Denne Felix (it: Felice) var verken martyr eller pave, selv om han lenge ble regnet som begge deler. Han ble født en gang på 300-tallet i Roma, men ellers vet vi ingenting om hans bakgrunn. Han var erkediakon i Roma under den (muligens) hellige pave Liberius (352-66).
På denne tiden var det sterke motsetninger mellom Kirken og den arianske keiser Konstantius II (337-61). På et konsil i Milano i oktober 355 brukte keiseren rå makt for å tvinge frem en fordømmelse av den hellige patriark Athanasius av Alexandria (d. 373). Da biskopene innvendte at dette ville være mot Kirkens lov, ropte keiseren: «Min vilje er lov!» Klart og brutalt definerte han dermed caesaro-papismen: Keiserens vilje skal styre Kirken.
Keiseren ga biskopene klar beskjed: enten lystre ham eller dra i eksil. De fleste delegatene ga etter, mens de biskopene som sto fast på trosbekjennelsen fra konsilet i Nikea i 325, ble forvist; som Paulinus av Trier, Dionysios av Milano, Lucifer av Calaris og Hilarius av Poitiers. Pave Liberius skrev til dem og hyllet dem som martyrer. Keiseren forsto at hans hjertesak, å forene de kristne om en semi-ariansk bekjennelse, ikke ville lykkes så lenge paven forvarte ortodoksien. Derfor fikk han pave Liberius brakt med makt til det keiserlige hoff i Milano. Der viste han seg like standhaftig, og derfor ble han på slutten av 355 forvist til Beroea i Trakia (dagens Bulgaria).
Da sverget det romerske presteskapet under ledelse av erkediakonen Felix straks høytidelig ikke å anerkjenne noen annen biskop av Roma så lenge Liberius levde. Likevel føyde de seg etter få måneder etter keiserens krav og valgte Felix til biskop av Roma. Keiser Konstantius sørget for at han ble konsekrert av biskop Akakios av Caesarea og to andre arianske biskoper som pave Felix II. Det skjedde ikke i en kirke, men i følge Athanasius av Alexandria i keiserpalasset, antakelig i Milano.
Støttet av keiser Konstantius gjenopptok Felix kirkefellesskapet med arianerne. Størstedelen av presteskapet i Roma sluttet seg til ham, men hele folket og noen prester forble trofaste mot Liberius. Dette førte til voldsomme folkelige opptøyer, og da Konstantius besøkte Roma i april 357, ble han møtt av demonstrasjoner til støtte for Liberius. Selv om myndighetene opprettholdt sin støtte til Felix (II), hadde keiser Konstantius forlengst skjønt at gjeninnsettelsen av Liberius var nødvendig for å bevare den offentlige orden. Derfor gikk han med på de innstendige anmodningene fra innflytelsesrike kvinner i Roma om å la paven få komme tilbake.
I Trakia ble paven holdt isolert fra venner og rådgivere. Han ble grundig bearbeidet av de lokale biskopene, og forvisningen og den personlige ydmykelsen gjorde at han etter som månedene gikk ble så utmattet at han oppga sin motstand. I pinlig kontrast til hans tidligere resolutte holdning støttet han nå ekskommunikasjonen av Athanasius og aksepterte en tvetydig halv-ariansk trosbekjennelse (som utelot «av samme vesen som Faderen»). Ynkelig underkastet han seg keiseren. Hans patetiske kapitulasjon gjenspeiles i fire rystende brev til arianske biskoper, som trolig var skrevet våren 357. De antyder at han var villig til å betale nesten hvilken som helst pris for å få vende hjem. I 358 fikk keiseren brakt Liberius til Sirmium (Sremska Mitrovica i Serbia, nær dagens Beograd), og der skrev paven villig under et dokument som avviste trosbekjennelsen fra Nikea.
