Disse tre martyrene tilhørte instituttet St Josefssøstre av Girona (Instituto de Religiosas de San José de Gerona – RSJG) (Girona er det katalanske og offisielle navnet på byen og provinsen, på spansk Gerona). Instituttet ble grunnlagt i Girona av den ærverdige Maria Rosa Teresa Gay Tibau (1813-84), som var født i 1813 i Llagostera i provinsen Girona. I 1850, etter at hennes mor døde, flyttet hun til Girona og til familien til kirurgen Amerio Ros, hvor hun bodde i tyve år.
Beveget av medfølelse med forsømmelsen av pasienter i Girona og drevet av Ånden, følte hun seg kalt til å leve radikalt i etterfølgelse av Jesus, som viste nåde mot de syke. Hun begynte sammen med sin ledsager Carmen Esteve Andoca å se etter syke i hjemmet, og sammen grunnla de den 29. juni 1870 Instituttet St Josefssøstre av Gerona.
I Madre Fundadora María Gay Tibau reiste Gud en nådegave for Kirken i omsorgen for de syke. I likhet med henne fortsetter hennes institutt i dag dette særegne trekket ved Kristi liv som «gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen» (Apg 10,38). Den store nestekjærligheten som ble praktisert av de første søstrene, gjorde at biskop Constanti Bonet y Zanuy av Girona (1862-75) godkjente et midlertidig reglement den 12. juli 1872. Inspirert av at den salige pave Pius IX (1846-78) den 8. desember 1870 (samme år som instituttet ble grunnlagt) proklamerte den hellige Josef til skytshelgen for Universalkirken, har instituttet siden da hatt Josef som skytshelgen og beskytter,
Instituttet fikk en midlertidig godkjennelse den 19. mars 1885 fra biskop Tomás Sivilla y Gener av Girona (1878-1906) og den endelige godkjennelsen den 19. mars 1911. Instituttet fikk pavelig godkjennelse av konstitusjonene den 16. januar 1928 gjennom Decretum Laudis av pave Pius XI (1922-39), og den endelige approbasjonen ble gitt av den samme paven den 16. juni 1936.
Søstrenes nestekjærlighet til pasientene var tydelig i Girona, og i 1879 ba byen Bisbal om søstre for pleie av syke. I 1880 uttalte styret for sykehuset i Banyoles (sp: Bañolas) en identisk intensjon. Av lignende grunner ble søstrene i 1881 etablert i Lloret de Mar og i 1882 i Torroella de Montgri. Den raske ekspansjonen som preget instituttets første år, stanset rundt 1900, men den ble gjenopptatt i 1920-årene, da de åpnet filialer i utlandet (i 1922 i Colombia, i 1924 i Frankrike).
I dag er St. Josefssøstrene av Gerona viet til å hjelpe de syke og til utdannelse av ungdom. De er til stede i Europa (Frankrike, Italia, Spania), Amerika (Argentina, Colombia, Ecuador, Mexico, Peru, Venezuela) og i Afrika (Kamerun, Kongo, Ekvatorial-Guinea, Rwanda). Deres generalat ligger i Madrid. I slutten av 2008 hadde instituttet 433 søstre i 59 hus. Den 9. desember 2013 anerkjente pave Frans Madre Fundadora Maria Gay Tibaus «heroiske dyder» og hun ble erklært Venerabilis («Ærverdig»), noe som betyr at bare et mirakel på hennes forbønn gjenstår før hun kan saligkåres.
De tre martyrsøstrene fra 1936 er:
Familien Oller hadde en familiebedrift for fremstilling av keramikkfliser, murstein og fliser (rajolas), arvet fra sine forfedre. Dette var et verk av den gamle Lorenzo Oller Bartra, hans sønn Lorenzo Oller Verdaguer og Margarita Angelats Frigola, hans hustru. Hans etterkommere fortsatte familiebedriften. Lorenzos og Margaritas første datter Dolores ble født i denne byen Banyoles den 17 september 1869. Hun ble døpt samme dag i sognet Santa Maria dels Turers med navnene Dolores, Margarita, Teresa. Etter to måneder mottok hun fermingens sakrament (konfirmasjon) av biskop Constantino Bonet av Girona (1862-75). Hun var den eldste av fire søsken, de andre var Lorenzo, Teresa og Salvador. Ekteparet Oller Angelats oppdro sine barn i henhold til folkelige tradisjoner i tro, kjærlighet til Gud og arbeid.
Dolores tilbrakte sin barndom med sin familie i Banyoles. Da hun nådde skolealder, begynte hun på skolen, hvor hun lærte å lese, skrive, regne og brodere, selv om jentene ikke var forpliktet til å delta. Undervisningen i skolen normaliserte seg svært sakte. Den ble fulgt av 400 gutter og rundt 270 jenter i både offentlige og private skoler. Det er verdt å nevne kollegiet til «Gabrielistene» eller Los Hermanos Gabrielistas (Institutum Fratrum instructionis christianae a Sancto Gabriele – SG), grunnlagt i 1711 av den hellige Ludvig Maria Grignion de Montfort (1673-1716). Dessuten fantes det skoler drevet av ordenssøstre: karmelitter, klarisser av Det guddommelige forsyn og døtre av Jesu Hellige Hjerte (Las Religiosas Hijas del Sagrado Corazón de Jesús). I disse skolene ble det gitt en moralsk og religiøs formasjon samt undervisning i elementære fag. Mange unge mennesker begynte i tidlig alder i garnindustrien eller de flettet hvitløk for å bidra til familiens lave inntekt. Den kristne og religiøse undervisningen ble mottatt i familien og i menigheten. Barna strømmet dit for å lære katekismen av prestens forklaringer og forberede seg for sin første kommunion. Livet i familien Oller Angelats vekslet rolig mellom arbeidet med den keramiske produksjonen, og de mer eller mindre betydningsfulle hendelsene som fant sted i byen.
Hospitalet i Banyoles oppsto i ly av klosteret. I 1722 ble det oppført som Hospital de Pobres, llamado de san Roque («Fattigsykehuset St Rochus»). Mange år senere gikk det over til byadministrasjonen og fungerte som et tilfluktssted for de fattigste innbyggerne i landsbyen. Hjemmet til familien Oller lå i nærheten. I 1850 var det en hospitalera som tok seg av de syke, en enke som bodde sammen med sin familie i samme bygning. Det var også en annen gratis institusjon, limosnero («almissekontoret»), som hadde ansvaret for å samle inn midler blant befolkningen for de syke på hospitalet. I årenes løp flyttet sykehuset tilbake til Calle Gerona.
Den 14. juni 1880 ankom St Josefssøstrene av Gerona til Banyoles for å ta seg av de syke på hospitalet, noe som var en bemerkelsesverdig begivenhet for byen. Folket mottok dem med glede fordi de gledet seg til å se en bedre omsorg for de syke, noe som var den faste intensjon til sykehusets styre og ordføreren selv. Søstrene skuffet ikke folket og de syke med deres tjeneste.
Dolores, som allerede var elleve år gammel, ble også påvirket av søstrenes tilstedeværelse og handlinger, og deres ånd trengte langsomt inn i hennes liv og vekket i henne en sterk tiltrekning til det som søstrene gjorde: å ta seg av de syke. Det hun hadde lært av sin fromme mor, bidro til at Dolores oppdaget sitt religiøse kall til å vie sitt liv til å hjelpe de syke.
Alle medlemmer av familien ble ansatt i familiebedriften, noe som ga dem en viss økonomisk komfort. I 1888 døde Dolores’ far Lorenzo Oller, bare 46 år gammel. Barna tok over ansvaret for moren som var blitt enke og som måtte vise stor styrke for å oppdra dem viere. Det ble sagt i familien at señor Lorenzo døde av en svært smittsom sykdom i familien. Han tilbød denne nestekjærlige handlingen fordi andre nektet av frykt for smitte, men han følte seg sterk nok til å møte den, men det var han ikke. Han ble smittet og døde i løpet av noen dager. Denne tragiske hendelsen påvirket familien sterkt. Dolores var atten, Lorenzo femten, Teresa tretten og den yngste, Salvador, var bare åtte år gammel. Bestefar Lorenzo Oller bodde sammen med dem, også en keramiker, som ble støttet av enken og sine barnebarn, og som holdt denne lille familiebedriften i live, med hjelp av alle, spesielt den eldste sønnen Lorenzo, som senere fortsatte med den lille familiebedriften.
Enken Margarita innprentet sine barn å være trofaste i arbeidet, noe som ga dem et eksempel og lærte dem å overvinne vanskeligheter. Som eldste datter ble Dolores tatt svært alvorlig og hjalp sin mor med husarbeidet og sine søsken for å støtte familien. Moren forsømte heller ikke sine religiøse plikter, og hun oppmuntret hengivenhet og kjærlighet til Jomfruen gjennom rosenkransen og annen from praksis. Hun ba alltid om et religiøst kall hos et av sine barn, og hennes bønn ble besvart av Herren. Dolores trådte inn i Instituttet St Josefssøstrene, og Salvador trådte inn hos Los Hermanos Maristas (Marist-skolebrødrene) (Institutum fratrum Maristarum a Scholis – FMS), en kongregasjon grunnlagt i 1817 av den hellige Marcellinus Champagnat (1789-1840).
Dolores hadde hjulpet søstrene med arbeidet på sykehuset, og som åndelig veileder hadde hun en ivrig misjonær fra Banyoles. Overbevist om sitt religiøse kall og støttet av sin mor trådte hun inn i St Josefssøstrenes novisiat i Gerona. Men etter noen måneder følte hun seg ikke i stand til å takle denne nye livsstilen, og med tanke på familien følte hun et ansvar ved å være den eldste og hjelpe sin mor som var enke, så hun bestemte seg for å returnere hjem.
Denne beslutningen ga henne ikke noen ro og glede, fordi hun fortsatt følte kallet til å bli ordenssøster. Hun gikk inn i en stor sorg og overveide om hun skulle ta et skritt tilbake, og ofte søkte hun tilflukt alene i et hjørne av kjøkkenet for å få litt luft. Hennes bror Salvador husket at da han kom hjem fra skolen, hadde han sett hennes sørge der og antyde at hun angret dypt på sin feil. Dette var et så sjokkerende faktum at familien for alltid ble farget av dette, og han husket det fortsatt.
I denne situasjonen ble Dolores støttet av hele familien, som hjalp henne med å finne ut av veien videre, og hun bestemte seg for å dra tilbake til novisiatet i Girona. Hun ba igjen om å få tre inn i kongregasjonen, og hun ble gjenopptatt den 12. mai 1892 og var et eksempel for alle. Slik det var vanlig på den tiden, tok hun et nytt ordensnavn. Hun valgte navnet Fidela (av latin Fidelis = trofast), og hun ba Gud om å gi henne trofasthetens nåde til slutten av sitt liv, som hun fortalte noen søstre flere år senere. Samme år ble hun ikledd ordensdrakten sammen med ni andre unge kvinner. Siden da fulgte hun tappert løpet. Det var ikke overraskende, for helt fra hun var svært ung hadde hun hatt stor tilbøyelighet til fromhet og et åndelig liv, som hennes bror Salvador fortalte om. Rådene fra hennes elskede mor hadde trengt dypt inn i hennes hjerte, noe som preget livet.
Hun ble deretter overlatt til novisenes formator, sr. María Vinardell som i flere år hadde levd sammen med Madre Fundadora Maria Gay Tibau og kjente godt spiritualitetens opprinnelse. Ett av Maestras mål var å innpode i novisene klare ideer om instituttet, siden deres formasjon var avhengig av kontinuitet. Novisiatet var godt organisert, og timene var viet til kommunitetens bønn, andakt, åndelige lesninger for å forme deres ånd og sjel, husarbeid, håndarbeid og konstant opplæring i hvordan man skulle ivareta de syke. Hver dag leste de konstitusjonene langsomt, med frihet til å skrive ned hva de ikke forsto så direktøren kunne spørres. Den kristne doktrine ble forklart av p. Claret, som kunne bli erstattet av en tale fra en annen prest som også var studert. I rekreasjonstiden kunne novisene motta besøk av venner. I de to årene i novisiatet ble de formet i dydene som hadde preget Madre Fundadora, og som også preget det religiøse livet til sr. Fidela: fromhet, ydmykhet, klokskap, enkelhet, offervilje og kjærlighet til arbeidet.
I denne tiden i 1893 begynte arbeidet med byggingen av den nye kirken i moderhuset. Grunnsteinen ble lagt ned i en høytidelig seremoni ledet av biskop Tomás Sivilla, assistert av flere kirkelige myndigheter. Han ble fulgt av bydommeren, arkitekten for arbeidet og de høye herrer i Girona i tillegg til et stort antall søstre og noviser. Det var et svært viktig arbeid, for instituttet vokste i alle dimensjoner og trengte å ha en stor kirke.
Etter to år med formasjon i novisiatet ble det foreslått for biskopen av Girona at hun skulle avlegge sine løfter. Etter å ha blitt undersøkt av geistlige og innhentet tillatelse, avla hun sine første løfter den 17. november 1894. Hun var 25 år gammel. Samtidig avla også Inés Pagés Grivé (19) og Teresa Canal Vila (23) sine løfter. De tre hadde påbegynt novisiatet sammen i november 1892. Hennes glede var stor over at Herren var så sjenerøs. Etter årene med første løfter som var etablert i konstitusjonene, avla hun sine evige løfter den 13. oktober 1902.
