Den hellige Elias av Jerusalem (430-518)

Den hellige Elias ble født i 430. Han var araber av fødsel og fikk sin utdannelse i et egyptisk kloster. Han og en annen araber, Martyrios, ble eremitter på et fjell i den nitriske ørken ved Kairo i Egypt. På denne tiden var Kirken i Egypt splittet på grunn av striden om dekretene fra det økumeniske konsilet i Kalkedon i 451, som sa at Kristus har to naturer, en fullstendig menneskelig og en fullstendig guddommelig. Motstanderne av denne læren mente at Kristi to naturer ved inkarnasjonen ble smeltet sammen til én, guddommelig natur. Det er læren om Kristi ene sanne natur, av deres motstandere kalt monofysittismen (av monos = ene og fysis = natur). Monofysittene på sin side kalte kalkedonerne for dyofysitter (gr: dyo (δυο) = to).

Patriark Dioskur av Alexandria (444-51/54) var monofysitt og ble avsatt av konsilet i Kalkedon, men monofysittene (eller miafysittene som de kalte seg selv) fortsatte å anerkjenne ham til hans død i eksil i 454. Konsilet valgte den ortodokse Proterius (451-57) til ny patriark, men han ble ikke anerkjent av miafysittene, så dette markerer begynnelsen på splittelsen mellom de gresk-ortodokse og de koptisk-ortodokse i Egypt, som aldri er blitt leget. I 457 valgte miafysittene sin egen patriark, Timotheos II (457-77), som også er kjent som Aelurus (gresk = røyskatt) fordi han var så småvokst. Proterius ble myrdet av en koptisk mobb, og Timotheos kunne åpent installere seg på patriarksetet. I 460 utviste keiser Leo I (457-74) patriark Timotheos II Aelurus fra Alexandria og installerte kalkedoneren Timotheos III Salofakiolos (460-81) som patriark.

Et opprør i 475 brakte Timotheos II tilbake til Alexandria, hvor han hersket som patriark til sin død i 477. Miafysittene valgte da Peter III Mongos (477-90), mens kalkedonerne holdt fast ved Timotheos III til hans død i 481. Da valgte de Johannes (I) Talaia (481-82), som imidlertid ble utvist i 482 av keiser Zeno (474-75; 76-91). Johannes oppga senere sitt krav på patriarkstolen i Alexandria og ble biskop av Nola. Keiseren anerkjente Peter III, det samme gjorde patriarkene i Konstantinopel og Antiokia, og fra da av (482) var han anerkjent som patriark av Alexandria også av de gresk-ortodokse. Deretter var det bare én patriark i Alexandria i 54 år, frem til Theodosios I (535-36/67). Etter at han hadde sittet ett år på patriarkstolen, valgte de ortodokse sin egen patriark, Paulos (536-40), og fra 536 var skismaet mellom de gresk-ortodokse og de koptisk-ortodokse i Egypt endelig.

Elias og Martyrios var ortodokse kalkedonere, og da den ortodokse patriarken Proterius døde i 457, dro de fra Egypt. Enten ble de utvist etter ordre fra den monofysittiske patriark Timotheos II Røyskatten, eller så flyktet de for å unngå monofysittenes forfølgelser. De dro til Palestina, hvor de ble mottatt av den berømte hellige asketen Euthymios den Store (ca 378-473) i det halveremittiske klosteret (lavraen) han hadde grunnlagt i Sahel. Etter noen år dro de hver til sitt, da Martyrios slo seg ned i en hule mens Elias grunnla en celle nær Jeriko som ble begynnelsen på to klostre, «Elias’ klostre». Der levde han i stor askese. Spesielt var han nøye med ikke å drikke vin, noe han holdt fast ved hele livet.

Den 13. januar 473 møttes Martyrios og Elias igjen sammen med flere andre for å besøke Euthymios og følge ham til hans fasteretrett. Men han sa at han ville være sammen med dem hele uken og dra lørdagen etter, og fikk dem til å forstå at hans død var like om hjørnet. Euthymios forutsa at både Martyrios og Elias skulle bli patriarker av Jerusalem, og han utnevnte Elias til sin etterfølger. Euthymios døde den 20. januar 473, 95 år gammel, og han ble straks regnet som helgen. Hans bisettelse var en konge verdig, og der merket patriark Anastasios I av Jerusalem (458-78) (Jerusalem var blitt patriarkat i 451) seg Martyrios og Elias. Han tok dem med seg og presteviet dem for tjeneste i sin kirke.