Da keiseren nå hadde fått paven til å underkaste seg, tillot han ham sommeren 358 å returnere til Roma, svært kompromittert og med dårlig anseelse. Den romerske kirken ble nå informert om at Liberius hadde fått vende tilbake på betingelse av at han og Felix (II) regjerte sammen. Liberius ble entusiastisk hilst velkommen av folket, som hånlig avviste det hittil ukjente arrangementet med to paver. Straks Liberius var tilbake i byen, oppsto det blodige kamper før folket og senatet fordrev Felix fra byen under slagordet: «Én Gud, én Kristus, én biskop!»
Felix måtte trekke seg tilbake til forstedene, men de to ser ut til å ha nådd et modus vivendi (en situasjon til å leve med). Da motpaven forsøkte et comeback og forsøkte å feire messe i Den julianske Basilika (Saint Maria in Trastevere), ble han imidlertid kastet ut igjen.
Det synes som om Roma fra 357 til 365 hadde to biskoper; Liberius i Lateranpalasset fra 358 og Felix etablert i forstedene. Selv om det store flertallet av geistlighet og folk holdt seg til Liberius, ser han ut til å ha beholdt lojale tilhengere, inkludert noen geistlige. I følge Liber Pontificalis kjøpte han en eiendom nær Porto ved Via Aurelia, bygde en kirke der og tilbrakte resten av livet der på eiendommen. Begge pavene kunne vise til det keiserlige brevet som anerkjente dem begge som biskoper, og den eneste bekymringen for byprefekten var å hindre sammenstøt mellom de to gruppene i påvente av at en av dem døde.
Det var Felix (II) som døde først. Det skal ha skjedd i eksil i Porto, og den eksakte datoen for hans død (22. november 365) ble omhyggelig skrevet ned og bevart av hans tilhengere. Liberius var klok nok til å ta opp Felix' presteskap i sitt eget.
Ved en merkelig skjebnens ironi skulle Felix nyte en posthum triumf. Selv om samtidige dokumenter omtaler ham som en ariansk inntrenger påtvunget menigheten av Konstantius, kom han til å bli inkludert i den offisielle listen over romerske paver med den ukorrekte, men tradisjonelt anerkjente tittel Felix II, og Liber Pontificalis gir ham et eget kapittel, nesten alt er ren fiksjon. Gjennom sammenblanding med den hellige romerske martyren Felix av Via Portuensis (eller med en afrikansk martyrbiskop ved navn Felix) ble han fra 500-tallet også æret som martyr med minnedag 29. juli. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Denne motpaven knyttes også til den obskure kirkegården «ad duos felices» – den andre Felix det er snakk om, er den hellige pave Felix I (269-74), men sistnevnte ble uten tvil gravlagt i pavekrypten i Callistus-katakomben.
I forfalskninger av pave Liberius' livshistorie fra 500-tallet i de apokryfe Acta Felicis et Acta Liberii blir Felix II fremstilt som en helt. Etter hvert som legenden utviklet seg, ble Felix trodd å ha vært en modig forsvarer av trosbekjennelsen fra Nikea og å ha gitt sitt liv for den, mens Liberius ble presentert som en forræder mot ortodoksien og en forfølger av de troende, og fra da av gjaldt Felix som rettmessig pave. Hans portrett kom også opp blant de berømte pavemosaikkene i basilikaen St. Paulus utenfor Murene (San Paolo fuori le Mura).
Han står ikke lenger på den offisielle listen, tvert imot regnes han som motpave i Annuario Pontificio, men denne historien har ført til at alle de senere paver ved navn Felix har to nummer, ett reelt og ett høyere (i parentes) hvor motpave Felix (II) regnes med, det vil si de hellige pavene Felix II (III) og Felix III (IV). For å øke forvirringen ytterligere opererer noen kilder med motsatt praksis, altså Felix III (II) og Felix IV (III). Som en tommelfingerregel er det laveste tallet det reelle.
Under pave Gregor XIII (1572-85) ble det diskutert å ta opp Felix igjen i rekken over legitime paver. For å besvare dette spørsmålet ble det vedtatt å åpne hans sarkofag for å se etter eventuelle spor etter mirakler. Det heter at ordene «pave og martyr» ble funnet på hans legeme, men dette eventuelle overnaturlige belegget er ikke i samsvar med Kirkens eldste kilder. Han ble da heller ikke rehabilitert.