Hennes nestekjærlige apostolat utviklet seg til pleie av pasienter både i hjemmene i Girona og på sykehus. Hun lindret de smertene som sykdommen førte med seg og forsøkte å få pasientene til å motta sakramentene, særlig når de var rammet av alvorlig sykdom. Henne første postering utenfor Gerona var byen Olot, hovedstad i comarcaen Garrotxa i provinsen Girona. Også de syke i Olot dro nytte av den yngre søsterens oppmerksomhet og omsorg. Sr. Fidela levde sammen med noen søstre som hadde kjent grunnleggersken og hadde fått sjansen til å føle gløden i de første årene. Hun tilbrakte mye av sitt religiøse liv i embetet som superior i ulike lokale kommuniteter. Søstrene som kjente henne, sa at hun var en flott person: høyt elsket av sine søstre, from, ydmyk og pliktoppfyllende, innbydende for alle, åpen og nestekjærlig slik at alle som møtte henne, ble oppbygget.
På slutten av 1800-tallet ba myndighetene i kommunen Palafolls i provinsen Barcelona om en kongregasjon av ordenssøstre i bispedømmet Girona for å ta ansvaret for det enkle sykehuset i den tilknyttede byen Malgrat de Mar. I 1892 ble kommuniteten dannet av fire nonner i et hus i Calle Passada med to etasjer og en hage. I første etasje var det et rom for legen, kjøkken og spisestue, mens oppe var det to sykerom, et for menn og et for kvinner. Et rom for gruppen av søstre fantes også. Tilknyttet bygningen var en liten kirke som ble avstått til tjeneste for sykehuset. Ettersom antallet pasienter økte, økte også antallet søstre. Sr. Fidela kom i 1911 som superior for kommuniteten i Malgrat, som ble utgjort av søstrene Verónica Sala, Facunda Margenat, Agustina Pagés, Josefa Teixidor og Emilia Fortiá, som arbeider med omsorg for syke i befolkningen på sykehuset og i hjemmene i Palafolls.
De syke som ble mottatt på sykehuset, ble behandlet med stor respekt og følsomhet, og man prøvde å få til at de ikke savnet det nødvendige. Mor Fidela var opptatt av at søstrene utførte sin tjeneste i en ånd av nestekjærlighet, og hun fortalte det samme til søstrene som gikk ut for å ta vare på e syke i deres hjem. Mor Fidela levde i denne kommuniteten til 1917. Hun fikk besøk av sin bror Doroteo, som var direktør og lærer for de eksterne maristene i Mataró. Under disse besøkene så han på henne som sin søster, men i et brev så han på henne som en sann ordenssøster og superior. Hun utmerket seg ved sin fromhet, regulariteten i hennes liv, spesielt for sin kjærlighet til sine underordnede og sin omgjengelighet ute blant folk. Han var overbevist om at hun virkelig ble elsket av alle. Søstrene følte en stor hengivenhet for henne og respekt for hennes eksemplariske liv.
Camprodón er en by som ligger nord i provinsen Girona, nær den franske grensen, i en dal omgitt av høye topper med tett skog, og andre enda høyere hvor snøen lå fra senhøsten og til godt inn i våren. Kommuniteten av St Josefssøstre ble grunnlagt i 1896 for å pleie de syke på hospitalet, etter gjentatte oppfordringer fra de sivile og kirkelige myndighetene i byen til biskopen av Girona, for denne byen tilhørte bispedømmet Vich. Som superior for kommuniteten kom sr. Patrocinio Vilá. Sykehuset ble plassert ved siden av kirken Santa Maria. Flere år senere sendte generalsuperior Rosario Ripoll i august 1917 mor Fidela som superior for kommuniteten i Camprodón.
Mor Fidela var kjent for sin kjærlighet i den daglige praksis med pasienter, og hun lærte å se Jesus Kristus i dem, så hun behandlet dem med mye sødme, kjærlighet og forståelse. Hun levde et liv i intens fromhet som ble næret av bønn, og hun viet seg til å utføre sine oppgaver med stor eksemplariskhet. I henne falt man alltid en oppofrende, kjærlig og god mor. Hun gjorde helliggjørelsen av sine søstre til sitt endelige mål, og alle kunne dra nytte av hennes dyder. Søstrene i kommuniteten fortalte at Mor Fidela i sine samtaler med dem fortalte at da hun bestemte seg for å bli nonne, skalv hennes ben og hun var redd, så kort tid etter at hun dro ut, kom hun tilbake igjen.
I Camprodón virket det som et fengsel fordi denne byen i Pyreneene er omgitt av høye fjell, som er dekket med snø hver vinter. Hun likte ikke å reise alene, så hun søkte selskapet til en søster da hun måtte dra til Olot for å gjøre de åndelige øvelser. Alle hadde svært gode minner om mor Fidela og fortalte at hun var noe engstelig, som gikk frem av noen brev som hun skrev. Hun var interessert i sin familie, og hun husket med glede det gamle hospitalet i Girona. Hun skrev til sin bror Lorenzo og var bekymret fordi medlemmer av familien var gode kristne. Hun understreket i brevet sin interesse i at hennes nieser ble utdannet som gode kristne.
Palamós er en by på Costa Brava som tilhører provinsen Girona. Byens kommersielle havn er den tredje største i Catalonia etter Barcelona og Tarragona, og byen har vokst opp rundt den. Den virkelige økonomiske motoren i Palamós var korkindustrien, etterfulgt av turisme og fiske. St Josefssøstrene kom til Palamós i 1893 etter initiativ fra en gruppe kvinner i byen, for å yte tjenester for de syke i deres hjem.
Disse kvinnene tilbød dem huset og forpliktet seg til å fortsette å hjelpe dem hvis det var nødvendig. Etter å ha fått tillatelse av biskop Tomás Sivilla av Girona, etablerte kommuniteten seg den 6. oktober 1893. Grunnleggerne var søstrene Rosario Ripoll, (superior), Francisca Blanch, María Vilá Margarita Noguer og Francisca Suñer, som var på prøve. I en tid utøvde de denne tjenesten med omsorg for syke i deres hjem frem til 1919, da de flyttet til sykehuset for å ta vare på de syke. Med tillatelse fra biskopen fortsatte deres apostoliske arbeid, som alltid ble verdsatt av befolkningen der. Fortsatt viet de seg til omsorg for syke i deres hjem, men de prøvde å utføre begge tjenestene for alle pasienter som trengte dem.
I 1921 dro mor Fidela som superior til kommuniteten i Palamós, hvor hun møtte igjen sr. Facunda Margenat, som var noe yngre enn henne, og som hun allerede hadde truffet ti år tidligere i kommuniteten i Malgrat de Mar. De to mottok senere martyrpalmen. På nytt tok mor Fidela opp tjenesten for de syke og så til deres behov. Hun ble husket i sine hvite muffeermer for å samle draktens vide ermer slik at den ikke kom i veien under arbeidet. Han var alltid villig til å tjene alle.
I tråd med hennes måte å handle på, gjorde mor Fidela også her kommuniteten til sin prioriterte interesse. Hun måtte ikke forsømme sine søstre, men ha omsorg for deres fysiske og åndelige helse. Hun måtte lære de yngre søstrene omsorg for de syke, som de alltid måtte arbeide for å perfeksjonere slik at de fikk se Kristus i dem, og dette krevde av dem et sterkt åndelig liv, så hun hjalp dem videre i det. Hun var en ekte mor.
Sr. Conchita Vergés som var mandadera i denne kommuniteten før hun dro til novisiatet og derfor svært nært knyttet til mor Fidela, hadde mange anekdoter som skjedde med henne, for eksempel:
«Mens hun ennå var et barn, hadde hun ikke lyst til å gjøre ugagn, men jeg ønsket å komme i den rette intensjon og handling. Hun advarte mot små defekter som han observert i meg og hjalp meg korrigere meg selv. Jeg husker blant annet en advarsel som hun ga meg etter en barnslig strek. I frukthagen på sykehuset var det et ferskentre fullt av frukt, og det virket som den mest naturlige ting at hver gang jeg gikk dit, spiste jeg en fersken, nesten å fullføre den. Da hun skjønte ette, sa hun: «Vet du ikke hva du ikke bør gjøre?» Hun ønsket å vise meg at det var galt å ta noe fra andre mennesker uten tillatelse, for alle søstrene og de syke kunne ha prøvd det.
Da jeg for et par måneder siden var i Palamós, kom min mor å hente meg, og beklaget at jeg fikk dra hjem så sjelden. Mor Fidela tok svært godt imot henne, fulgte henne for å besøke byen, havnen, havet (min mor hadde aldri sett havet), og i de to dagene vi bodde der, ble hun behandlet med stor vennlighet, mens min mor glemte at hun kom for å hente meg og dro hjem glad over å se at jeg var hos svært humane mennesker med varme hjerter, som hadde formet meg godt for livet og på alle måter».
Gandía ligger på østkysten sør for provinsen Valencia og er hovedstaden i comarcaen La Safor. Dit kom St Josefssøstrene i 1927. Notaren Vicente Vilar og abbeden av kollegiatskirken hadde gjort alle nødvendige tiltak for grunnleggelsen i 1917. Men den ønskede grunnleggelsen ble ikke gjennomført før i 1927. De interesserte personene i byen var lei av å vente og begynte å spre seg og forberede ankomsten av søstrene for omsorg for syke i eres hjem. I 1926 publiserte avisen Revista i Gandía starten på grunnleggelsen. Etter å ha innhentet tillatelse fra den apostoliske nuntius Tedeschini og fra biskopene av Gerona og Valencia, aksepterte kongregasjonens øverste råd grunnleggelsen, til stor tilfredshet for den berømte abbeden av klosteret, sekularprestene og ordensprestene og flertallet av innbyggerne, som hadde ventet i årevis. De som undertegnet denne petisjonen, var generalvikar Casilda Matabosch og rådssøstrene Adelina Pujol, Maria Vinardell og Consuelo Mir, de to sistnevnte, hadde levd med Madre Fundadora María Gay Tibau.
Ifølge krøniken i avisen Revista i Gandía ble kommuniteten for apostolatet omsorg for pasientene i deres hjem åpnet den 4. juni 1927. Til stede var generalsuperior Elena Campmol og generalvikar Casilda Matabosch. På stasjonen ble de mottatt av en delegasjon fra kommunestyret og mange fremstående kvinner. De gikk til kollegiatskirken for å hilse på abbeden og foreta et besøk til Det hellige sakrament. Deretter ble de ledsaget til huset i Calle Valier, som en adelsdame i Gandía hadde gitt til dette formålet, og tok det i besittelse. Superior i den nye kommuniteten var mor Fidela Oller. Naboene var mest interessert i søstrene. Så snart de var installert, begynte de sin tjeneste for de syke.
Med ankomsten til Gandía åpnet mor Fidela en ny fase i sitt liv og sto overfor et scenario som var forskjellig fra det forrige. Dette var ikke å flytte fra en kommunitet til en annen. Denne gangen kom hun for å gi liv til en ny kommunitet med ansvar for alle søstrene. Så denne grunnleggelsen fremhever seg, ettersom hun var en av grunnleggerne, men også fordi det skulle bli stedet for hennes martyrium. De syv grunnleggersøstrene var mor Fidela Oller, superior, og søstrene Francisca Masmitjá, María Algans, Concepción Esteller, Cristobalina Pequerull, Francisca Tena og mandadera Lucía Vergés.
For mor Fidela var som sagt kommuniteten og de syke første prioritet. I tillegg til å lære opp de yngste i hele omsorgen for de syke, forsøkte hun å møte familiene hvor søstrene utøvde sin tjeneste, og vise interesse for pasienten og familiesituasjonen, fordi det var nødvendig for å møte de behov som oppsto. Hun fremhevet seg for sin dannelse, behandling og finesse og nærhet til alle. Søstrene husket henne som svært observant, svær god og en mønstermor for dem og for de syke som hun behandlet. Hun var alltid villig til å gjøre tjenester for dem som ba henne. Søstrene var svært kjære for folket i Gandía som hadde bidratt til etableringen i denne byen og som så hennes iver og kjærlighet til de syke hun tok seg av.
Alle som kom til huset, innså personligheten til mor Fidela. En nevø av sr. Josefa Monrabal, som kom for å besøke henne mens han ennå var liten, sa at hun i utgangspunktet innga respekt fordi hun var så høy, men deretter fordrev hennes omgjengelige hans frykt. Hennes bror Doroteo Oller (marist) kom i 1930 for å besøke sin søster i Gandía. Også han så den eksemplariske åndelige veksten og det hellige livet til hans søster, som var en oppmuntring for søstrene og som oppriktig satte pris på de samme menneskene. Han så den atmosfæren av inderlighet som var mellom dem, deres behandling, nestekjærlighet og gjestfrihet.
