Felicia giftet seg som fjortenåring med hertug Henri II de Montmorency (1595-1632) fra det eldste adelshuset i Frankrike, sønn av hertug Henri I og hans hustru Louise de Budos. Henri II var guvernør av Languedoc og overtok som hertug av Montmorency etter sin far i 1614. Hertuginnen var klok og from og svært fokusert på nestekjærlighet og gode gjerninger. Hun bodde i Château de Chantilly, men valgte å bo i en hytte («Sylvies hus») i parken for å kunne slippe unna travelheten i hovedbygningen.
Hertug Henri II de Montmorency sluttet seg til hertug Gaston av Orléans, bror av kong Ludvig XIII (1610-43) i et forsøk på å styrte kardinal Richelieu fra makten, men han ble beseiret ved Castelnaudary, tatt til fange og dømt til døden for opprør og forræderi etter ordre fra kardinal Richelieu. Den ubarmhjertige Richelieu ville sette et eksempel for resten den konspirerende adelen, så Montmorency endte på skafottet og ble henrettet ved halshogging i Hôtel de Ville i Toulouse den 30. oktober 1632. Henri og Marie-Félicie hadde ingen barn, så hertugdømmet Montmorency gikk til Henri IIs søster, prinsesse Charlotte av Condé, og fyrstene av Condé, hennes mann, hennes sønn og hennes sønnesønn, ble senere hertuger av Montmorency.
Enkehertuginnen ble heller ikke spart for den hevngjerrige Richelieus vrede, så hun ble også arrestert og sendt under bevoktning til slottet i Moulins-sur-Allier. Da hun reiste gjennom Lyon på vei til sin destinasjon, hørte hun at den hellige Johanna Fransiska av Chantal (1572-1641) var der og ønsket å treffe henne, men Richelieus ordrer var så bydende at den stakkars fangen ikke fikk tillatelse til det. Johanna Fransiska hadde i 1610 grunnlagt Besøkelsesordenen eller «Ordenen av Marias gjesting hos Elisabeth» (Ordo de Visitatione Beatae Mariae Virginis – OVM) etter råd fra den hellige Frans av Sales (1567-1622). Enkehertuginnen måtte nøye seg med å skrive til mor de Chantal og bønnfalle henne om å bli husket i hennes bønner. Mor de Chantal sendte et svar tilbake og forsikret henne om at hennes nåværende vanskeligheter var steg hun skulle gå, og gjennom dem skulle hun nå store høyder i kristne dyder.
Der levde hun i stor askese og fattigdom, og hun brukte sjenerøst av sin velstand på de fattige i området. Da hun tok sløret, hadde enkehertuginnen gjort arrangementer å bekoste, med halvparten av sin eiendom, et visitasjonskloster i Toulouse «for døtrene av de mennene som hadde drept hennes ektemann», og å sette av den resterende halvdelen for klosteret i Moulins’ bruk. Men mor de Chantal avslo begge disse tilbudene. Hun hadde ikke lenge igjen, og hun regnet opp de endeløse snarene og blendverkene som velstående religiøse ordener faller i, og hun tvang enkehertuginnen til å love å gi hele sin eiendom til hennes egen familie.
En dag da mor de Chantal fant den unge enken dvele ved minnet om ektemannen med tårer, sa hun til henne noen få velvalgte ord om karakteren av sann overgivelse, som sank dypt inn i hennes hjerte. Deretter stengte Madame de Montmorency seg inne på sitt rom, tok frem det eneste bildet av sin mann, som i ti år hadde blitt flekket av hennes tårer, og etter å ha sett på det som om hun ville stemple offeret på sitt hjerte, kastet hun det på bålet.
Da mor de Chantal hørte om denne heroiske handlingen, som ikke var pålagt, men frivillig, sa hun at det ikke var noen grunn til å blande seg på noen måte inn i hertuginnens veiledning, for hun var en sann helgen synlig veiledet av Gud selv. Deretter ga hun en liten miniatyr av Frans de Sales, som han selv hadde gitt henne, til enkehertuginnen etter å ha skrevet noen ord bakpå den, og mottakeren verdsatte den som en dobbel relikvie. Dette er det som mor de Chantal skrev: «Min velsignede far, oppnå for Madame den høyeste kjærlighet til Gud som kan trøste og glede hennes noble hjerte i alle hennes sorger. Amen, amen». Mor de Chantal døde i 1641.
Hennes fremgang i det åndelige liv var så bemerkelsesverdig at mor de Brechard satte henne til å instruere novisene, og mor de Chastelluz satte seg til og med under hennes veiledning. Da kong Ludvig XIII (1610-43) passerte gjennom Moulins i 1642, sendte han henne et budskap for å vise sin respekt, og det samme gjorde selv Richelieu, som hadde forårsaket hennes så mye vondt. Hun tok imot alle disse æresbevisningene med verdighet, men hun ba om at Richelieu måtte fortelles at hennes tårer aldri hadde sluttet å strømme.
Hennes inspirerende liv og karakter som kombinerte ømhet og styrke, vakte beundring hos samtidige og hun ble prist av mange poeter. Det var den franske barokkpoeten og dramatikeren Théophile de Viau (1590-1626) som ga henne kjælenavnet «Sylvie» med henvisning til hennes kjærlighet til skogsdyr (lat: silva = skog). Hun ga den utsvevende poeten sitt vennskap og sin beskyttelse. Tragikomedien La Sylvanire ou la Morte-vive av dramatikeren Jean Mairet (1604-86) er viet til henne. I 1651 utformet skulptøren François Anguier (1604-69) og hans bror Michel graven til hertug Henri II de Montmorency foran hans hustrus kloster i Moulins.
Felicia ble valgt til superior for klosteret i Moulins-sur-Allier, og der døde hun den 5. juni 1666 i hellighets ry. Hun er ikke offisielt saligkåret av Kirken, men hun kalles salig og hennes minnedag er 6. juni. Hennes minne er bevart i Musée de la Visitation på Place de l’Ancien-Palais i Moulins.
Kilder: Benedictines, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nobility.org, altesses.eu - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 22. februar 2015