Den hellige Faustinus Míguez González (1831-1925)

Den hellige Faustinus (sp: Faustino) ble født som Manuel Míguez González den 24. mars 1831 i Xamirás, en landsby i Acevedo del Río i Celanova i provinsen og bispedømmet Ourense (sp: Orense) i regionen Galicia (Galiza) i Nord-Spania. Han ble døpt dagen etter fødselen i sognekirken San Jorge de Acebedo i nabolandsbyen. Han var den fjerde og yngste av barna av de hardt arbeidende katolske bøndene Benito Míguez og María González. Hans søsken var Carmiña (den eldste) og Antonio og José. Hver morgen og kveld ble Gud tilstedeværende i hjemmet gjennom familiens stille bønn rundt ilden.

Manuel ble fermet (konfirmert) den 24. oktober 1832, før han var to år gammel, under et pastoralbesøk fra biskop Dámaso Egidio Iglesias y Lago (1768-1840) av Orense (1819-40). Hans liv var delt mellom skolegang, arbeid på familiens gård, lek med kamerater og bønn. Han mottok sin første kommunion i 1841. I sin barndom elsket han dyr og tilbrakte mye tid med å observere dem. Etter grunnskolen i hjemlandsbyen forlot han som sekstenåring hjemmet for å begynne på studier i latin og humaniora i klosteret som var tilknyttet helligdommen for Nuestra Señora de los Milagros (Vår Frue av Miraklene) i Orense. Det lå 35 kilometer fra hjemlandsbyen, og der studerte han fra 1847 til 1850.

Det var der han fikk en klar idé om å bli prest, og Guds kall intensiverte seg da han vikk vite at hans eldre bror Antonio var i gang med prestestudier og hans andre bror José planla å gjøre det samme. Men deres far likte ikke tanken på at alle hans tre sønner ville bli prester, så han foreslo at José skulle ta hånd om gården mens Antonio og Manuel fikk lov til å bli prester. Etter hvert bestemte Manuel seg for å bli prest og lærer i den hellige spanske presten Josef av Calasanz’ (1556-1648) ånd.

Manuel sluttet seg i 1850 til kongregasjonen «Fattige regelbundne klerikere av Guds Mor av de religiøse skoler» (Ordo Clericorum Regularium Pauperum Matris Dei Scholarum Piarum – SP), i daglig tale piarister, som ble grunnlagt av i Josef Calasanz i Trastevere i Roma i 1597. Kongregasjonen kaltes på italiensk Le Scuole Pie (religiøse skoler), og medlemmene var og er også fortsatt kjent som scolopi, skolopianere. De var de første prester som underviste i skoler for barn.

Manuel trådte inn i ordenens novisiat San Fernando i Madrid, og han ble ikledd ordensdrakten den 5. desember 1850. Han tok ordensnavnet Faustinus av Inkarnasjonen (Faustino de la Encarnación), ettersom han var født dagen for Bebudelsen/Inkarnasjonen den 25. mars. Den 16. januar 1853 avla han sine evige løfter. På et tidspunkt under utdannelsen studerte han også naturvitenskap. Han mottok de lavere vielser og tonsuren den 23. desember 1854, og han ble vigslet til subdiakon den 24. desember 1854. Han begynte å undervise som subdiakon. I 1855 ble han diakonviet, og den 8. mars 1856 ble han presteviet i sognet San Marcos i Madrid av biskop Vicente Horcos y San Martín OSB (1807-61) av Osma (nå Osma-Soria) (1852-61). Han feiret sin første messe på festen for den hellige Josef den 19. mars 1856.

Den nye presten ble sendt på en rekke oppdrag til skoler på steder som San Fernando i provinsen Cádiz i regionen Andalucía, og Celanova i provinsen Ourense i regionen Galicia, men også til andre steder som Monforte de Lemos i provinsen Lugo i regionen Galicia. Hans første undervisningspost var i Guanabacoa på Cuba, hvor han ble invitert av den hellige Antonius Maria Claret (1807-70). Han kom til Cuba den 3. november 1857. Det var begynnelsen på hans lange liv som piarist, nesten femti år viet til undervisning. Han underviste i latin, historie, algebra, geometri, retorikk, geografi, jordbruk, fysikk og kjemi, naturhistorie, hygiene og fransk. Men han tilbrakte også mange timer i skriftestolen og var berømt for sin tålmodighet og sine kloke råd. Hele hans liv var viet kjærligheten til Gud og til lærdom.