Naboene i Calle Valier anstrengte seg for å hjelpe dem. En av dem, Vicenta Tormo, som fulgte mor Fidela som ung kvinne for å se arbeidet i det nye huset i Calle Padre Gomar, som ble ombygd til et kloster med et vakkert kapell. Hun likte å følge henne og snakke med henne. Søstrene hadde alltid tatt vare på syke med hele deres familie og ble holdt høyt i akt, spesielt mor Fidela som var den de hadde mest kontakt med. Innbyggerne i Calle Padre Gomar var glade over å høre at søstrene flyttet til deres nabolag. En av naboene, María Sanz, husket at mor Fidela hadde en stor personlighet, sympati i behandlingen og et ord i rette tid for alle. Mor Fidela visste å samsvare med utsøkt omsorg som kommuniteten måtte håndtere. Naboene innså at søstrene elsket folket og samarbeidet i alle deres behov.
María Sanz’ brødre var altergutter i kommunitetens kapell, først den eldste før han gikk inn i seminaret for å bli sekularprest, og deretter den yngste, som var mer opprørsk og med en sterk karakter. Mor Fidela fikk ham til å forstå ting i samtaler med ham. Denne dialogen og den humane behandlingen motiverte hans religiøse kall, og han trådte inn hos piaristpatrene (Ordo Clericorum Regularium Pauperum Matris Dei Scholarum Piarum – SP). Etter at disse to guttene dro, fortsatt deres far, familiens overhode, som altergutt for søstrene helt til sin død.
Søstrene tilbrakte noen stille og rolig år med å ta seg av de syke i byen. Kommuniteten hadde blitt tilpasset skikkene og det religiøse miljøet der. De ble satt pris på av alle og følte seg glade, og Gandía var hjemme. Men dette varte ikke lenge, fordi de begynte å merke så tidlig som i 1934 (syv år senere) en viss antiklerikal atmosfære, for det begynte å bli spredt anti-katolsk propaganda og det ble fremprovosert uorden. Søstrene var til stede for alle pasienter uten forskjell på religiøs eller politisk overbevisning. På et av besøkene fra generalsuperioren til den nye kommuniteten, antydet mor Fidela ønskeligheten av å forberede sekulære klær fordi stemningen var truende, og søstrene på vei til og fra husene til de syke, begynte å motta fornærmelser fra infiltrerte gjenger som skapte frykt og panikk blant kristne og gode mennesker i Gandía. Hun forsto dypt omstendighetene rundt disse tidene.
I 1936 begynte opptøyer og opprør av patruljer uten kontroll, som begikk alle typer overgrep. Den 19. juli, med opprør fra en del av hæren mot republikkens regjering, ble det offentlig erklært krigstilstand, og den religiøse forfølgelsen ble intensivert betydelig over hele landet. I Gandía ble kollegiatskirken brent, og mange prester og katolikker ble arrestert og led senere martyrdøden. Militsmennene begynte også å plage kommuniteten gjentatte ganger, med ransakinger av huset og drapstrusler, særlig mot mor Fidela, som var superior. Søstrene oppmuntret hverandre til å holde ut situasjonen, men når natten kom og alle søstrene gikk for å yte omsorg for de syke, var mor Fidela alene hjemme. Noen naboer kontaktet henne og holdt henne med selskap en stund, men de følte seg overvåket og kom ikke tilbake.
Deretter tilbrakte mor Fidela natten uten søvn, var bekymret som om hun følte «noe», offer for frykt og angst for hva som kunne skje med søstrene som var ute. De på sin side var bekymret for at mor Fidela var alene og var den mest forfulgte, så de var på jakt etter et sikkert sted for henne. Militslederen señor Benedicto var klar over situasjonen til søstrene og spesielt mor Fidela, og takknemlig for de tjenestene de hadde gitt til hans syke mor, spurte han fru Mercedes Rovira, som bodde i Calle Valier, om å skjule mor Fidela hjemme hos seg. Denne kvinnen bodde alene og aksepterte gjerne, for hun hadde alltid hjulpet søstrene helt fra begynnelsen av grunnleggelsen. Hun var hos denne kvinnen et par dager.
Igjen ble hun forfulgt, og for ikke å kompromittere kvinnen, gikk mor Fidela til et annet hus i samme gate, hvor beboerne ønsket henne hjertelig velkommen og passet på at ingen visste om hennes oppholdssted. Det var hjemmet til señor Tormo og familie. I første etasje hadde han et verksted for tau og sekker med halm. Familien bodde i andre etasje og den øverste etasjen var ubebodd. Der gjemte de mor Fidela. For at hun ikke skulle lage bråk når hun gikk, hvis noen kom til huset, ga de henne stråtøfler, som ikke laget noen støy. De følte at de hadde tatt alle mulige forholdsregler og var trygge. De ønsket å beskytte mor Fidela. Hun tilbrakte dagen i stille bønn foran bildet av Jesusbarnet som hun alltid hadde på seg.
I familien kommenterte de at det hadde blitt drept flere prester og svært kristne mennesker i byen. Mor Fidela var bare sammen med familien på kvelden. Det gikk omtrent en måned, og ingen visste at hun var der fordi hun hele tiden var i huset. Bare señor Benedict og søstrene var de eneste som visste. De var fortsatt i huset, hvor de ble utsatt for kontinuerlige kontroller og trusler fra militsmennene fordi de var ute etter nettopp superioren.
I denne situasjonen kom sr. Josefa Monrabal, som var utvist fra Villareal og kom fra Castellón, til Gandía for å søke tilflukt hos sin mor. Noen dager senere gikk hun sammen med sin mor for å besøke søstrene, og de fant dem redde og engstelig fordi militsen ofte kom for å undersøke huset. De så den faren de var i, spesielt mor Fidela Oller var den mest forfulgte på grunn av sin stilling som superior for kommuniteten. Ettersom hun ikke var i huset, spurte Josefa hennes søstre, og de fortalte henne hvor hun var flyktning. De dro for å besøke huset i Calle Valier.
For mor Fidelas og sr. Josefas videre felles skjebne, se neste biografi om sr. Josefa. De ble drept den 30. august 1936 på landeveien mellom Gandía og Xeresa, og begge ble gravlagt på kirkegården i Xeresa.
Hennes foreldre, Vincent og Clara, var dypt troende kristne, som sørget for at barna omgående ble døpt og prøvde å lære dem den kristne lære som de ble anbefalt av sognepresten i kirken San José, som de tilhørte. Vicente Monrabal eide en bedrift for garving av skinn med flere ansatte, ifølge de kommunale registrene. Han hadde en god økonomisk stilling, som hans barnebarn Sara Monrabal Llopis husket. Hun var ofte med ham til Valencia, godt kledd, med sin skinnkoffert som inneholdt en bluse hun hadde på seg på toget for å unngå flekker og som hun tok av ved ankomst til Valencia. Vicente hadde lite hår, var sterke og hadde blå øyne. Han ble også husket som en god forretningsmann, som lærte å skille ekte mynter fra de falske og andre forretningsmessige ferdigheter som han en dag ville lære sitt barnebarn.
Señora Clara var svært glad, enkel, nestekjærlig og svært katolsk. Hun ble født i Rafol de Salem, men mens hun fortsatt var veldig ung, flyttet familien til Gandía, hvor de slo seg ned. Josefas foreldre ga mye oppmerksomhet til dette barnet, den minste i familien. Ved siden av sine brødre og sin mor tilbrakte hun sine dager med å leke og gjøre påfunn, for hun var svært livlig. Han pleide også å leke med andre jenter i nabolaget. Josefa barndom ble tilbrakt i Gandía, hvor hun deltok i de aktivitetene som hørte til denne alderen. Snart gikk hun på skolen hvor hun lærte å lese, skrive og regne. Hennes mor lærte sine egne jenter det som var vanlig på hennes tid.
Hun levde en lykkelig barndom omgitt av kjærlighet til sine foreldre og søsken, selv om det var øyeblikk med bekymring i familien da den lille Josefa ble syk med kopper, og de fryktet for henne fordi hennes foreldre allerede hadde mistet to barn. Heldigvis hun ble frisk og fikk helsen tilbake, og hun fikk aldri noen annen alvorlig sykdom. Hennes venner fortalte at Pepita helt siden hun var liten, var svært from og sjenerøs. Hver søndag ga faren henne penger for å kjøpe godteri eller gå på kino, fordi han i den store kjærligheten han hadde for sin eneste datter, ikke nektet henne noe. Hun ga pengene til de fattige og trengende uten at faren visste det.
Hun ble forberedt med omsorg og entusiasme for å motta sin første hellige kommunion, og hun gikk tidlig til sognets katekese, som hun fullførte med hjelp av sin mor, som hun delte det de hadde lært med, og hun lengtet etter den spesielle dagen med ekte glede. Josefa fortsatte formasjonen og læringen i skolen. Hun var i den alderen at hun nettopp sluttet seg til gruppen av Marias døtre i sognet San José i Arrabal, hvor hun også ble kateket. Hun var kjent for sin ydmykhet og kjærlighet til alle. Hun var en normal jente, men også svært god og dydig, veldig sosial og rolig.
Hun likte å ha det gøy med sine venner, tok en aktiv del i nabolagets fester, deltok i teateroppsetninger uten særlig oppmerksomhet og var svært nær alle som var knyttet til henne. Fysisk var hun av middels høyde og kraftig, med sorte, dype og rolige øyne og en mørk hudfarge som var preget av ettervirkningene av kopper som hun led av i barndommen. I familien gikk alt bra, señor Vicente hadde et høyt tempo i pelsfabrikken med arbeiderne og med hjelp av sine barn. Den eldste, som også het Vincent, hadde giftet seg med Concha Llopis. Dette ekteskapet ble velsignet med tre barn, og besteforeldre var glade for å se familien vokse.
Alt dette ble snart snudd opp ned da Vincent jr. døde i en alder av bare 29 år i 1918 og etterlot seg tre små barn. Besteforeldre ønsket enken velkommen sammen med barna, som inderlig var ønsket fordi de var deres eneste barnebarn. Josefa var da sytten år gammel. Disse små levde glade og fornøyde i hjemmet til sine besteforeldre, og fikk av sin tante Josefa den nødvendige oppmerksomhet for å vokse opp omgitt av kjærlighet og oppmerksomhet, mens moren gikk på arbeid for å forsørge dem og bidra til familiens økonomi, ettersom utgiftene hadde økt med nå fire barn. Den yngste, Sara, var bare tyve dager gammel. Hennes tante Josefa var for henne som en andre mor i barneårene. Om sommeren gikk de til fabrikken, hvor hennes bestefar hadde et lite basseng med vann, og mens barna lekte i badet, broderte Josefa mens hun satt i døren med en venninne. Da Sara forberedte seg for sin første kommunion, gikk hun, hennes brødre og hennes mor for å bo hos sine besteforeldre på morssiden.
Josefa var friere og kunne forfølge andre oppgaver. Hun lærte fin håndbrodering svært godt og kunne deretter tjene sine egne penger for sitt arbeid. På søndag morgen, etter å ha gått til messe, pleide hun å besøke syke og andre hun kjente i nabolaget. Hun snakket med dem, hjalp dem og viste oppmerksomhet til situasjonen der hun kunne hjelpe, ta med noen klær, medisiner, mat og lignende. Om ettermiddagen besøkte hun skolen av karmelittsøstrene sammen med andre unge mennesker som gikk der for å tilbringe ettermiddagen. Josefa fikk som svært ung et religiøst kall, men fikk ikke gå på den skolen, men han beundret det engasjementet og de forpliktelsene som søstrene viste studentene.
Hun hadde ingen illusjoner om at hun også kunne bli karmelitt, for faren motsatte seg det fordi han sa at han trengte hennes inntekt. Ingen av hennes forsøk på å overbevise ham, gjorde at han lot seg rikke. Da hun insisterte på å høre hans argumenter, svarte han: «Jeg har bare en datter, og hvor høyt jeg elsker henne!» Josefa aksepterte situasjonen for ikke å mishage ham, og hun la det i Guds hender, overbevist om at Han ville gjøre resten etter hvert. I mellomtiden fortsatte hun å leve i familien og fortsatte sitt fromhetsliv i Marias Døtre, undervisning i katekismen og besøk til de fattige og syke.
Den 4. juni 1927 kom St Josefssøstrene til Gandía for å drive omsorg for syke i deres hjem, De slo seg ned i Calle Valier, nær familien Monrabal. Mor superior var Fidela Oller, som ble fulgt av seks søstre. Nyheten om deres ankomst ble ønsket velkommen av folket, som hadde gledet seg til dette i mange år. Fornemme kvinner, som ble støttet av abbeden av kollegiatskirken, hadde propagandert blant innbyggerne i Gandía hvor gunstig det ville være for byen å ha en kommunitet av søstre for å ta seg av de syke. Josefa var da 26 år og var en av denne gruppen.
Snart ble de kjent i byen, og Josefa ble deres venn. Gradvis ble hun kjent med og satte pris på deres enkelhet og fattigdom. Hun sa til sin mor: «Søstrene har nettopp kommet, og de mangler mange ting». Hennes mor ga dem klær, kjøkkenutstyr og lignende, og Josefa tok det med til søstrene. Sammen med noen kvinner søkte de måter for at søstrene ikke skulle mangle arbeid eller levebrød. Josefa levde oppmerksom på alt dette, samtidig følte hun at Herren kalte henne til noe dypere. Det var Den Hellige Ånd som fikk henne til å gi sitt liv for andre.
