Den hellige Filip av Heraklea og tre ledsagere (d. ~303)

Den hellige Filip (lat: Philippus; gr: Filippos, Φίλιππος; it: Filippo) ble født en gang på 200-tallet. Han tjenestegjorde trofast og pliktoppfyllende i Kirken, først som diakon og deretter som prest, og til slutt ble han valgt til biskop av Heraklea (Heraclea, Heraclia; gr: Herakleia, Ἡράκλεια), hovedstaden i Trakia på Balkan, som omtrent tilsvarer det nåværende Bulgaria. Dette var en av mange byene i antikken som var oppkalt etter halvguden Herakles (romersk: Herkules). Denne Heraklea var opprinnelig kjent som Perinthos (Πέρινθος), men senere kalt Herakleia (Ἡράκλεια), på latin også Heraclea Thraciae eller Heraclea Perinthus. Byen heter i dag Marmara Ereğlisi i provinsen Tekirdağ i regionen Marmara i den europeiske delen av Tyrkia. Det virker som biskopen av Heraklea opprinnelig var metropolitt for Bysants/Konstantinopel før denne byen ble et erkebispesete og senere patriarksete.

I Herakleia styrte biskop Filip med fromhet og klokskap, og han lærte opp mange disipler til fromhet og lærdom for å utvide og styrke Guds verk. Han var en gammel og ærverdig mann da den store kristenforfølgelsen under keiser Diokletian (284-305) satte inn. Guvernøren på den tiden var en viss Bassus.

Da keiserens første edikter mot de kristne ble utstedt, var det mange som rådet biskopen til å forlate byen, men han foretrakk å bli værende og hjelpe sin flokk uansett hvilke angrep som ville komme, og han fortsatte å formane de kristne til standhaftighet og tålmodighet. Da guvernøren sendte offiseren Aristomakhos for å stenge biskopen kirke, sa Filip til ham: «Tror du virkelig at Kristus har sin bolig innenfor vegger og ikke i menneskenes hjerter?» Deretter sammenkalte han de troende for å feire messen under åpen himmel.

Da guvernøren fikk vite at Filip og mange av hans flokk fortsatte å feire Herrens dag samlet foran kirken, ga han ordre til at de skulle bringes for ham. Bassus sa: «Dere vet at keiseren har forbudt deres samlinger. Gi meg de karene av gull og sølv dere bruker og bøkene som dere leser fra.» Biskopen svarte: «Dere skal få karene, for Gud æres ikke med dyrebart metall, men med kjærlighet. Men de hellige bøker passer det seg ikke for dere å spørre om, eller for meg å overgi.»

Da tilkalte Bassus bødlene og kommanderte en av dem til å torturere den gamle biskopen, som bar smertene med ubøyelig mot. Sammen med biskopen var hans diakon Hermes (it: Ermete), som tidligere hadde vært byens fremste dommer, høyt respektert og medlem av byens senat, men som etter at han begynte å arbeide for Kirken, tjente til livets opphold ved sine egne henders arbeid. Han sa til guvernøren at det ikke sto i hans makt å ødelegge Guds ord, selv om han skulle fjerne alle skriftene som inneholder den sanne lære. Som svar fikk guvernøren ham pisket.

Deretter ble Hermes brakt av guvernørens assistent Publius til stedet hvor de hellige kar var gjemt. Publius ville ta med seg noen av dem, men da han ble hindret av Hermes, slo han ham i ansiktet så blodet fløt. Da ble guvernøren rasende på Publius og ga ordre om at såret skulle bandasjeres. Deretter ga han ordre om at Filip og de andre fangene skulle bringes til torget og kirketaket tas av. I mellomtiden brente soldater de hellige skriftene, og flammene steg så høyt at tilskuerne ble skremt.

Guvernør Bassus prøvde å tvinge biskopen til å ofre til gudene, keiserne og Herakleas navnegud Herakles. Han pekte på en stor og vakker statue av Herakles og ba ham bare om å berøre den. Filip svarte med å forklare verdien av utskårne bilder for steinhoggere, men deres nytteløshet for de troendes tilbedelse. Da vendte Bassus seg til diakonen Hermes og spurte om ikke han i det minste kunne ofre. Han svarte: «Det vil jeg ikke, for jeg er en kristen». Bassus spurte: «Hvis vi kan overtale Filip til å ofre, vil du følge hans eksempel?» Hermes svarte at det ville han ikke og at de ikke ville klare å overtale Filip. Etter mange virkningsløse trusler og forsøk på å få dem til i det minste å ofre til keiserne, ga Bassus ordre om at de skulle settes i fengsel. De troende hadde imidlertid fortsatt tilgang til dem, og de fortsatte å instruere dem som ønsket å bli døpt.

Bassus var nå ferdig med sin periode som guvernør, og embetet ble overtatt av en Justin. De kristne var svært misfornøyde med dette byttet, for Bassus ga ofte etter og hørte på fornuft og hans hustru hadde en tid vært kristen selv, mens Justin var en voldelig mann. Byens dommer Zoilus brakte biskop Filip for Justin, som forsøkte å presse ham til å ofre og truet med tortur. Biskopen svarte: «Du kan torturere meg, men du vil ikke beseire meg, for ingen kraft kan lokke meg til å ofre.» Da ga Justin soldatene ordre om å binde sammen hans føtter og trekke ham etter dem. De slo ham så brutalt mot steinene at han var opprevet og kvestet over hele kroppen, og de kristne bar ham i sine armer da han ble brakt tilbake til fangehullet.