Faustinus var overbevist om at «de som ønsker å undervise, trenger å lære», så han arbeidet utrettelig og forberedte seg daglig omhyggelig for å oppfylle sin misjon innen utdanningen. Gud hadde gitt ham en spesiell kjærlighet til de unge og en følsomhet som gjorde ham i stand til å møte dem med vennlighet, å kjenne dem og å søke deres beste. Skolen var stedet hvor han møtte Herren, som han elsket og tjente i barna. Gjennom fromhet og lærdom åpnet han horisonter av kultur for dem, oppmuntret dem og lærte dem å elske det som er sant, edelt og opphøyd.

Piaristenes nærvær på Cuba var av stor interesse for den spanske regjeringen, som gjerne ville ha en hånd med i utdannelsen av de fremtidige lederne på øya, som da fremdeles var spansk koloni. P. Faustinus kombinerte vitenskapelig forskning med sitt kall som utdanner. På Cuba la han merke til innbyggernes bruk av planter som medisiner. Han begynte å studere ulike planters helbredende virkninger, og han mente at planter var Forsynets botemidler mot sykdom. Han fortsatte disse studiene av planter da han vendte tilbake til Spania.

Faustinus vendte tilbake fra Cuba den 3. mars 1860 på grunn en forgiftning, og han tilbrakte rekonvalesensperioden i kollegiet San Fernando. I september 1861 ble han sendt til Getafe, en by like sør for Madrid, hvor han ble værende til han i 1868 ble sendt til den nye grunnleggelsen i Celanova. Han fremstilte medisiner og kurerte mange av de syke som konsulterte ham. I 1872 ga byrådet i Sanlúcar de Barrameda i provinsen Cádiz i regionen Andalucía i Sør-Spania ham i oppdrag å analysere de helbredende egenskapene til vannet i byens kilde. Han fremstilte en medisin som i 1922 fikk navnet Míguez, og Míguez-laboratoriet i Getafe er et av hans store bidrag til samfunnet. I 1873 ble han sendt som bibliotekar til det kongelige klosteret El Escorial, hvor han benyttet anledningen til å undersøke de helbredende egenskapene til planter.

Han ble deretter sendt til Monforte de Lemos som rektor, og i 1879 ble han for andre gang sendt til Sanlúcar de Barrameda. Der møtte han kvinners analfabetisme og marginalisering, og siden han var oppmerksom på deres betydning i familien og samfunnet, følte han et inntrengende behov etter å bidra til kvinners menneskelige og kristne utvikling, spesielt de svært fattige. Dette inspirerte ham til den 2. januar 1885, med sine overordnedes tillatelse, å grunnlegge søsterkongregasjonen «Den gode hyrdinnes tjenerinner», som også kalles Calasanz-instituttet (Instituto Calasancio de Hijas de la Divina Pastora – ICHDP), for utdannelsen av barn og fattige jenter. Det var nødvendig med en egen søsterorden siden piaristene var dedikert utelukkende til utdanning av gutter. Den nye kongregasjonen skulle undervise i jenteskoler.

Den nye kongregasjonen mottok godkjennelse fra erkebiskopen av Sevilla den 12. juni 1889, og senere mottok den pavelig Decretem laudis fra den hellige pave Pius X (1903-14) den 6. desember 1910 før de fikk hans fulle anerkjennelse i 1912. P. Faustinus viste stor klokskap i søstrenes formasjon og innpodet i deres liv en ånd av bønn, ydmykhet, enkelhet og en sterk kjærlighet til Jomfru Maria, slik at hun som mor og hyrdinne kunne være en modell for deres kall til å tjene de unge og ydmyke.

Lydighetsløftet krevde at han i 1888 forlot sin nystiftede kongregasjon for å reise til Getafe, hvor han tilbrakte sine siste 37 år fra den 30. september 1888. Men p. Faustino visste at hvis kongregasjonen var Guds verk, ville den overleve. Kongregasjonen ekspanderte da også til Andalucía, Castilla og Galicia, og han hadde gleden av å se nye grunnleggelser i Chile og Argentina. I 2006 hadde hans orden 268 søstre i 43 kommuniteter i land som Ecuador og India og andre.