Da patriark Anastasios døde i 478, ble Martyrios valgt til ny patriark av Jerusalem (478-86). Men han døde etter bare åtte år i embetet og ble etterfulgt av Sallust (Sallustius) (486-94), som også hadde embetet i åtte år. Da Sallust døde i 494, ble Elias valgt til ny patriark av Jerusalem. Han anerkjente patriark Eufemios av Konstantinopel (490-96), som keiser Anastasios I (491-518) i 496 avsatte og erstattet med Makedonius II (496-511), og nektet kommunion med inntrengeren Makedonius. Eufemios ble forvist til Lilleasia og døde i 515 i Ancyra (Ankara). Elias avviste også kommunion med de monofysittiske biskopene av Antiokia og Alexandria.

Noe av det første Elias gjorde som patriark, var å etablere en monastisk kommunitet nær sitt hus for de såkalte spudei, et brorskap hvor medlemmene viet seg til høytidelig resitasjon av tidebønnene og feiring av liturgien. Han knyttet nære forbindelser med den hellige Sabas av Mar Saba (439-532), som rundt 478 (483?) hadde grunnlagt sin berømte lavra i den ville kløften mellom Jerusalem og Dødehavet som senere ble kalt Mar Saba etter ham. Etter eksempel av Euthymios forlot Sabas sine disipler minst en gang i året, og fasten tilbrakte han alltid alene. Dette klaget noen av munkene hans over. Da de ikke hadde fått noen sympati fra patriark Sallust, forlot rundt seksti av dem lavraen og slo seg ned i et forfallent forlatt kloster i Thecua, der de grunnla «Den nye Lavra». Da Sabas hørte at det gikk dårlig for dem, ga han dem forsyninger og reparerte kirken deres (vigslet 507). Selv hadde han blitt fordrevet fra sitt eget kloster av klikkdannelsen der, men returnerte etter ordre fra patriark Elias.

Elias var en ivrig forsvarer av vedtakene på konsilet i Kalkedon. Som patriark lyktes han å vinne over flertallet av palestinske munker til pro-kalkedonske synspunkter, men hans offensiv mot dem som ikke var enige med ham, bidro til å gjøre kontroversen mer bitter og til å overbevise dem om at deres eneste håp om overlevelse var å vinne keiseren over til sin side.

Keiser Anastasios var en fredens mann og frarådet i begynnelsen enhver kontrovers om doktrinen fra Kalkedon. Men han skulle likevel komme til å bruke størstedelen av sin regjeringstid på et forgjeves forsøk på å tvinge monofysittismen på sine undersåtter. I motsetning til sine forgjengere, som støttet monofysittismen utelukkende som et politisk middel til å formilde Egypt og det store antallet monofysitter i Syria, synes det som om Anastasios handlet ut fra religiøs overbevisning. Hans hovedrådgiver Marinus var syrer og en overbevist monofysitt.

Men først prøvde keiseren å få i stand et kompromiss. Befolkningen i Konstantinopel og nesten alle de europeiske provinsene var alt for kalkedonske til at et åpent angrep på konsilet var trygt. Anastasios forgjenger, keiser Zeno (474-75; 76-91), hadde sammen med patriark Akakios av Konstantinopel (472-89) ønsket å føre en forsoningspolitikk. Dette fant uttrykk i Henotikon (482), en overfladisk og ufarlig uttalelse som ga konsesjoner til monofysittismen. Dette ediktet fra keiseren skulle få konflikten ut av verden (fra bysantinsk synspunkt), men forordningen som gjaldt for hele riket, kunne ikke aksepteres av de ortodokse, fordi det på vesentlige punkter avvek fra trosbekjennelsen fra Kalkedon. Monofysittene avviste det også, fordi det ikke gikk langt nok for dem.

Patriark Makedonius II underkastet seg keiserens vilje så langt som til å signere Henotikon, men han nektet å fordømme konsilet. Selv om Henotikon var blitt avvist i Roma, var det mange i øst som så på det som en fredelig løsning av en farlig og ødeleggende strid. Men spenningen økte mellom de to partiene, og Henotikon ble i stadig større grad avvist av både tilhengere og motstandere av Kalkedon. I hele Anastasios’ regjeringstid fortsatte den første store splittelsen mellom Roma og Østkirken, det såkalte «akakianske skisma», som varte i 35 år (484-519). Alle forsøk fra øst på gjenforening strandet på Romas klare avvisning av det monofysittiske kjetteri, men også på unødvendig stivsinn. Både keiser Anastasios og patriark Makedonius gjorde fremstøt overfor Roma, men de var uten resultater siden paven alltid insisterte på at navnene på tidligere skismatikere skulle fjernes fra de bysantinske diptykene, det vil si listen over navnene på de levende og døde som det offentlig ble bedt for i messen.