Møtet og vennskapet med søstrene ble dypere for hver dag og var en avgjørende stimulans som hjalp henne til å forstå sitt kall. Mor Fidelas vennlighet og nærhet tiltrakk seg Josefas oppmerksomhet og engasjerte med det et mer personlig forhold. Mor Fidela var den som best forsto Josefas situasjon og gjorde det mulig for henne å avklare sitt kall i en bestemt retning. Josefa likte den tjenesten søstrene gjorde for de syke, og dette ble gjennomtrengende dypere inne i henne og hun innså at Herren kalte henne til dette oppdraget. Hun fortsatte å frekventere kommuniteten og ventet på tillatelse fra sin far. Samtidig levde Josefa et normalt liv innen familien og hjalp sine foreldre, mens hun led inne i seg over konflikten om hennes kall.
De glade og rolige dagene i familien Monrabal fikk en rask slutt med enda en smertefull hendelse, da señor Vincent, Josefas far, den 9. mars 1928 ble rammet av en hjerneblødning og døde uventet. I disse smertefulle tidene var det at moren overgikk seg selv og hjalp sine barn med å akseptere det som hadde skjedd. Josefa, den yngste som alltid hade følt seg så elsket av sin far, led i stor grad under dette tapet, men morens ro og søstrenes vennskap hjalp til med å dempe smerten og akseptere Guds vilje.
Josefa fortsatte å bo sammen med sin mor som nå var enke. Noen måneder etter tapet av sin far var det hennes mor Clara, en modig og bestemt kvinne, som gjennom sine råd oppmuntret Josefa i hennes kall og ga henne tillatelse til å tre inn i ordenslivet i St Josefssøstrenes kongregasjon. Hun innhentet alle nødvendige tillatelser og var forberedt på å gå inn i klosteret. Mens moren ga henne det hun trengte, riktignok med en viss beklagelse, foretrakk hennes brødre, som var mer tilbøyelige til fornøyelser, at hun fortsatte å bo sammen med moren, slik at hun ikke bodde alene. Men det var ikke en formell opposisjon, for de elsket sin søster, og de ønsket ikke å uroe henne fordi de ønsket å glede henne.
Man kan si at Josefa trådte inn i instituttet St Josefssøstrene hjulpet av sin mor Clara og mor Fidela, som hun hadde tilbrakt mange konfidensielle timer med mens hun snakket om sitt kall. Hun ble ledet inn i oppgaven med å gi omsorg til de syke i stil med instituttets grunnlegger, den ærverdige mor María Gay Tibau. Hun sa farvel til alle med entusiasme og glede for å begynne sitt nye liv. Søstrene i Gandía lovet henne sin nærhet og bønn, samt å være oppmerksomme på behovene til hennes mor.
Josefas omsorgsfullhet var slik at hun ikke ønsket å dra uten å si farvel til sine venner, som hun hadde delt sine bekymringer med, og de kjente hennes ønske om å overgi seg til Herren. Hun var så fornøyd med sin beslutning om å bli ordenssøster at hun inviterte dem til å feire den sammen i hennes hjem, hvor hun forberedte en matbit med kaker og forfriskninger. Alle ble imponerte over hennes glede og beslutning om å følge Guds vilje, slik noen av dem husket i sine samtaler med søstrene, selv mange år senere.
I september 1928 trådte Josefa inn i instituttet St Josefssøstrene i byen Girona, da novisemesteren var sr. Marina Trías. I novisiatet hadde hun mange postulanter og noviser som fulgte den opplæringen som La Maestra ga dem, i ånden til Madre Fundadora. Den 7. april samme år, like før påske, hadde de fått dekretet om pavelig godkjenning av instituttet (datert den 16. januar), og dette ble feiret og kommentert med stor glede av alle søstrene. Etter at biskopen av Gerona akseptere Josefas inntreden, ettersom hun oversteg den påkrevde maksimumsalderen på 25 år for å gå inn i klosteret, begynte hun på sitt novisiat den 18. mars 1929, 27 år gammel. Josefa hadde allerede gått gjennom sin formasjon med de nye konstitusjoner godkjent og levert av biskop José Vila Martinez av Girona til alle superiorer og gjennom dem til alle søstrene i instituttet i mars 1929.
I tiden i postulatet og novisiatet absorberte Josefa instituttets ånd og steg raskt i dyder hun allerede hadde, klokt veiledet av novisemesteren. I novisiatet sto de opp tidlig for å starte dagens aktiviteter, gjennomførte sin meditasjon og deltok i messen. Etter frokost gjorde de husarbeid de ble tildelt eller annet arbeid tildelt dem av novisemesteren. De fikk også instruksjon og opplæring i novisiatet i den kristne lære og instituttets konstitusjoner. På enkelte dager hadde de samtaler med en prest eller en seminarprofessor i Gerona.
Sr. Manuela Casado husket Josefas ankomst til novisiatet, hvor hun var blant de eldste novisene, og ble slått av hennes person og hennes «brudeutstyr» som hun hadde laget og brodert selv. I instituttet er det bevart ulike broderte stykker av Josefa, samt symaskinen og broderiet som hun og hennes mor ga søstrene i Gandía da hun sluttet seg til instituttet. En annen søster, som startet og avsluttet sitt novisiat sammen med henne, beskriver det på denne måten:
Jeg, Rosa, møtte sr. Josefa Monrabal i novisiatet i Girona. Vi begynte og levde sammen i to år i denne fasen av formasjonen. Vi var en gruppe på syv noviser: Milagros Antón, María Roura, Feliciana Benito, Josefa Monrabal, Dolores Fábrega, Rosa Sesanedas og Rosa Buch. Sammen gikk vi svært viktige skritt i våre konsekrerte liv, og vi levde også sammen i svært viktige øyeblikk: postulantatet, novisiatet, avleggelse av første løfter og evige løfter. Jeg var svært ung, og hun var 27 år gammel.
Da Josefa kom inn i novisiatet, var vi omtrent trettifem noviser. Hvert halvår fant det sted løfter. Vi likte å se all denne bevegelsen som oppmuntret og hjalp oss i å spore vårt kall. Josefa nøt alt dette fordi hun var ganske sikker på at hun skulle tre inn i ordenslivet.
Jeg husker godt hvordan hun var fysisk. Hun var en utdannet ung kvinne, for på grunn av foreldrenes gode økonomiske situasjon, hadde hun muligheten til å gå på skole og lære. Hun visste også hvordan å sy og brodere godt. Jeg husker henne som en normal enkel, ydmyk søster, som ikke følte seg foran oss fordi hun var eldre. Josefa hadde en annen egenskap, at hun kom godt overens med alle, kanskje på grunn av sin store godhet og respekt. Kort sagt vil jeg kalle henne en svært god søster. Ikke mindre viktig for henne var en ånd av tjeneste, og hun var svært nestekjærlig. Hennes tilstedeværelse var rolig og stille.
Blant bønner og andakter i novisiatet hadde vi Trisagion for Den Hellige Treenighet, rosenkransen, St Josefs smerter og gleder, det lille officiet og andre. Hun likte å be, å snakke med Herren, hun var svært from.
Hun pleide å si: «Jeg kommer ikke til å leve lenge». Vi forstår ikke hvorfor hun sa det. Etter hennes martyrium og nå, forstår jeg. Kanskje hun fornemmet noe og levde forberedt.
Etter løftene ble jeg tildelt tjeneste i Castelló de Ampurias (i Girona), hvor jeg viet meg til omsorgen for de syke på sykehuset. Sr. Josefa ble sendt til kommuniteten i Villarreal, hvor hun pleide syke i deres hjem. Det var det søstrene var viet til i denne kommuniteten.
Jeg har stor hengivenhet til henne, og hver dag snakker jeg med henne og forteller henne ting. Jeg ber om at hun er i himmelen og ber for oss, for kongregasjonen, for alle. Og siden hun var min «colla», ber jeg henne også om å huske meg, som vil etterligne henne.
Hermana Rosa Buch Solergastó
Etter å ha fullført den foreskrevne tiden og deretter gjennomgått de åndelige øvelsene, kom også Josefa til den etterlengtede dag som hun så ofte hadde referert til for sine ledsagere, nå var det rampelyset. Sr. Josefa, full av glede og med en spesiell disposisjon, avla sine første løfter den 18. mars 1931. I denne perioden av novisiatet møtte Josefa to søstre som hadde levd sammen med Madre Fundadora, søstrene María Vinardell og Consuelo Mir. Sammen med henne avla også flere andre søstre sine løfter. Hennes glede var et ytre uttrykk for hennes indre opplevelse, fordi det var å formalisere sin forpliktelse til Herren hun elsket. Hun var også spent på å se sin mor og familie, og et par dager etter de første løftene, var det vanlig å besøke familien. Hennes niese Sara husker da søster Josefa dro for å besøke dem og gleden som preget hele familien, og også mor Fidela og alle søstrene i kommuniteten i Gandía. Etter besøket til familien, ble søstrene fordelt til den lokalkommuniteten hvor de skulle begynne sitt apostolat med de syke.
Villarreal er en by i provinsen Castelló i regionen Valencia i Spania og ligger sørøst i provinsen Castellón de la Plana, åtte kilometer sør for hovedstaden, nå nærmest innlemmet i den, i comarcaen Plana Baja. Den har rundt 50 000 innbyggere, de fleste i sentrum av byen. En av byens viktige næringer er keramiske fliser. Villarreal ble grunnlagt i 1274 av kong Jaime I av Aragón for å styrke gjenerobringen av området fra de muslimske maurerne. I andre halvdel av 1800-tallet ble det satt i gang kommersiell dyrking av appelsiner, noe som ga et stort økonomisk løft for byen. I 1905 fikk Villareal offisielt bystatus.
Kommuniteten i Villarreal ble grunnlagt i 1912 for å gjøre tjeneste for de syke i deres hjem. Deres apostoliske aktivitet var et spørsmål for folk som så søstrene hver dag eller hver kveld komme til sengen til den syke for å lindre smerter og bringe fred. Folk var svært takknemlige over å slippe så mange søvnløse netter med deres syke, og snart etterlignet andre unge kvinner søstrene og nye kall dukket opp. Til denne glødende kommuniteten som levde i Calle Tárrega, kom sr. Josefa Monrabal i mars 1931 for å hjelpe søstrene i omsorgen for pasientene. Hun ble møtt med tilfredshet av alle, og hun lærte hvordan de hjalp de syke, som en snill søster fikk hun arbeide nøye, så hun visste hvordan å gjøre alt.
Samme år ble kommunitetens halvoffentlige oratorium (kapell) vigslet sammen med dets fantastiske alter av kunstneren Pascual Amorós. Altertavlen var av ekstraordinære skjønnhet og fremstilte dogmet om Marias uplettede unnfangelse. På statuen av jomfruen ble det plassert verdifulle edelstener. Alt sammen ble donert av familien Barreda Mingarro. Josefa ba i kapellet hver dag, både sammen med kommuniteten og alene. Hun betraktet statuen av Den uplettede mor, fordi søstrene sa at hennes fromhet og hengivenhet som var full av ømhet, hadde vært økende. Hun var på vei mot Jomfru Maria og andre statuer (Jesu Hjerte, St Josef) som var som å se dem i live, med høy røst når hun trodde at ingen kunne se eller høre henne. (ifølge sr. María Ruiz).
Sr. Josefa ble værende i kommuniteten i Villarreal i rundt tre år, og hun ga et godt eksempel for alle. Hennes ideal var klart: hellighet. Et par måneder før hun skulle avlegge evige løfter, flyttet Josefa til Girona fordi, som det var vanlig i instituttet, ble de siste månedene med forberedelser tilbrakt i Moderhuset. Åndelige øvelser ble praktisert før alle søstrene, postulantene før de skulle starte på novisiatet, novisene før de skulle avlegge sine første løfter, og søstrene før de skulle avlegge sine evige løfter. Josefa avla sine evige løfter den 18. mars 1934, tre år etter sine første løfter, den foreskrevne perioden i konstitusjonene som ble godkjent av Den hellige stol i 1928, slik det står i instituttets arkiver. Sammen med henne avla også flere andre søstre sine evige løfter den dagen. Ved løfteavleggelsen deltok hennes mor Clara Montaner og hennes bror José María med sin hustru Andrea Valls, for å følge denne glade dagen i hennes liv. Familien ble også imponert over den høytidelige seremonien som var full av religiøs betydning, og som de ikke var vant til å se.
Etter et par dager i Girona med sin mor og søsken, vendte de tilbake til Gandía, glade over å se deres Pepita så lykkelig. Sr. Josefa dro også tilbake til Villarreal med nytt mot, med den energien som kom av hennes hengivenhet til sin guddommelige Ektefelle, for alltid, å fortsette sitt apostolat i tjeneste for de syke, ved siden av søstrene i kommuniteten. De syke var hennes grunn til å leve fordi hun så Kristus i dem, og gikk til denne tjenesten med hele sitt hjerte. I denne kommuniteten fikk hun besøk av sin niese Sara, som nå var en ung jente, fordi de ikke hadde sett hverandre siden hennes besøk i Gandía tre år tidligere. Hun elsket sin tante fordi hun hadde tatt seg av henne i hennes barndom og holdt henne i et uforglemmelig minne, og hun var som en andre mor.
Spanias politiske situasjon hadde forverret seg mye fra begynnelsen av 1931. I begynnelsen av 1936 fortsatte manifestasjonene av hatet mot religiøse og kirkelige og sivile institusjoner som representerte den herskende orden. Denne situasjonen ble stadig sterkere og mer voldelig, spesielt i byer og tettsteder i øst som Alicante, Gandía, Valencia, Villarreal, Castellón og Catalonia.
