Den hellige Frans de Montmorency-Laval (1623-1708)

Den hellige Frans Xavier de Montmorency-Laval (fr: François-Xavier) ble født den 30. april 1623 i Montigny-sur-Avre i bispedømmet Chartres og departementet Eure-et-Loire i regionen Centre i Frankrike. Han var tredje sønn av Hughes de Laval og Michelle de Pericord og var medlem av en de mest fremstående slektene i landet, Montmorency. Hans forfader hadde ifølge tradisjonen mottatt dåpen av den hellige Remigius i Reims i 496 sammen med kong Klodvig I (481-511). Familiens motto var Dieu ayde au primer baron chrestien. Frans’ familie tilhørte en yngre gren av slekten og var ikke spesielt velstående.

Frans fikk sin første undervisning av foreldrene før han som åtteåring begynte på jesuittskolen i La Flèche og mottok tonsuren som tolvåring. Han ønsket å bli prest og begynte som fjortenåring på Clermont-kollegiet i Paris, hvor han studerte filosofi og teologi. Der sluttet han seg til en gruppe glødende ungdommer som ble ledet av p. Bagot. Denne kongregasjonen var starten på seminaret for utenlandsmisjon, berømt i Kirkens historie og som seminaret i Québec skulle bli en søsterinstitusjon til. Hans far døde i 1644, og i 1645 ble han utnevnt til kannik av Evreux av biskopen der, som var hans onkel, for at han skulle kunne bidra til å støtte familien økonomisk. Men senere i 1645 måtte han avbryte studiene da to av hans eldre brødre ble drept i et slag, og han arvet familiens tittel og eiendommer. Men han mistet aldri sitt kall.

Som det ofte skjedde i Frankrike på 1600-tallet, var klerikere fra fornemme familier utsett til høye embeter, og Frans var ikke noe unntak. Han ble presteviet den 1. mai 1647 og ble i 1649 utnevnt til erkediakon av Evreux. I den egenskap deltok han i grunnleggelsen av misjonsseminaret i Paris for «Det parisiske misjonsselskap» eller Missions Etrangères de Paris (Societas Parisiensis Missionum ad Exteras Gentes – MEP). Han var fortsatt sent i tyveårene. Han la straks ut på de reisene som var nødvendige for effektive visitasjoner.

Den berømte jesuittmisjonæren Alexander de Rhodes hadde fått pave Innocent X (1644-55) til å utnevne tre apostoliske vikarer for Østen, og Frans de Laval ble som trettiåring i 1653 utnevnt til apostolisk vikar av Tonkin (Indokina, nå Vietnam). Han var ute av stand til å ta opp sin residens der på grunn av vanskeligheter som skyldtes både geografi og kriger, og dessuten motsatte det portugisiske hoffet seg planen. Dessuten ble hans kirkelige karriere igjen avbrutt av nødvendig omsorg for hans nevøer og nieser.

I 1654 gikk han av fra sin stilling i det fortsatt utilgjengelige Tonkin og trakk seg i fire år tilbake til en eneboerkommunitet i Caen, en åndelig skole som ble ledet av Jean de Bernières. Etter anmodning fra jesuittene foreslo kong Ludvig XIV (1643-1715) overfor pave Alexander VII (1655-67) å utnevne ham til apostolisk vikar for Nye Frankrike (Canada). I 1658 kom utnevnelsen, og han ble bispeviet den 8. desember 1658 som titularbiskop av Petrea av den pavelige nuntius Piccolomini i abbedikirken Saint-Germain-des-Prés i Paris. Året etter reiste han til Canada, hvor han ankom den 16. mars 1659. Måneden etter kom han til Québec, som da hadde knapt 500 innbyggere. Hele den franske befolkningen i Canada oversteg ikke 2 200 sjeler, hvorav 26 prester.