Gradvis gikk Anastasios fullstendig over på monofysittenes side. Severus av Sozomen, Xenaias av Hierapolis og en stor mengde syriske og egyptiske monofysittiske munker neddynget ham med oppfordringer om å ha sine meningers mot og bryte åpent med dyofysittene. I keiserens kapell ble Trishagion sunget med den berømte monofysittiske tilføyelsen staurothenta te hyper hemon («som ble korsfestet for oss»). Trishagion («tre ganger hellig») regnes som en av de eldste bønnene i kristenheten: Hagios ho Theos, hagios iskhyros, hagios athanatos, eleison himas. («Hellige Gud, hellige [og] mektige, hellige [og] udødelige, miskunn deg over oss»).

Rundt 509 forsøkte den monofysittiske biskop Xenaias eller Filoxenus av Hierapolis i Syria (Mabog, Maboug, Mabbogh, Mabug, Manbidj) (485-518) å få Elias til å undertegne en monofysittisk erklæring, og keiseren ga ham ordre om å innkalle en synode for å fordømme konsilet i Kalkedon. I stedet sendte Elias keiseren en katolsk trosbekjennelse som hans fiender synes å ha forfalsket på veien. Kirkehistorikeren Evagrius Scholasticus (536-ca 594) forteller: «Da han hadde skrevet den, sendte han den til keiseren med Dioscorus’ tilhengere [monofysitter]. Og den bekjennelsen de viste frem, inneholdt en fordømmelse (anathema) av dem som snakker om to naturer i Kristus. Men biskopen av Jerusalem sa at den var blitt tuklet med og sendte en ny uten den fordømmelsen. Og dette er heller ikke forbausende, for de forvrengte ofte arbeider av de hellige fedre» (Evagrius, Historia ecclesiastica, III, 30. mai 2014i).

I 511 ble patriark Makedonius II av Konstantinopel avsatt og erstattet av en åpen monofysitt Timotheos I (511-18), som begynte en voldsom forfølgelse av katolikker. Den hellige patriark Flavian II av Antiokia (498-512) adlød keiserens ordre om å anerkjenne Makedonius etterfølger Timotheos, etter å ha blitt overbevist om hans ortodoksi, men uten å skjule sin misnøye over den voldelige og ukanoniske måten Makedonius var blitt avsatt på. Dette hisset opp keiser Anastasios, som nå villig gikk med på anmodningen fra Xenaias og Soterikos om at det skulle innkalles et konsil, tilsynelatende for en mer presis trosbekjennelse når det gjeldt de spørsmålene som var omdiskutert, men i virkeligheten for å avsette Flavian av Antiokia og Elias av Jerusalem. Men konsilet måtte bryte opp på keiserens ordre og til grenseløs ergrelse for Xenaias og Soterikos, uten at det hadde felt noen dom (Labbe, Sacrosancta concilia ad regiam editionem exacta, iv, 1414; vii, 88; Theophanes, Chronographia, u.s.; Cotelerius, Ecclesiae Graecae Monumenta, iii, 298).

Patriark Elias aksepterte så mange av de anti-kalkedonske synodene og dekretene han kunne, men i 511 sendte han noen abbeder til Konstantinopel for å prøve å stoppe forfølgelsen, og blant dem var den syttiårige Sabas. Da delegasjonen kom frem, fikk abbedene adgang til palasset – alle unntatt Sabas. Offiseren ved porten trodde han var en tigger og viste ham bort. Han trakk seg tilbake uten å si noe. Da keiseren hadde lest patriarkens brev med en sterk anbefaling av Sabas, spurte han hvor abbeden var. Han ble da funnet i et hjørne hvor han fremsa sine bønner. Sabas ble vinteren over i Konstantinopel, og besøkte ofte keiseren for å argumentere mot det monofysittiske kjetteriet.