Ved utbruddet av borgerkrigen i 1936 var sr. Josefa en del av kommuniteten i Villarreal i Castellón. I begynnelsen ble de respektert av de kommunale myndighetene og fikk lov til å utøve sin tjeneste for de syke uten ytre religiøse tegn. Søstrene hadde sekulære kjoler og forble boende i huset, ettersom ordføreren hadde forsikret dem om at de ikke ville bli gjort noe. Men snart endret ting seg fullstendig, svært voldelige revolusjonære kom fra andre byer og utviste dem fra huset på en bydende og voldelig måte, med pistol i hånden. Søstrene fikk ikke lov til å ta med seg noe av de de hadde der inne. Huset ble beslaglagt og kapellet brent med alt som var der inne, den veldig vakre og verdifulle altertavlen, bilder og pyntegjenstander. De stjal juvelene som Inmaculado hadde på altertavlen. Som maktesløse vitner måtte søstrene bevitne denne barbariske ødeleggelsen.
Da kommuniteten var oppløst, søkte søstrene tilflukt i hjemmene til slektninger og i Castellón på La clínica Operatoria de San José hos dr. Palomo, hvor det bodde en annen kommunitet av St Josefssøstre i tjeneste for de syke. Overfor denne kritiske og farlige situasjonen, da de innså hva som skjedde og at de kunne dø, sa søster Josefa: «Slik jeg ønsker å være en martyr, tilbyr jeg mitt liv for omvendelse av syndere og frelse for Spania, hvis det er Guds vilje». Hun var villig til å gi sitt liv for Herrens kjærlighet, men det hindret henne ikke i å føle frykt og å prøve å søke tilflukt på et trygt sted.
Mor Elena Campmol, instituttets generalsuperior, sendte før konfliktsituasjonen en uttalelse til de lokale kommunitetene, hvor hun autoriserte søstrene til å forlate sine familier eller andre trygge steder inntil videre, fordi hun trodde det var den beste måten å redde deres liv. Sr. Josefa, som var i Castellón, bestemte seg for å dra til sin familie, fordi det var i nærheten av Gandía, i samme sone for konflikt. Sr. Fortunata Parés, som levde i kommuniteten i Castellón, advarte dem om faren de kunne møte hvis de ble gjenkjent som ordenssøstre: «Ikke gå, det er farlig, du kan bli drept». Til det svarte sr. Josefa rolig: «Hvis de dreper oss, vil vi være martyrer».
Hun og en annen søster, María Cortés, gikk til Gandía med sine familier som en forholdsregel for å bevare sine liv i forfølgelsen som var blitt sluppet løs mot alt religiøst. Etter konflikten, flere år senere, sa Maria Cortés at hun på toget møtte de som skulle bli mordere, blant dem var den unge Pepe, som sr. Josefa kjente svært godt sin han hadde vært hennes nabo, men han gjenkjente ikke henne og sr. Josefa prøvde å passere ubemerket for å unngå å tiltrekke seg oppmerksomhet. Denne unge Pepe hadde forlatt familiens hjem samme år og hadde dratt til Barcelona, hvor han sluttet seg til revolusjonære grupper. Han ble dømt til døden for å ha begått et angrep mot en viktig autoritet, men forsøket mislyktes. Dommen ble omgjort til livsvarig fengsel etter forbønn fra jesuitter i Gandía, etter oppfordring fra hans foreldre som arbeidet med dem. Da revolusjonen brøt ut og fangene ble løslatt, ble også Pepe satt fri og fortsatte sin vold sammen med militante i Barcelona, før han dro til Gandía.
Da sr. Josefa kom til Gandía, gikk hun til sin mors hus for å bo der til konflikten endte, mens hun hjalp til med oppgaver rundt i huset og gikk for å hjelpe en ung kvinne som var farmasøyt og som hadde var en svært liten skapning, etter at hennes mann hadde blitt drept for noen dager siden. Da de kunne, gikk sr. Josefa og hennes mor for å besøke søstrene i kommuniteten, og de fant dem redde og engstelige fordi militssoldatene ofte kom for å søke i huset. De to så faren, spesielt var mor Fidela Oller den mest forfulgte på grunn av sin stilling som superior for kommuniteten. Siden hun ikke var i huset, ba Josefa hennes søstre fortelle henne hvor hun var flyktning. Da de dro tilbake, kom de forbi Calle Valier hvor mor Fidela var.
(Herfra er historien om mor Fidela og sr. Josefa sammenfallende).
Møtet var emosjonelt og skremmende på samme tid ved å se den situasjonen mor Fidela og kommuniteten var i. Sr. Josefa og hennes mor tilbød brorens hus som tilfluktssted for de to. Mor Fidela var i tvil om å dra fra huset hvor hun var svært trygg, men sr. Josefa insisterte og sa at hun ville gå med henne og at hun også ville være svært trygg i huset til hennes bror Andrés, fordi det for øyeblikket ikke var noen der. Leiligheten var tom fordi hennes bror og familien hadde flyttet til et annet sted. Huset lå i Calle del Camino Viejo de Oliva (Calle Baix) nr. 15.
Mor Fidela bestemte seg for å bli med sr. Josefa til hennes brors hus fordi hun ba henne så innstendig at hun til slutt valgte å følge sr. Josefa. Da beslutningen om å flytte til huset var tatt, dro mor Fidela og sr. Josefa uten forsinkelse og med minimale forberedelser til huset til hennes bror Andrés. Da de kom dit, hilste naboene fordi de kjente dem begge og mistenkte ingenting om hva som kunne skje. De var kledd i lange svarte kjortler og så ikke ut som nonner. De klatret opp trappene til andre etasje, som var hans hjem. Denne trappen gikk fra gaten og ga tilgang til de andre etasjene for naboene som bodde i tredje etasje, inkludert en jente, Josefina Navarro, som også var vitne til arrestasjonen.
I denne etasjen ble mor og søster noen dager, uten å snakke sammen og uten å forlate huset for noe, og de brukte tiden til å be i stillhet. Sr. Josefas mor brakte dem mat daglig, og naboen nedenunder som passet den indre gårdsplassen, la den i en kurv festet til et tau og heiste den opp til søstrene. Da dro fru Clara til der hvor hennes sønn Andrés og familien nå levde. Ifølge hennes niese Sara var hennes tante Josefa og mor Fidela i skjul i huset i 3 ½ dag uten å forlate det. Hun pleide å se dem nesten hver dag.
Verken familien til sr. Josefa eller kommuniteten i Gandía visste senere hvem som hadde angitt dem eller hvordan militsen kjente til mor Fidelas tilfluktssted, men de dro for å finne dem. En kveld i august spiste familien i første etasje, som besto av José María Aparisi, hans hustru Dolores og hennes sønn José, i porten til huset, slik det var vanlig om sommeren. Da kom væpnede militsmenn ut av en bil som het «La Pepa». Blant dem var en viss «Pancho Villa», en annen som het «El Reyet», som var en nabo i samme nabolag, og en militsmann som bar to pistoler i beltet. Den samme «Reyet», som het Pepe P G, nabo fra Calle Yeserías, henvendte seg til José María og sa: «José María, åpne døren til trappen, for vi kommer for nonnene».
Han fortalte dem at han ikke visste noe om nonner, og det bodde ingen der, for eierne hadde dratt til stranden Rifalcaid. Da sa en av dem: «Nonnene er her og du har nøkkelen». De insisterte to eller tre ganger og truet med at hvis de ikke åpnet for dem, ville de slå inn døren. Og det gjorde de. De kom seg inn i huset og gikk til andre etasje. Der var flyktningene mor Fidela Oller Angelats og sr. Josefa Monrabal Montaner. Da de hørte at militsmennene kom, åpnet de døren. Mennene sa at de skulle foreta en undersøkelse, og etter en stund kom de ned med de to søstrene arrestert.
«Pancho Villa» sa til señor José María: «Det var ingen nonner der, hva? Du til bilen også». Men «Reyet», som kjente José María fordi han var derfra og bodde i den neste gaten, sa: «Hei, han er en uvitende bonde, jeg tror ikke han visste at det var nonner der». Og så lot de ham gå. Foran familien fikk de mor Fidela inn i bilen så ondsinnet og så voldsomt at hun brakk en arm. De ønsket bare å ta med mor superior, men sr. Josefa ville ikke forlate henne, til tross for at hun ble advart mot å bli med fordi hun da ville lide samme skjebne. Søster Josefa svarte: «Dit hvor la Madre går, vil jeg ikke forlate henne». Deretter sa sr. Josefa til «El Reyet», som var en nabo: «La meg gå for å si farvel til min mor». Han sa: «Etter fem minutter skal du være tilbake». Sr. Josefa hadde låst døren og sa til José Marías hustru: «Dolores, har du nøkkelen?» «Pancho Villa» gikk tilbake til José María og sa strengt: «Dere vet for mye! Du, for å skjule dem, i bilen også».
Naboene snakket sammen i gaten. Da de så bilen som het «La Pepa», fikk de panikk og løp i skrekk for å gjemme seg, alle sammen i samme hus fordi de trodde de kom til å se etter noen av dem. De kikket gjennom persiennene og så hva som skjedde på gaten. En nabo som trodde at de skulle lete etter hennes mann, ønsket å forlate stedet, men sønnen av husets eier stanset ham. Etter en liten stund tok militsmennene med søstrene, og naboen som så dette, sa: «De tar nonnene og señor Aparisi».
Og de tok mor Fidela, sr. Josefa og José María Aparisi på veien til Valencia. På veien sa «Reyet» til «Pancho Villa» og de andre militsmennene: «Kom, la José María gå, dette er en ignorant, en mann fra landet, og han vet ingenting om alt dette». Og det gjorde de. Da de kom til området ved slottet i Bairén, stanset de bilen og tok José María ned. «Reyet» gikk ned med ham og sa rolig: «Gå bort gjennom åkeren, ikke gå nedover veien, for hvis noen ser deg, vil de drepe deg». Bilen med de to ordenssøstrene fortsatte mot Valencia.
José María, skremt av det han hadde sett og opplevd, kom andpusten og sliten hjem og fortalte sin hustru om hva som hadde skjedd. Han sa også de to nonnene var fortvilet, men rolige og stille. Han selv var blitt så skremt at han led av mageonde resten av livet. De sjokkerte naboene visste ikke hvordan de skulle reagere, men de håpet at søstrene ville komme tilbake, ettersom de hadde hørt «Reyet» si: «Etter fem minutter skal du være tilbake». Men tiden gikk, og de våket hele natten, men søstrene kom ikke tilbake religiøs. Naboene turte ikke forlate huset av frykt. Sr. Josefina Navarro, som da var et barn og bodde i etasjen over søstrene, så også scenen fra vinduet i sitt hjem, og at de ble tatt, men neste dag visste verken hun eller naboene hva som hadde skjedd og hva som var blitt gjort med de to nonnene.
Bilen til militsmennene fulgte veien til Valencia til krysset med veien til Xeresa, på et sted som het La Crehueta. Der kjørte de noen meter, stanset og dyttet ned søstrene. På samme sted ble de drept. De ga mor Fidela et skudd i ryggen og et annet i høyre tinning, mens sr. Josefa fikk et skudd i venstre side av halsen og et annet i korsryggen, som forårsaket en kraftig blødning. Begge falt sammen og ble liggende der til neste dag. De nærmeste naboene hørte skuddene i en varme augustnatten. Noen sa de hadde hørt stemmer, fornærmelser, skyting og gråt av smerte, og kort tid etterpå ingenting, absolutt stillhet.
Ifølge naboene i Xeresa hadde militsmenn samme dag gått for å si til dem ved barrikaden, at hvis de hørte skudd, var det nonnene fra Gandía som de skulle drepe, og om natten, etter at de var ferdige med udåden, for å kunngjøre at de allerede var døde, de to nonnene fra Veladoras i Gandía av (St Josefssøstrene). Livredde naboer hørte dette fra gårdsplassen i huset, fordi de som katolikker også var målet for militsmennene som hadde begått andre forbrytelser i samme by, med folk derfra og fra Gandía.
Snart dukket likene av to kvinner opp, som landsbybeboerne sa var to nonner. En kvinne ved navn Matilde Cardona, som bodde i det første huset i landsbyen, hørte skuddene, og neste dag sendte hun døtrene Julia og Vicenta for å se hva som hadde skjedd og om det var en kusine av henne, en ordenssøster fra Gandía, som hadde søkt tilflukt hjemme. Hennes datter Vicenta Fluxá forteller historien:
Jeg var elleve år gammel da krigen startet. Mine foreldres hus lå ved inngangen til Xeresa; det var det første huset i landsbyen der hvor den gamle veien fra Gandía kommer, også kalt Camino de la Crehueta. En dag klokken åtte, jeg husker at det var søndag eller fest med messe, men det var ingen krig, fortalte min mor oss: «Se hva som skjedde der nede. I natt sies det at de har skutt to nonner, gå og se om en av dem er tante». Hun fortalte oss hvor stedet hvor de to kroppene var. Dit gikk min søster og jeg sammen med en annen venninne av oss. Det var klokken åtte om morgenen. Før vi nådde hovedveien, så jeg de to likene ved siden av veien.