Det kunne ikke være noen tvil om biskopens hengivenhet til Kirken, som ble grundig testet under nybyggerforholdene som hersket i Canada, langt borte fra Frankrikes etablerte velstand. I de neste tretti årene av sitt liv var han forbløffende aktiv, grunnla utallige sogn, kjempet mot kjøpmennenes utbytting av indianerne og motsatte seg gallikanismen til flere påfølgende guvernører. Under et besøk i Frankrike i 1662 fikk han mange privilegier for Kirken i Canada fra kong Ludvig XIV (1643-1715). Da han kom tilbake til Canada, etablerte han den 26. mars 1663 Nord-Amerikas første presteseminar i Québec.

Helt fra begynnelsen måtte han forsvare sin autoritet, som ble bestridt av erkebiskop F. Harlay av Rouen. Han var ordinarius for Canada og det var fra hans provins de fleste av kolonistene kom, og hans pretensjoner hadde hoffets støtte. Frans de Laval hevdet jurisdiksjon direkte fra Roma, og rundt 1670 etablerte han bispedømmet Québec, som da strakte seg fra Canada og helt til Mexico-golfen. Konflikten med Rouen, som forårsaket vanskeligheter og usikkerhet, endte først da pave Klemens X (1670-76) den 1. oktober 1674 opprettet Québec som et ordinært bispedømme direkte under Roma. Frans de Laval ble utnevnt til byens første biskop.

Han kalles «grunnleggeren av Kirken i Canada» og arbeidet utrettelig under de vanskeligste forhold. Stadig var han på reise i sitt enorme bispedømme. Han fremmet misjonsarbeid og støttet misjonærer fra jesuittene og de fransiskanske rekollektene. Han restaurerte helligdommen for Saint-Anne de Beaupré og bygde katedralen Den uplettede unnfangelse. Han bekjempet brennevinssalget til indianerstammene og fikk det forbudt i sine territorier, og han ekskommuniserte dem som deltok i det.

Etter eget ønske trakk han seg tilbake i 1684 etter ti år som biskop av Québec på grunn av alderen, dårlig helse og trolig overanstrengelse. Hans etterfølger ble biskop de Saint-Vallier var imidlertid fortsatt bare 61 år, og sine 24 resterende år levde han tilbaketrukket på seminaret han hadde grunnlagt. Det ble i 1852 til det katolske universitetet Laval, oppkalt etter ham. Katastrofale branner ved seminaret i november 1701 og oktober 1705 gjorde at han avbrøt pensjonisttilværelsen for å lede gjenoppbyggingsarbeidet.

Frans av Québec, som han også kalles, døde den 6. mai 1708 i Québec, 85 år gammel. Han ble gravlagt den 9. mai i krypten under katedralen. Den 30. mai 1993 ble hans jordiske rester gravlagt i basilika-katedralen Notre-Dame de Québec, som var vigslet dagen før. Hans saligkåringsprosess ble igangsatt på bispedømmenivå i 1878, og den apostoliske prosessen startet den 24. september 1890. Den 28. februar 1960 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Den 15. mars 1980 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) et dekret som fritok fire ærverdige fra kravet om det miraklet som vanligvis er nødvendig for saligkåring. Det gjaldt biskop Frans de Montmorency-Laval, sr. Maria Guyart (1599-1672), Josef av Ancheta (1534-97) og Kateri Tekakwitha (1656-1680). Disse fire ble saligkåret den 22. juni 1980 av pave Johannes Paul II i Roma.

Den 3. april 2014 ble tre av disse fire salige helligkåret av pave Frans, nemlig Frans de Montmorency-Laval, Maria Guyart og Josef av Guyart. Dette skjedde uten noen seremoni, bare ved et pavelig dekret. Dette kalles stadfestelse av kult eller ekvipollent helligkåring. Kateri Tekakwitha var blitt helligkåret den 21. oktober 2012 av pave Benedikt XVI (2005-13). Frans’ minnedag er dødsdagen 6. mai.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (V), Schauber/Schindler, Holböck (1), Resch (B1), Index99, CE, Patron Saints SQPN, Bautz, Heiligenlexikon, daughtersofstpaul.com, stthomasirondequoit.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 4. februar 2004