Etter at han hadde pensjonert seg som lærer, fortsatte han sitt vitenskapelige arbeider og som åndelig veileder. P. Faustinus døde den 8. mars 1925 i Getafe, nesten 94 år gammel. Han ble gravlagt i kapellet på kollegiet Divina Pastora i Getafe. I det samme kollegiet finnes et museum viet til grunnleggeren, som forteller om hans karriere og hans arbeid.

En saligkåringsprosess for ham ble åpnet i Madrid, hvor en informativprosess på bispedømmenivå pågikk fra den 31. januar 1953 til et uspesifisert tidspunkt, men en apostolisk prosess ble holdt senere for å samle ytterligere bevis. Den formelle introduksjonen av saken kom den 7. januar 1982 etter at Helligkåringskongregasjonen utstedte det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis). Dette ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei).

Helligkåringskongregasjonen utstedte den 28. februar 1984 et dekret som anerkjente gyldigheten av de to tidligere prosessene, og senere i 1984 ble sakens Positio oversendt til Vatikanet. Den 21, desember 1992 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet som anerkjente hans «heroiske dyder» og ga ham tittelen «Ærverdig» (Venerabilis). Det mirakelet som var nødvendig for en saligkåring, ble undersøkt i bispedømmet hvor det skjedde, og gyldigheten av denne undersøkelsen ble fastslått av Helligkåringskongregasjonen den 2. desember 1994.

Den 6. april 1998 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente dette mirakelet på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 25. oktober 1998 på Petersplassen i Vatikanet. Hans orden, takknemlig og glad for denne nye frukten av hellighet, var godt representert ved generalsuperioren, p. José María Balcells og hans generalkongregasjon, de fire provinsialene fra Italia, de seks fra Spania, provinsialene fra Colombia, Chile og Slovakia og representanter for provinsene i Argentina, Mexico, Østerrike, Ungarn og Polen. Søsterkongregasjonen var representert av en stor gruppe søstre, inkludert generalsuperior M. Julia García Monge, generalrådet, de høyere superiorer, visepostulatoren og superiorene fra hvert av husene i instituttet.

Det andre mirakelet som var nødvendig for en helligkåring, ble undersøkt i det aktuelle bispedømmet. Det gjaldt en ekstraordinær medisinsk hendelse med Veronica Stobert, en chilensk mor og kateket ved Colegio Divina Pastora, som legene hadde gitt opp som «håpløs» på grunn av en fatal svangerskapsforgiftning og blødning i hennes fjerde svangerskap. Hennes mann og døtre tilskriver mirakelet til p. Faustinus Míguez, ifølge vitnesbyrdet av bispekonferansen i Chile.

Gyldigheten av undersøkelsene på bispedømmenivå ble slått fast av Helligkåringskongregasjonen den 31. mai 2010. Den 21. desember 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra kongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på hans forbønn, noe som åpnet veien for en snarlig helligkåring. I et konsistorium (møte i kardinalkollegiet) i Vatikanet den 20. april 2017 meddelte paven kardinalene at til sammen 35 salige skulle helligkåres den 15. oktober 2017 i Roma.

Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 8. mars:

In civitáte Getafe prope Matrítum in Hispánia, beáti Faustíni Míguez, religiósi ex Ordine Clericórum Regulárium Scholárum Piárum, qui, sacerdótio auctus, in munus docéndi totus se cóntulit, magnam ássequens magístri ac rerum natúræ períti opiniónem pastoráli vero navitáte sédulus, et Congregatiónem Filiárum a Divína Pastóra fundávit.

I byen Getafe i nærheten av Madrid i Spania, den salige Faustino Míguez, ordensmann i Ordenen av regelbundne klerikere av fromme skoler, som etter å ha blitt presteviet, viet seg helt til undervisning og oppnådde et godt rykte som lærer og naturforsker, men var likevel alltid flittig på det pastorale området og grunnla kongregasjonen Døtre av den guddommelige hyrdinne.

Kilder: Wirth (5), Resch (BT4), Index99, MR2004, KIR, CSO, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, ca.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, Abbaye Saint-Benoît, EWTN/OR, diocesisgetafe.org, recynet.com, institutocalasancio.es, CWN, elbuzon.es - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. juli 2005 – Oppdatert: 15. oktober 2017