Den ene lå med forsiden ned, det var den eldre, og den andre med en liten hånd, var den yngste. De to var sammen og svært anstendige, men ide bar ikke drakt. Min søster og jeg sjekket for å se om noen av disse to kroppene var av vår tante, men det var det ikke. De to likene lå i en blodpøl og sårene forårsaket av skytevåpen var synlige. Av de to likene hadde den tykkeste et svært stort sår i hofte og mye blod på siden, og den andre hadde en hodeskade.
Sammen med likene var det andre folk som så på dem, både menn og noen kvinner. Jeg husker at en kvinne begynte å rope fornærmende til dem og sa: «Se på disse hundene som fortsatt ligger der og sover». Mens hun sa dette, sparket hun dem i ansiktet. Min søster og jeg, skremt av den scenen som vi nettopp hadde sett, løp tilbake til huset vårt, hvor vi fortalte vår mor hva vi hadde sett, og at ingen av de to likene var det av vår tante, som hun trodde. En bar en rosenkrans rundt håndleddet, og jeg kan ikke huske å ha sett mer.
Jeg ba min mor om ikke å sende meg bort til slike oppdrag, for å fortelle sannheten om den scenen vi så, var svært vanskelig. Jeg husker fortsatt levende den dagen som allerede er så fjernt og så til stede i mitt sinn.
Señor Eduardo Tormo og hans sønn kom om morgenen tilbake fra Xeraco, hvor de hadde vært i forretninger med sin bil. Han var eieren av huset hvor mor Fidela hadde ligget i skjul før sr. Josefa Monrabal kom på jakt etter henne. De gikk videre, så kroppene som lå på veien og gutten sa til sin far: «Se, dette er de skoene som han kjøpte til mor Fidela». Fordi det var farlig å være der fordi det var folk der for å se, dro de i all hast for å komme tidlig til Gandía. Der fikk de vite at de to søstrene hadde forsvunnet i løpet av natten, og de fortalte dem hvor de hadde blitt drept. Hans datter, Vicenta Tormo, bevarte minnet om hva som skjedde, og senere skrev hun det ned.
Likene ble værende på stedet for martyriet til sent på morgenen denne dagen i august. Mange fra landsbyen kom for å se dem. Før middag ble de plukket opp og lagt i en lastebil for å ta dem til kirkegården i Xeresa og begrave dem der. Lastebilen kjørte gjennom landsbyen med likene, og fru Adela Miralles, som var jente da, sto ved døren og så med egne øyne lastebilen omgitt av nysgjerrige mennesker, inkludert de skruppelløse og frekke som slengte fornærmelser og forbannelser mot nonnene. Hun måtte flytte seg fra inngangsdøren fordi foreldrene ikke ville la henne se, men hun hørte og opplevde denne motbydelige scenen. Hun hørte fra militsmennene ved barrikaden at de to søstrene som hadde blitt skutt, var fra Gandía. De var Veladoras av Gandía, som var viet til omsorg for syke om natten i deres egne hjem.
Noen fra landsbyen som kom til kirkegården, spottet fortsatt søstrene, men andre som fru Matilde, som også bare ønsket å se for å ha det begravd i minnet og være i stand til å fortelle det til familien. De ble lagt i en grav i jorden, bundet sammen og uten innpakning eller noe, og andre lik lå allerede der. De ble bundet sammen slik at de skulle gjenkjenner når graven ble åpnet.
Da fru Clara Montaner neste dag var for å kjøpe mat til sin datter Josefa og mor Fidela, fortalte naboer henne det de visste. Deres barn gikk for å se om de kunne få vite deres oppholdssted. De kom tilbake med nøklene til leiligheten, som militsmennene hadde etterlatt, og fortalte dem at de hadde blitt skutt i Xeresa den kvelden. Señora Clara var full av sorg over tapet av sin datter og hennes to barn, knust av det som skjedde, var ute for å se etter kroppene. De kom til stedet hvor de var blitt drept, men likene var blitt fjernet. De gikk veien til Xeresa.
Da de kom til det første huset i landsbyen, spurte de om de to søstrene som var blitt drept natten før. Fru Matilde, som bodde i det huset. fulgte dem til kirkegården slik at de kunne se hvor søstrene var blitt gravlagt. Familien snakket med graveren for å se om de kunne flyttes til Gandía, men han fortalte dem at de var blitt gravlagt, og ingenting kunne gjøres av frykt for militsen ved barrikaden.
Søstrene i kommuniteten var ikke til stede på stedet for martyriet fordi de var fanger i fengselet i Valencia siden dagen før går. I søstrenes senere vitnesbyrd sa de:
Den 28. august 1936, rundt klokken fire eller fem på ettermiddagen, kom militssoldater tilbake til huset med pistol i hånden og en lastebil som frakter griser. De var på jakt etter superioren og undersøkte huset. De søstrene som var der på den tiden, var vi: Concepción Esteller, Trinidad Safont, Nuria Brugué og Lucía Vergés. De fikk oss opp på lastebilen med mye styrke og energi. Vi var veldig redde, men la alt i Guds hender, for ingen av oss visste hva som ville skje med oss. Slik begynte vår reise. Hvor skulle de ta oss med? Lastebilen tok mot Valencia. Underveis stoppet de og sa til hverandre: «For et godt sted å drepe dem!» Men de kom tilbake og begynte å kjøre.
Vi lurte på hva de ville gjøre med oss. Vi tenkte at de når som helst ville be oss gå ned og skyte oss. Sannheten er at vi ikke vet hvordan vi ble reddet. Da vi kom til Valencia og til CNT (Confederación Nacional del Trabajo), ble vi arrestert og satt over natten i et rom. De avhørte oss én etter én om hva vi gjorde i Gandía. Vi svarte alltid det samme: vi var ordenssøstre og pleide de syke dag og natt. Vi ble tilbudt melk, men vi tok ikke imot.
Om morgenen, eller rettere sagt noe senere, sendte de oss for gå til våre hjem og sa det var fordi vi hadde fortalt sannheten. De tok oss til stasjonen og vi kom oss alle på toget for å dra dit vi sa.
Søstrene Dolores Quero og Concepción Casadevall hadde vært i Gandía og hadde omsorg for syke i deres hjem da ransakingen skjedde. Da de kom tilbake til huset om morgenen, fant de ikke søstrene, for det var andre folk som okkuperte huset og hadde beslaglagt alt, så de måtte returnere til hjemmene til de syke som hadde omsorgen for. De gledet seg til at krigen skulle slutte. Søstrene Fidela Oller og Josefa Monrabal var flyktninger, de visste ikke hvem som hadde tatt de andre søstrene og kommunitetens hus ble holdt av militsmenn, som ødela alt religiøst de hadde: bilder, altere, ornamenter. Huset var blitt beslaglagt. Etter litt tid kom nyheten om de to søstrenes martyrium fra Gobierno General til Kongregasjonen. Familien til mor Fidela i Banyoles (sp: Bañolas) fikk ikke vite om hennes død før etter krigen, men hennes bror Doroteo (marist), som også hadde sittet i fengselet i Barcelona, fikk vite om sin søsters voldelige død.
Da krigen tok slutt, var br. Doroteo i Gandía for å finne ut hva som hadde skjedde med hans søster Fidela, og han konstaterte martyrium, med vitner. Da han kom tilbake, dro han til Banyoles hvor han kom fra, og fortalte familien om det han hadde fått vite, at hans søster hadde blitt drept sammen med en annen nonne der, som hadde nektet å la mor Fidela bli tatt med alene. Han hadde også snakket med señora Clara, mor til den unge søsteren, og fortalte henne hva som hadde skjedd. Hun sa at da hun gikk for å se etter dem, fikk mor Fidela brukket armen av kraften som dyttet henne inn i bilen.
Den dagen de ble drept, hadde hun arbeidet i garveriet til den unge søsterens far. De hadde sagt til hennes datter at de ikke ville ha henne, bare superioren. Men hun ville ikke la superioren være alene, så de drepte begge to. Br. Doroteo var på kirkegården i Gandía og tok noen bilder av stedet hvor de ble gravlagt for å vise dem til familien, som voktet dem som en relikvie, i håp om at hennes martyrium ville bli anerkjent av Kirken.
Etter borgerkrigens slutt i 1939 ble levningene av de to søstrene Fidela og Josefa flyttet fra Xeresa til Gandía. I en høytidelig begravelse ble de gravlagt på kirkegården. Deres levninger er for tiden plassert i kapellet til St Josefssøstrenes kommunitet i Calle P. Gomar i Gandía.
Domingo hadde vært en soldat i Gerona-bataljon nr 57, og etter at han forlot det militære, arbeidet han som steinhogger. Når han var ferdig for dagen, arbeidet han i hagene i nærheten av hjemmet. På denne tiden bodde familien i første etasje i Calle Ultonia nr 11, ved siden av militærbrakkene, som lå utenfor bymurene, og hvor beboerne viet seg til dyrking av frukthager.
Teresa ble født i 1869 og hennes søster Katarina, vår hovedperson, den 9. september 1876 i huset i Calle Ultonia, like ved brakkene hvor faren var soldat. Hun ble døpt få dager etter fødselen i sognet Santa Susana i Mercadal med navnene Katarina, Maria og Rosa (Catalina María Rosa). Biskopen av Girona pleide å administrere fermingens sakrament på sine pastorale besøk, men i byen var det mange som kom for å motta dette sakramentet i bispepalasset. Dette var tilfellet med Katarina. Hennes foreldre var ivrige etter at deres datter skulle motta den guddommelig nåde i større overflod, så de brakte henne til bispepalasset den 8. april 1877, da hun ennå ikke var et år gammel, for å bli fermet av biskop Isidro Valls.
I 1875, året før Katarina Margenat Roura ble født, ble monarkiet restaurert i Spania i personen til kong Alfons XII, som sluttet fred med karlistene i 1876. I Girona ble denne freden feiret med store festligheter, ettersom det var en av de provinsene som hadde vært mest berørt av disse krigene.
I samme år, 1876, endret den ærverdige María Gay Tibau (1813-84) og hennes ledsagere i Josefssøstrene sin adresse, og i september flyttet de fra Calle La Força til Calle Portal Nou nr 10. Der hadde de en liten etasje hvor de bodde før tilstrømningen av nye kall. Denne flyttingen skjedde rundt den dagen da Katarina ble født.
Katarina levde i en periode med relativ ro, noe som ga henne en barndom i harmoni og fred. Den politiske agitasjonen kom bare til Girona fremmet av pressen, ikke alltid rettferdig, spesielt på slutten av århundret da Spania mistet Cuba. I huset til familien Margenat Roura føltes også dette fredelige miljøet. Faren hadde forlatt det militære og var engasjert i annet arbeid, avhengig av sesong. Han arbeidet som murer rundt i byen, samt i nærliggende frukthager. Fra Calle Ultonia flyttet de til Calle Hospicio for å bo der, nærmere sentrum, for å lette døtrene Teresa og Katarinas deltakelse i skolegang.
Katarina var en enkel og from jente, noe som ble gjenspeilet i hennes medlemskap i Brorskapet for Nuestra Señora de los Dolores (Den smertefulle mor). Sammen med sin mor og søster tok hun seg av husarbeid og lærte det som da var vanlig for jenter, som matlaging, sying og administrasjon av husholdningen.
I Josefssøstrenes novisiat i Gerona ble unge kvinner med kall formet åndelig og menneskelig for å utøve apostolatet blant de syke. Novisemesteren hadde ansvaret for å veilede dem i deres granskning av sine evner og dyder, og gi dem opplæring i personlig bønn og felles kommunitetsliv. Novisemester var sr. Maria Vinardell, som hadde sin formasjon på områdene av religiøst liv og spiritualitet av Madre Fundadora María Gay Tibau, som hun hadde kjent personlig.
Katarina brukte litt tid før hun begynte på instituttet, for ifølge hennes niese Teresa hadde hun vanskeligheter fordi det i familien ikke var noen som skjønte dette fullt ut. Hun beundret arbeidet til søstrene og ønsket å konsekrere seg til Herren for å vie sitt liv til omsorg for syke. Hun trådte inn som kandidat den 5. november 1894 da hun var atten år gammel. Den 12. november 1895 ble hun tatt opp som postulant, og superioren Asunción Pijem foreslo for biskopen av Girona at hun skulle bli ikledd drakten sammen med tre andre jenter den 6. mars 1896. Det var opptaket til novisiatet. Det var vanlig på den tiden at man endret navn ved inntreden i det religiøse liv, og Katarina Margenat mottok navnet Facunda. Dette betydde at hun på en viss måte brøt med fortiden.
I det samme året 1896, den 26. april, ble i Moderhuset den nye kirken vigslet med feiringen av den hellige messe av biskop Tomás Sivilla, etterfulgt av feiringen av messer av direktør José Perramón og søstrenes skriftefedre. Arrangementet ble fulgt av alle søstrene og novisene i huset og av superiorene i de nærmeste kommunitetene.
Den 18. mars ble Facunda sammen med de andre ledsagerne: Gracia Cabrafiga, Maria Loreto Bordas og Julita Martí, ikledd drakten i henhold til reglene i kongregasjonen. Da Facunda begynte sin religiøse opplæring, hadde novisiatet 23 noviser, tolv postulanter og to kandidater. I løpet av tiden i novisiatet viet de seg til formasjon som Madre Maestra María Vinardell instruerte dem i, spesielt i de dyder hun hadde lært av Madre Fundadora og praktisert.