Forfølgerne hadde lenge vært på jakt etter en prest ved navn Severus, som hadde gått i dekning. Til slutt overga han seg, og han ble da fengslet sammen med biskop Filip. Diakonen Hermes sto fast i forhøret for guvernør Justin, og han ble behandlet på samme måte. Deretter satt de alle tre i strengt fangenskap i syv måneder før de ble brakt til Hadrianopel. Der ble de holdt innesperret i et privathus til guvernøren ankom.

Dagen etter ble retten satt i byens bad, og guvernør Justin fikk Filip brakt for seg og slått til kjøttet på kroppen hans var en uformelig masse. Deretter ble Hermes forhørt, men han sto fast i sin bekjennelse av troen og ble sendt tilbake til fengselet, hvor martyrene jublende takket Jesus Kristus for denne begynnelsen på sin seier.

Tre dager etter brakte Justin dem igjen for sitt tribunal, og da han forgjeves hadde prøvd å presse Filip til å adlyde keiserne, sa han til Hermes: «Selv om dødens komme får denne mannen til å mene at livet ikke er verdt å redde, så må ikke du være ufølsom for dets velsignelser. Bring frem offer». Hermes svarte med å fordømme avgudsdyrkelsen. Etter at guvernøren deretter hadde konsultert sin assessor (meddommer) og andre, avsa han dommen: «Vi beordrer at Filip og Hermes, som ved å forakte keiserens ordre har vist seg uverdige til å kalles og ha rettigheter som romerske borgere, skal brennes levende slik at andre kan lære seg å adlyde».

De gikk jublende til bålet. Filips føtter var så lemlestet at han ikke kunne gå, men måtte bæres. Hermes oppmuntret Filip ved å si: «Mester, la oss skynde oss å gå til Herren. Hvorfor skal vi bekymre oss over våre føtter, siden vi ikke lenger kommer til å ha bruk for dem?» På henrettelsesstedet dekte bødlene i henhold til skikken Filips føtter og legger med jord opp til knærne og bandt hendene hans på ryggen. De tvang også Hermes til å gå ned i grøften. Før bålet ble tent tilkalte han en kristen ved navn Velogius og sa: «Jeg bønnfaller deg ved vår Frelser Jesus Kristus, si til min sønn Filip fra meg om å betale tilbake alt hva jeg måtte ha av gjeld, arbeide hardt for sitt levebrød slik jeg har gjort, og oppføre seg godt mot alle».

Deretter ble hans hender bundet og bålet tent. Martyrene priste og takket Gud helt til røyken kvalte dem. Deres legemer ble funnet intakte, og Justin ga ordre om at de skulle kastes i elven. Men noen borgere i Hadrianopel dro ut i båter og fikk berget dem med garn. Presten Severus, som var blitt etterlatt alene i fengselet, ble informert om deres martyrium, frydet seg over deres herlighet og tryglet oppriktig Gud om ikke å finne ham uverdig til å ta del i den, siden han hadde bekjent Hans navn sammen med dem. Han ble bønnhørt, og dagen etter ble han også brent på bålet.

Noen kilder, inkludert det nyeste Martyrologium Romanum, sier at de satt i fengsel i syv måneder før de ble ført til Hadrianopolis, i dag Edirne i den tyrkiske regionen Øst-Trakia, nær grensene til Hellas og Bulgaria, for å henrettes.

Filips, Hermes’ og Severus’ martyrium er en av de best dokumenterte episodene under keiser Diokletians forfølgelse. Deres latinske acta, som er basert på en tidligere gresk original, er grunnleggende pålitelige. Brenningen av de hellige bøker og ødeleggelsen av Filips kirke stemmer godt med de ediktene som ble utstedt av Diokletian, noe som betyr at martyriene skjedde i hans regjeringstid. Det mest sannsynlige året er 303, selv om noen har argumentert for 305 og noen sier 304. Deres minnedag er 22. oktober og deres navn står i Martyrologium Romanum og i de slaviske synaksariene. 20. august nevnes også som minnedag. I dagens Martyrologium Romanum står bare Filip og Hermes.

Den tidligere utgaven av Martyrologium Romanum plasserte imidlertid feilaktig deres martyrium i regjeringstiden til keiser Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63), og de la også feilaktig en martyr ved navn Eusebius til denne gruppen. Kilden Benedictines gjentar denne feilen og kaller også diakonen for Severus, mens Eusebius og Hermes kalles «lavere klerikere». Kilden Orthodoxwiki kaller også diakonen for Severus, mens Eusebius og Hermes kalles prester. Det er mulig at Eugenius led martyrdøden under keiser Julian den frafalne, og at han senere på en eller annen måte ble innlemmet i denne gruppen. I Fermo (Firmum Picenum) i regionen Marche i Italia æres en biskop og martyr ved navn Filip som skal ha blitt drept rundt 270, men han er identisk med Filip av Heraklea.