han gjorde alt for å hjelpe de hordene av fattige som kom til dem med tillit.

Antonio var eksemplarisk, noe señora Josefa Salavert Benavent vitnet om: «Jeg har alltid sett ham i nærheten av p. Ricardo, fordi de bodde fremst i mitt hus. Hans liv var ekstremt fattig, begge var kledd dårlig og på en slik måte at de var gjenstand for stadige vitser, som de alltid be svarte med å si: «Leve Kristus Kongen!» De hadde ingen ekstra klær, fordi de ga alt til de fattige. Antonius var av en svært ydmyk ånd: vasket trappen, tok oppvasken (...) Han var alltid kjærlig og snill mot alle. Han identifiserte seg fullstendig med p. Richard, som delte sin mat med de fattige, da det ikke var noen ting, kjøpte han litt brød og delte det med de fattige».

Da han kom hjem den 1. august 1936, innså han at p. Richard ble arrestert av militsmenn og anarkister. Han avviste invitasjonen fra naboer som ønsket å skjule ham og hjelpe ham til å flykte, og i stedet ble han med den ordenspresten som hadde hjulpet ham så mye.

Den 3. august, da de drepte presten i El Saler i provinsen og regionen Valencia, styrtet han frem for å støtte ham, og da slo en anarkist ham i hodet med en geværkolbe slik at hodeskallen ble knust.

Bispedømmets informativprosess ble åpnet i Valencia den 22. februar 1962, men pave Paul VI (1963-78) la alle sakene fra Den spanske borgerkrig døde ved å suspendere dem i 1964. Saken ble gjenopptatt den 30. november 1994 etter at generalpostulator Don Ignazio Terzi gikk inn for dette i 1988. Dekretet Nihil Obstat ble utstedt den 21. august 1995. Dekretet om gyldigheten av bispedømmets informativprosess ble utstedt den 19. november 1999, og sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2000. Den 20. desember 2012 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».

De to martyrene ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.

Kilder: santiebeati.it, newsaints.faithweb.com, es.catholic.net, donorione.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 5. desember 2013