Antiokia opplevde et plyndringstokt fra en opprørsk gjeng med munker fra Syria Prima, som ropte på fordømmelse av Nestorius og alle antatte tilhengere av hans lære. Innbyggerne i Antiokia reiste seg mot dem, slaktet ned mange og kastet likene i elven Orontes. Da strømmet en rivaliserende gjeng med munker ned fra fjellene i Coelesyria, hvor patriark Flavian hadde begynt som munk, ivrige etter å utkjempe slag i forsvar av sin metropolitt og tidligere medbror. Men disse opptøyene brøt Flavian helt ned, så han ga etter for det sterkeste partiet og uttalte en offentlig fordømmelse i sin katedral av dekretene fra Kalkedon og de fire såkalte heretiske lærere, selv om han nektet å fordømme selve konsilet. Hans fiender var nå fast bestemt på å erstatte ham i patriarkstolen med en av sine egne, så de anklaget ham overfor keiseren for å fordømme med sine lepper det han fortsatt mente i sitt hjerte. Den nylige uroen i Antiokia ble tilskrevet ham, og den ga de sivile myndighetene en unnskyldning for å ønske ham bort fra Antiokia for en tid.

Patriark Elias hadde vær en av Flavians sterkeste støttespillere i de voldsomme kontroversene. Flavian forlot nå Antiokia, og keiser Anastasios, som nå var fullstendig på monofysittenes side, erklærte patriarksetet i Antiokia for vakant. Han innkalte en synode i Sidon (Saida) mellom Tyros og Beirut i dagens Libanon i 512 for å fordømme Kalkedon og avsette Flavian og Elias. Men de to klarte å overtale konsilfedrene til ikke å gjøre noen av delene.{Labbe, Sacrosancta concilia ad regiam editionem exacta, IV, 1414} Monofysittene fortsatte å anklage de to for nestorianisme, så keiser Anastasios avsatte dem, til tross for protester fra Elias’ legat Sabas.

Flavian ble avsatt først, og keiseren forviste ham til Petra i Arabia (nå i Jordan). Anastasios sendte monofysitten Severus for å overta som patriark av Antiokia (512-18) – han skulle senere bli avsatt av keiser Justinos I (518-27). Elias og hans munker i Palestina kunne ikke ha kommunion med Severus. Men i 515 ble det holdt et konsil i Tyros, presidert over av Flavians etterfølger i Antiokia, Severus. Dette konsilet fordømte Kalkedon og den hellige pave Leo I den Stores (440-61) Tomé rett ut. Da dro grev Olympus, guvernøren av Palestina, til Jerusalem og ga Elias valget mellom å undertegne en monofysittisk erklæring eller å bli avsatt. Elias nektet å undertegne og ble i 516 forvist til Aïla (Eilat) ved Rødehavet. Patriark Elias’ arbeid med munkene i Palestina viste seg imidlertid å ha vært effektivt, og de var blant lederne av den anti-monofysittiske reaksjonen som fulgte.

Da keiser Anastasios hadde fått fordrevet patriark Elias fra Jerusalem, innsatte han Johannes III (516-24) i hans sted. Sabas og andre munker skyndte seg da til Jerusalem og fikk overtalt inntrengeren til i det minste ikke å forkaste konsilet i Kalkedon. Flavian døde senere i 512 i sitt eksil i Petra, men den nøyaktige datoen er ikke kjent (Eutychius av Alexandria, Annales, s 140; Marcellinus, Chronicon; Theophanes, Chronographia, s 134; Evagrius, Historia ecclesiastica, iii, 32). Elias døde den 20. juli 518 i sitt eksil i Eilat ved Rødehavet. Som det ble sagt på den tiden, for tilhengerne av Kalkedon «hadde vinteren senket seg over imperiet».

Det sies at Sabas var sammen med den forviste patriark Elias da han døde i, og i årene som fulgte dro han til Caesarea, Skytopolis og andre steder, hvor han forkynte den sanne tro og brakte mange til ortodoksi og rett liv. Det er klart at Flavian og Elias ble forfulgt for sin ortodokse tro, men begge hadde tidligere støttet Henotikon og hadde kanskje gått lenger i å tilpasse seg monofysittene enn de burde ha gjort. Spørsmålet var imidlertid komplekst, og deres motivasjon synes å ha vært å unngå et skisma og den volden som ofte fulgte med.

Flavian ble etter sin død regnet blant de hellige i den østlige ortodokse kirke. Det ser ikke ut til å ha vært noen tidligere kult før deres navn ble satt inn sammen i Martyrologium Romanum da det ble revidert på slutten av 1500-tallet av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker. Han satte dem inn under 4. juli (Acta Sanctorum, juli, II, 22-28), men deres minnedag er nå Elias dødsdag 20. juli. Den syriske unerte kirken feirer de to den 18. februar.

Det monofysittiske skismaet førte til den endelige utskillelsen av kirkene i Armenia, Syria og Egypt (kopterne).