Etter å ha tilbrakt de årene i novisiatet som var foreskrevet i henhold til reglene som var fastsatt av kirken, forberedte de unge novisene seg på å gjøre alvor av sin religiøse konsekrasjon gjennom avleggelsen av løfter om fattigdom, kyskhet og lydighet. Sr Facunda og hennes tre mednoviser avla sine første løfter den 11. april 1898. Etter år med formasjon begynte sr. Facunda sin apostoliske aktivitet for de syke i Girona, mens hun praktiserte dydene nestekjærlighet og selvfornektelse som hun hadde lært.
En tragisk hendelse kom til å tåkelegge hennes ånd en smule, for hennes far Domingo døde på sykehuset Santa Catalina den 3. mars 1899 og etterlot seg en enke og to døtre, Teresa, som allerede var gift, og sr. Facunda. Hennes tro og tillit til Gud hjalp henne å akseptere tapet, noe som fikk henne til å med enda større besluttsomhet til å praktisere nestekjærligheten til de syke. Hun avla sine evige løfter i instituttet flere år senere, i henhold til konstitusjonene.
Malgrat de Mar i provinsen Barcelona ligger ved Middelhavskysten, og er administrativt en del av landsbyen Palafolls, som ligger lenger inne i landet og er eldre enn Malgrat. Befolkningen besto av fiskere og bønder. Fremveksten av turismen har gjort denne byen til et populært sted for mange mennesker fra hele Europa. Dens beliggenhet og klima er i dag hovedattraksjonen.
Den 15. april 1892 kom St Josefssøstrene dit for å gi omsorg til syke på sykehuset i Palafolls og i deres hjem. Snart var hele byen klar over den skatten de hadde i disse beskjedne og hengivne søstrene, som spredte fred og trøst i hjemmene som var besøkt av smerten og korset av lidelse.
Sr. Facunda var i denne kommuniteten til 1911 og hadde muligheten til å tilbringe noen måneder med sr. Fidela Oller, som hun skulle komme til å tjenestegjøre sammen med i kommuniteten i Palamós. Hennes opphold på dette hellige sykehus og hennes omsorg for de syke i sine hjem, gjorde at noen eldre mennesker fortsatt i 1990 husket sr. Facundas store nestekjærlighet, ydmykhet, fattigdom og nøysomhet som hun levde i, siden så mange trengte det nødvendigste og sykehuset var svært fattig. Kommuniteten og de syke levde alle under prekære forhold. De måtte gå gjennom gårdene på landet for å bestille mat til de syke på sykehuset, og ingen ble nektet hjelp hvis det var innenfor deres muligheter. Kommuniteten aksepterte Det guddommelige forsyn, og det hersket en ånd av tillit og håp i Herren. Til tross for de uheldige omstendigheter ga søstrene mye kjærlighet til alle, innenfor sykehusets begrensninger. Spesielt tre svært gamle mennesker som kjente sr. Facunda og mor Fidela, sa at søstrene var svært imøtekommende, svært nyttige og veldig bra. De sa at de sådde godhet. Dette er det minnet som de to søstrene etterlot blant innbyggerne. De var sanne ordenssøstre og sykepleiere.
Kommunen Palafrugell ligger i Bajo Ampurdán ved Middelhavskysten i provinsen Girona. Kommunen utgjøres av byens administrative sentrum i innlandet og nær kysten, og flere landsbyer som nå er aktive alpinanlegg. Fra 1700-tallet har byen spesialisert seg på dyrking av druer og produksjon av kork, den virkelige hovedpersonen i den økonomiske veksten ved å legge til rette for utveksling med europeiske markeder og oversjøiske kolonier. I 1845, under regimet til Isabel II, var det 31 korkfabrikker i Palafrugell, som sysselsatte rundt 327 personer. Korken produserte et nytt samfunn styrt av verdier, skikker, sosial praksis og moderne former for underholdning, på grunn av inntektene som korkindustrien representerte. I 1910 hadde byen 9 000 innbyggere. Turismen vokste på midten av 1900-tallet og er i dag en av de viktigste økonomiske motorer.
St Josefssøstrene av Gerona kom til Palafrugell i 1891 og bosatte seg i et hus i sognet. Grunnleggelsen ble organisert av en gruppe kvinner som ønsket søstre i byen, slik de hadde andre steder i Girona. Kommunitetens oppgave var å tjene og se etter pasienter i deres hjem og på sykehus. Fem søstre utgjorde kommuniteten i tjeneste for de syke.
Slik begynte først to søstre sin tjeneste med omsorg for de syke. I desember 1896 kunne de feire messe i sitt oratorium (kapell). I 1897 slo de seg ned i et hus i Calle Tarongeta, som var kjøpt av instituttet. Fra januar 1901 var de i stand til å oppbevare sakramentet permanent. Sr Facunda kom til denne kommuniteten etter sine evige løfter. Kommuniteten hadde da vokst i antall og besto av ni søstre. Sr Facunda ville ta vare på de syke i deres hjem, og hun gjorde seg bemerket med sitt engasjement, sin ydmykhet og sin oppmerksomhet. Det fortsatte hun sin tjeneste for de syke i Instituttets ånd og slik hun så den praktisert i sine søstre.
Byen Palamós ligger ved Middelhavskysten i provinsen Girona og har vært en fiskerlandsby siden antikken. I dag er den en av de viktigste havnene i Catalonia. St Josefssøstrene kom til denne byen den 6. oktober 1893 etter initiativ fra en gruppe kvinner i byen, for å ta vare på de syke i deres hjem. De ble mottatt med stor entusiasme av befolkningen, som hadde ventet utålmodig. Kvinnene fulgte dem til huset hvor de skulle bosette seg og fant det mer velutstyrt enn nødvendig. De begynte snart sin oppgave med å se etter syke i deres hjem. I 1919 flyttet de til sykehuset i byen etter anmodning fra bystyret, som visste at de hjalp pasienter på andre sykehus, og de ønsket det samme på sitt. For kommuniteten var det en ekstra oppgave i deres virksomhet, og de utførte den alltid med en slik interesse og suksess at det skapte beundring hos alle som møtte dem.
Mor Fidela Oller ble utnevnt til superior for kommuniteten på sykehuset i 1921. I Palamós møtte hun igjen sr. Facunda, og i tre år var de sammen. I 1924 ble sr. Facunda flyttet til Sant Feliu de Guixols i provinsen Girona. Sant Feliu de Guixols er en by i comarcaen Bajo Ampurdán i provinsen Girona ved middelhavskysten (Costa Brava), hvor innbyggerne siden antikken har drevet fiske, deres viktigste kilde til rikdom. På 900-tallet ble det etablert et benediktinerkloster der som utøvde føydal makt i det meste av middelalderen. Mye senere kom korkindustrien, som fortsatt den dag i dag har utviklet seg til en livsstil. Befolkningen ble industrialisert på 1800-tallet og befolkningen vokste. Siden midten av 1900-tallet har turisme blitt den viktigste kilden til rikdom og vekst.
Grunnleggelsen i San Feliu de Guixols skjedde kort etter Madre Fundadoras død. Søstrene kom til landsbyen den 2. oktober 1884 for å hjelpe syke i deres hjem. De bodde først i Calle de la Cruz, men senere flyttet de til et hus i Calle del May, hvor kommuniteten holdt til fra 1904 til slutten av 1966 med et halvoffentlig oratorium (kapell).
Til denne kommuniteten ble sr. Facunda Margenat sendt i 1924, med oppdrag å ta seg av de syke i sine hjem, enten om dagen eller om natten, alltid med stor nestekjærlighet og hengivenhet. Det var tretten søstre i denne kommuniteten. Kapasiteten i huset var stor, slik at ved flere anledninger samlet en rekke av søstrene seg der for å praktisere åndelige øvelser. Flere år senere flyttet kommuniteten til sykehuset El Santo for å ivareta de syke der. Huset i Calle del May ble kjøpt av byen, som beholdt navnet som det var kjent som i befolkningen: Les Vetlladores (Las Veladoras) («lampene»).
Sr. Facunda gjorde seg alltid bemerket ved sin enkelhet og ydmykhet. Etter eksempel fra grunnleggersken utmerket hun seg for sin nestekjærlighet til de syke, samt for sin diskresjon og forsiktighet. Da hun kom til Girona, dro hun for å besøke sin familie. De pleide å invitere henne til å spise, men de avslo alltid invitasjonen til å være med til kommuniteten. De beundret hennes vennlighet og entusiasme for å hjelpe de syke, og de så henne som en autentisk ordenssøster.
Hennes bønn for Kirkens behov og for konvertering av syndere, var konstant og ble også gjenspeilet i de siste dagene av hennes liv, da hun ba søstrene i kommuniteten om å be for forfølgerne av troen. Hun tilbrakte sitt liv i omsorg for syke både i hjemmene og på små sykehus, alltid villig til å godta det reisemålet hvor instituttet sendte henne til det beste for de syke.
Kommuniteten i Calle Mallorca i Barcelona ble grunnlagt i november 1921 for å gi omsorg til syke i deres hjem, slik som det allerede ble gjort av søstrene i kommuniteten i Calle Enrique Granados, som var etablert et par år tidligere. De var opprinnelig ni søstre, men gradvis økte antallet i tråd med forespørslene fra pasienter. De var til slutt 25 søstre.
Til denne kommuniteten kom sr. Facunda Margenat i 1929, på et tidspunkt da hun hadde lang erfaring i pleie og omsorg for de syke. Hun hadde fortsatt en lengsel etter å tjene med total nestekjærlighet. Til tross for at Barcelona var en så stor og travel by, mistet sr. Facunda aldri fatningen og engasjementet i tjenesten.
I Barcelona var det allerede vanskelige og urolige år, og snart begynte forfølgelser av alt som hadde religiøs betydning. Men det apostolatet som søstrene utøvde, vanligvis i kveldstimene, foregikk ubemerket av folk flest, og ingen hindret dem. Deres tjeneste for de syke var full av nestekjærlighet og engasjement, uten å skjelne mellom pasientenes ideologi.
Mens sr. Facunda viet seg til tjeneste for de syke, begynte hun å legge merke til at hennes styrke ikke lenger var den samme. Det ble så alvorlig at hun måtte bli operert på klinikken Nuestra Señora del Remedio, som ble drevet av søstre fra hennes egen kongregasjon, St Josefssøstrene av Gerona. De tok seg av henne med stor hengivenhet og omhu. Hun var svært opptatt av at hennes familie skulle informeres om hennes alvorlige tilstand, så noen dro for å treffe hennes nevøer og nieser Carmen, Teresa og Ramón Cervera Margenat samt sistnevntes hustru Francisca Moré, som konstaterte situasjonens alvor. Men Forsynet sørget for at hun ble frisk av sykdommen, og straks hun hadde fått helsen tilbake, vendte hun tilbake til Calle Mallorca for å fortsette sin rekonvalesens.
På denne tiden var situasjonen i Barcelona blitt enda vanskeligere på grunn av opptøyene som startet etter 1931 og ble forverret i 1934. Sr. Facunda søster, som allerede var kommet seg, spurte superior Nuria Xargayó om å få vende tilbake til omsorgen for syke. Hun ble sendt til en pasient som bodde i samme gate, så hun ikke skulle gå så langt og bli trøtt, og hun hjalp også til i kommunitetens liv. Det var sommeren 1936. Da hun kom tilbake til kommuniteten, fortalte hun søstrene hva hun hadde sett på veien, fordi en forfølgelse av Kirken lå i luften. Dette gjorde at de andre uttrykte bekymring over det de hørte om brenning av klostre, forfølgelse av prester og hatet mot religionen. Sr. Facunda, som var svært rolig og behersket, kommenterte: «Jeg vil gi mitt liv for disse morderne som går mot Gud og Kirken! Søstre, be for deres omvendelse».
Den 19. juli 1936, dagen etter borgerkrigens start, brøt det ut en svært voldsom revolusjon i Barcelona som forverret forfølgelsen av alle religiøse. Søstrene måtte ta av seg sine drakter og kle seg i vanlige klær, som pasientenes familier kjøpte til dem.
Superiorene for kommunitetene i Barcelona søkte tilfluktssteder for søstrene, og de fleste av dem dro til husene til de samme pasientene som de hadde tatt seg av. Andre forble i kommuniteten til en tropp militsmenn en dag i august nådde Calle Mallorca nr 336 hvor kommuniteten holdt til, og de få søstrene som fortsatt var bosatt der, ble kastet ut på gaten uten å kunne ta med seg noe fra huset. Den volden som ble brukt, skremte superioren Nuria Xargayó kraftig fordi hun gikk tom for ressurser slik at søstrene kunne finne ly, og fordi hun i en liten bok hvor hun noterte de søstrene som pleide syke og deres familier, ikke kunne finne ut om noen savnede, inkludert sr. Facunda, som fortsatt var noe svak etter sin operasjon, og dette opptok superioren svært mye.
Sr. Facunda gikk straks for å ta seg av sin pasient, Joaquín Morales Martí, som bodde sammen med de ugifte døtrene Dolores og Ángeles og deres hushjelper i andre etasje i Calle Mallorca nr 259. Naboen i etasjen over, fru Rosa Portas, var også señor Morales’ datter, som bodde der sammen med sin mann. Hun lånte henne noen av sine klær, for døtrene til den syke var noen unge kvinner, og sr. Facunda likte ikke deres klær. Slik gikk hun for å se til den syke hver kveld helt til situasjonen ble uholdbar.
