Fransiskanerkonventualene kalles noen steder også minoritter eller «svarte fransiskanere». De voktet da som nå gravene til de hellige Frans av Assisi og Antonius av Padova. I en alder av knapt 15 år bestemte Giovanniello seg for selv å gå inn i ordenen, og han ble sendt til Monte Sant'Angelo på Monte Gargano for novisiatet. Han tok ordensnavnet Frans Antonius (it: Francesco Antonio) etter fransiskanerordenens to store hellige og avla sine løfter den 23. august 1696 i Monte Sant'Angelo. Deretter begynte han på sine filosofiske og teologiske studier i ulike hus i sin orden, i Venafro, Montella, Napoli, Aversa og Foggia.
I 1703 ble han sendt til Assisi, hvor han ble presteviet den 11. september 1705. Deretter ble han sendt til Roma for videre studier, og han ble magister i teologi på St. Bonaventura-kollegiet. I hjembyen Lucera var han alltid siden kjent som Padre Maestro, «pater magister». Etter avsluttede studier i Roma ble han sendt tilbake til Assisi, hvor han ble til 1707. Der viet han seg til prekenvirksomhet i byen og landsbyene omkring.
I 1707 ble han sendt for å undervise i teologi på konventualenes kollegium i hjembyen Lucera, og deretter tilbrakte han nesten hele livet i hjembyen. Folket sa om ham: «Hvis du ønsker å se den hellige Frans, se på Padre Maestro». Bortsett fra sin undervisningspost hadde han mange andre embeter i Lucera, inkludert guardian i klosteret og novisemester. Han var også en tid provinsialminister for ordensprovinsen Sant'Angelo (Apulia).
Hans vitenskapelige arbeid var bemerkelsesverdig, men det var som predikant han ble kjent både i byen og landsbygda omkring. Hans altoverskyggende anliggende var å gjøre sine prekener forståelige for alle som hørte på, og han rettet sin katekese fremfor alt mot de fattige. Han utøvde selv den strengeste fattigdom. Han skrev flere bind med prekener, inkludert noen på latin. Blant dem var Quaresimale (prekener for fastetiden), en Mariale (Maria-prekener), en forklaring av Fader Vår og en forklaring av Magnificat.
Hans særlige hengivenhet var til Den uplettede unnfangelse, som den gangen ikke var et dogme (trossannhet), og han ledet de som søkte hans åndelige råd, mot hengivelse til Maria. Han hadde tatt med seg fra Napoli en statue av Den uplettede unnfangelse som han satte i kirken San Francesco, og han tilbrakte hver dag minst en halv time foran den. Han skrev hymner som folket kunne synge foran statuen. Den æres fortsatt i Lucera, og sangene synges fortsatt gjerne i Sør-Italia. Han etablerte også en novene for Den uplettede unnfangelse før festen den 8. desember. Han kalte Maria «Nøkkelen til paradiset».
En tid før novenen før 8. desember begynte i 1742, mens han syntes å være ved god helse, betrodde han en ledsager, pater Lodovico Gioca, at han snart ville dø, og at pater Ludovico ikke ville overleve ham særlig lenge. Snart etter forverret en sykdom seg som han hadde hatt i flere år, og fem dager senere, på den første dagen i novenen, den 29. november, døde Frans Antonius i Lucera. Barna løp gjennom gatene og ropte: «Helgenen er død! Helgenen er død!» Pater Ludovico overlevde ham ikke med mer enn to måneder.
Frans Antonius' grav i kirken San Francesco i hjembyen Lucera er fortsatt et valfartsmål. Biskopen av Lucera startet informasjonsprosessen for å undersøke Frans Antonius' liv, dyder og mirakler. Den 21. juni promulgerte pave Leo XIII (1978-1903) dekretet som anerkjente hans heroiske dyder, noe som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret den 15. april 1951 av pave Pius XII (1939-58). Den 21. mars 1985 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et nytt mirakel på hans forbønn, og han ble helligkåret den 13. april 1986 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 29. november. Andre minnedager som blir angitt er 27. november og 9. desember.