Da søstrene ble utvist fra huset, var sr. Facunda en av dem som ble flyktninger. Hun hadde bodd hjemme hos den syke Joaquín Morales, men mor Nuria hadde ikke notert dette. Til slutt ble situasjonen slik at mor Nuria måtte legge henne inn på Clínica del Remedio for behandling. I mellomtiden visste resten av søstrene ikke hvor sr. Facunda var flyktning. Selv etter krigen visste de ikke med sikkerhet hva som hadde vært hennes destinasjon.
Familien ble lettet over å ha sr. Facunda boende hjemme hos den syke, og de takket henne også for hennes oppmerksomhet og omsorg. Men ordenssøsterens permanent nærvær var også en ulempe for familien, fordi det forhindret dem fra å motta daglige til den syke av fru Teresa Basols. Hun var også hans datter og visste at faren ble pleid av en ordenssøster, så hennes besøk ble sjeldnere.
Hun så sr. Facunda en eller to ganger før krigsutbruddet, da hun var med sin mann for å besøke faren, søsteren kom for å se til ham om kvelden og de dro. Hun husket at hun ikke var spesielt høy og litt lubben, og at hun fortsatt hadde på seg drakt.
Fru Rosa, som var en svært god kvinne, som bodde sammen med sin mann i tredje etasje i samme bygning som hennes far bodde, sa at hun hadde gitt ordenssøsteren noen av sine klær for å sy dem om. Hun må ha skjult sin drakt godt blant de mørke klærne hun hadde på seg, for Rosa så aldri noen drakt blant klærne til sine søstre.
Sr. Facunda holdt seg i sengen en stund slik at fru Teresa Basols ikke kunne se henne. I stillhet og plassert i Guds hender så sr. Facunda til den syke. Hun hadde tid til å be, snakke med ham og hjelpe ham til å være tålmodig i sine lidelser. Hun lindret ham i det hun kunne, uten å vike fra hans side, slik at da det ved en anledning var en undersøkelse i etasjen, ba den eldste datteren, Dolores, dem om ikke å forstyrre sin far, som var svært syk. De trodde henne, sannsynligvis fordi de gjennom portneren visste at det stemte, så de gikk ikke inn i pasientens rom, hvor sr. Facunda var sammen med ham.
Men det at sr. Facunda bodde i huset til hr. Morales, gikk ikke upåaktet hen hos portnersken, som het Plácida. Hun fortalte det umiddelbart til ektemannen: «Se, den søsteren som ser til señor Joaquín, var i gateklær og ble igjen sammen med ham». Han sa ingenting, men noen dager senere kom militsmenn ledet av Alexander, portnerskens mann, en kveld, gikk til etasjen og trakk sr. Facunda bort fra hr. Joaquíns sykeleie, uten noen medlidenhet med verken den syke eller ordenssøsteren, og arresterte henne. Da de dro, ga de sr. Facunda ordre om å følge med dem. Ifølge kommentarer fra den aktuelle familien, protesterte hun mot militsmennene: «Jeg følger dere av lydighet».
De tvang henne til å gå raskt ned trappen, og da de dyttet henne litt, falt hun og brakk underkjeven. De løftet henne voldsomt opp og dro henne til bilen som sto klar i gaten ved porten. Da hun forlot huset og gikk forbi portnersken Plácida, hilste sr. Facunda på henne og vinket farvel til henne. Hun var den samme som hadde rapportert at det i den aktuelle leiligheten var en nonne som hadde omsorgen for en pasient. Fru Esperanza Garcia-J husket at hun hørte sin mor Rosa si hva vakten fortalte henne: «Da de kom for å finne henne, møtte hun meg og vinket farvel til meg», og var imponert over å vite at hun var en veladoras-nonne («lampe») som hjalp hr. Joaquín Morales som var svært syk. Hennes mor Rosa hadde møtt sr. Facunda og gitt henne en kjole. Deretter satte de nonnen i en bil og forsvant.
Den sykes familie visste ingenting om hva som skjedde med sr. Facunda. Da señor Joaquín fant seg selv uten søsteren, følte han seg hjelpeløs og ville ikke å spise, og kort tid etter døde han i september. Familien ble forfulgt og så til at hans to døtre flyttet for å bo et annet sted i Barcelona, også i frykt for å bli anmeldt av portnersken.
Bilen kjørte på veien til travbanen (Hipódromo) mellom Montjuic og havet. Ifølge vitnesbyrd fra portnersken til beboerne i bygningen, ble hun drept samme kveld (26. august), men de fleste mener at martyriet skjedde etter midnatt den 27. august. Hun var seksti år gammel og den første av de tre saligkårete søstrene som ble drept. Neste dag ble hun funnet død i veikanten ved travbanen, ved siden av likene av tre menn, antakelig prester eller ordensbrødre.
I registreringsprotokollen for mottakelsen av lik i Hospital Clínico i Barcelona som var opprettet for revolusjonen og den religiøse forfølgelsen, står det at liket av sr. Facunda, sammen med de tre andre, kom inn på lageret klokken ti om morgenen den 27. august 1936. Etter ordre fra rettsministeren ga de henne registreringsnummeret 4535. Det ble tatt et bilde som ble merket med samme nummer, og det ble opprettet flere mapper med data: en kvinne funnet ved travbanen, rundt femti år gammel. Kortvokst med svart kjole, klær merket med nr. 34. Hun hadde på seg religiøse gjenstander. Hun hadde skuddskader i nakken, brystet og høyre skulder, samt brudd i underkjeven. Diagnose: traumatisk hjerneblødning.
Hun ble liggende eksponert i det minste en del av tre dager. Den eneste som visste det, var portnersken. Señora Esperanza, datteren til fru Rosa Portas, forklarte at hun hørte sin mor si at portnersken var på Hospital Clínico, og der så hun liket av sr. Facunda og sa: «Stakkar, hun så svært bra ut, det virket som om hun sov». Portnersken sa at hun hadde gått ditt på dagen for martyriet, neste dag, og den tredje, og hun var ikke der». Alt dette hadde etset seg inn i Esperanza fordi det var en svært trist sak.
I begravelsesprotokollen i Barcelona (Los Servicios Funerarios) står det at sr. Facundas levninger ble brakt til kirkegården i Montjuic og gravlagt den 29. august, notert med nr. 4993, begravelse gitt til liket av en ukjent kvinne fra Hospital Clínico med nr. F 4535, i en fellesgrav, sammen med hundrevis av mennesker som ikke var identifisert av sine familier, og der er hennes levninger fortsatt. I dødsfallsregistret (El Registro Civil de defunciones) er hun oppført som en ukjent kvinne, men dataene fremkommer i postene:
I byen Barcelona (Catalonia), klokken tolv den første dagen i september 1936, for D. Francisco de P. Salvá López, bydommer, og D. Francisco Serrano Ramos, sekretær, for å registrere dødsfallet til en ukjent kvinne, omtrent femti år gammel, opprinnelig fra [blank] døde på travbanen den 27. august klokken [blank] som følge av en traumatisk hjerneblødning, er offisielt mottatt og praktisk anerkjent, og hennes lik må bli begravet på kirkegården i Sør-Vest.
Denne registreringen er gjort under forhørsdommeren instruks nr. 7, brakt av D. Joaquín Serrallonga Grau, myndig, gift, Barcelona, bosatt i Calle Muntaner nr 82.
Tilføyes at avdøde var iført svarte klær og en brikke merket med nr. 34.
Søstrene i instituttet og kommuniteten i Barcelona klarte ikke å finne ut nøyaktig hva som skjedde med sr. Facunda før etter krigen, fordi de også ble forfulgt og ble flyktninger.
Etter krigen kom en dag en kvinne til Clínica del Remedio bærende på en bunt med klær, ba om å få treffe superioren og fortalte henne at det var klærne til sr. Facunda. Hun forklarte hva hun visste, men forsvant uten å nevne sitt navn eller oppgi noen adresse. Det hun visste, hadde blitt muntlig overført fra søstrene som visste hva som skjedde med sr. Facunda.
I 1939 begynte señor Juan García-Jucenda å samle inn dokumentasjon om personer som var blitt drept under krigen. Dokumentet fra Calle Mallorca nr 259 gjør dette utsagnet señor Juan García-Jucenda Supervía, en eldre nabo, en betydelig kunstner fra denne epoken og anerkjent katolikk, ektemann til fru Rosa Portas og far til Esperanza, i nærvær av eiendommens portner, som ikke var Alexander og hans hustru Plácida som var der under forfølgelsen, men en annen. Den tidligere portneren og hele hans familie forsvant derfra og ingenting mer ble hørt om dem.
Uttalelsen sier at i bygningen «ble myrdet sr. Facunda, veladora for de syke som så til señor Joaquín Morales, som bodde i andre etasje».
Som konklusjon kan vi si at sr. Facunda Margenat var ganske lubben, med sorte øyne, rundt ansikt og av middels høyde. Hennes personlighet var enkel og vennlig, kjærlig mot alle, hjelpsom og med elskelige manerer. Hun hadde mye tålmodighet og kjærlighet med de syke, var engasjert og nær; hun så etter dem med omsorg og ansvar, var svært hengiven, streng, nøktern, ydmyk og stille.
I kommunitetslivet var hun eksemplarisk. Sr Facunda var fullstendig hengiven til tjeneste for de syke, ifølge den nådegave det er å se Kristus i de syke, alltid lindre smertene til dem som lider. Hun var en ekte veladora («lampe») om natten.
Hun utmerket seg også ved å gi sin tjeneste for de syke. Hun levde til fulle overgivelsen til St Josefssøstrene av Geronas spesifikke apostolat: Tjene og pleie de syke, i hvem hun så Jesu ansikt, sin brudgom. Folk som kjente henne presenterte sr. Facunda med en stor personlighet med rike teologiske og kardinaldyder, hennes liv ble helt innviet til Herren, blir hun beskrevet som en koherent religiøs, aktivt dedikert til apostolat med de syke og ansvarlig, mens eksemplarisk og nøyaktig oppfylt sine plikter som religiøs og sitt kommunitetsliv, som noen vitner som bodde i Malgrat de Mar og i Barcelona sa.
Enkelheten i hennes liv og engasjementet i å leve hverdagen i dypt heroisk grad, hun hadde forberedt seg til å gi sitt liv for Herren, som hun gjorde da konflikten overrasket henne, hun levde i fullstendig stillhet og utenfor samfunnet, som flyktning.
Når den religiøse forfølgelsen ble intensivert og hun fikk vite om overgrepene som ble begått i Barcelona, spesielt med hensyn til kirken og kulten, sa hun at hun var villig til å gi sitt liv for omvendelsen av dem som forfølger Gud og kirken, levde forberedt. I kommunitetens rekreasjoner hadde hun uttrykt overfor søstrene, når i Barcelona og følt og levd et usikkert miljø og stor fare for kirken, hennes ønske om fred mot volden: «Jeg vil gi mitt liv for omvendelsen av disse kriminelle som forfølger Gud og kirken!»
For sin familie var hun en eksemplarisk ordenssøster som hadde overgitt seg til Herren for å hjelpe lidende pasienter. Hun henviste til sitt kall som en from religiøs tanke, en sjel i bønn, religiøse bygningen sin stilling sant, tro mot stemmene gjort, levde han fattigdom. Med sin innvielse til Herren var hun konsekvent og definitiv, som dokumentert av hennes niese, sr. Teresa Cervera: «Min far inviterte henne til å bo og spise hos oss. Tante Facunda avslo med den unnskyldning at hun skulle gå inn i åndelige øvelser og burde være hos sine medsøstre i deres hus».
Levningene av sr. Facunda ligger fortsatt i fellesgraven på kirkegården i Montjuic, hvor det er umulig å få tilgang til dem.
Saken for de tre St Josefssøstrene ble den 18. mai 2001 overført fra erkebispedømmet Barcelona til bispedømmet Lleida. Dekretet nihil obstat ble utstedt den 26. mai 2001. Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet den 24. november 2001 og avsluttet den 11. januar 2003. Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen, ble utstedt den 28. mars 2003. Sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i 2004. Den 22. januar 2015 ga pave Frans Helligkåringskongregasjonen autorisasjon til å promulgere et dekret som anerkjente at mordet på de tre Josefssøstrene var et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga dem tittelen Venerabilis, «Ærverdige» og kunne føre til en snarlig saligkåring.
De tre martyrene ble saligkåret den 5. september 2015 i katedralen Santa Maria i Girona i Spania. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Deres minnedag er trolig to av søstrenes dødsdag 30. august.
Instituttet har vokst og spredt seg. De er nå i tretten land: Europa: Spania, Italia, Frankrike; Latin-Amerika: Colombia, Venezuela, Peru, Argentina, Ecuador, Mexico; Afrika: Ekvatorial-Guinea, Kamerun, Rwanda, Den demokratiske republikken Kongo.
Kilder: CatholicSaints.Info, newsaints.faithweb.com, es.martyres.wikia.com, religiosasmartiresenlaguerra.blogspot.com, facundafidelajosefa.org, beatificacionmartiresirsjg.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. september 2015