De hellige Gratian (it: Graziano) eller Gratinianus (Gracinianus; it: Gratiniano), Felinus (Felicinus; it: Felino), Carpoforus (it: Carpoforo) og Fidelis (it: Fedele) er skytshelgener for Arona på Piemonte-siden av Lago Maggiore i bispedømmet og provinsen Novara. Gruppen består egentlig av to par martyrer, det første består av de hellige Felinus og Gratian av Perugia og det andre av de hellige Fidelis av Como og Carpoforus. De feires fortsatt hvert år i mars ved bredden av innsjøen under den berømte festen Tredicino, som har navn etter deres egentlige festdag, 13. mars. Opprinnelsen til festen er forbundet med at de fire martyrenes relikvier oppbevares i Arona.
Vår kilde er et dokument som er bevart i arkivene i sognekirken i Arona. Det stammer fra 900-tallet og består av 249 ark pergament med en tekst i gotiske bokstaver på middelalderlatin. Blant innholdet er en fremstilling av lidelseshistorien til de hellige Gratian og Felinus og historien om overføringen av deres relikvier til Arona.
Ifølge historien var Gratian og Felinus to romerske soldater stasjonert i Perugia (Augusta Perusia) i regionen Umbria i Midt-Italia. De ble omvendt til kristendommen av byens biskop, som døpte dem. I forfølgelsene under keiser Decius (249-51) led de martyrdøden i 250 sammen med andre kristne da de nektet å avsverge sin tro. De ble gravlagt ikke langt fra stedet for deres martyrium.
I 979 overførte grev Amitto (Amizo, Amizzone) av Seprio, kaptein i leietroppene til keiser Otto I den store (936-73; keiser fra 962), med tillatelse fra biskopen relikviene av de to helgenene til Arona i Piemonte som gave til det klosteret som var under bygging der og som deretter tok deres navn. Grev Amittos grunnleggelse av dette klosteret ble foretatt som bot for en ekskommunikasjon han hadde pådratt seg etter at hans soldater hadde forårsaket en brann i forhallen til basilikaen San Paolo ved Via Ostiense i Roma.
Den kritiske hagiografien er mest tilbøyelig til å betrakte historien om de to martyrene som legendarisk, og forskerne mener at de er identiske med martyrene Gratilianus og Felicissima av Faleria i Tuscia. Hvis denne antakelsen er riktig, er det imidlertid sikkert at det på grev Amittos tid allerede hadde funnet sted en splitting av helgenparene, kanskje på grunn av en feillesning av Gratilianus som var forvandlet til Gratinianus, og av akronymet Fel. tolket som Felinus eller heller Felicissima.
Enda større vanskeligheter har vi i identifiseringen av det andre martyrparet, Carpoforus og Fidelis. Opplysningene om dem har vi fra jesuittpateren Francescantonio Zaccaria på 1700-tallet, som studerte mange bevarte dokumenter i arkivene i Arona. Han gjengir den lokale tradisjonen, som forteller at de to helgenene var martyrer fra den berømte Tebanske legion og at deres relikvier ble overført til Arona av en munk i klosteret der, kanskje for å redde dem fra eventuell plyndring under en av krigene som ble utkjempet mellom Milano og Como.
Como har imidlertid alltid bestridt Aronas påstand om at de var i besittelse av Fidelis’ relikvier. Selv vokter de nidkjært hans relikvier i kirken San Fedele i Como. Fidelis led i virkeligheten martyrdøden på nordsiden av Lacus Larius, den nåværende Como-sjøen, nær landsbyen Summolacunaus (nå Samolaco). Hans legeme ble først gravlagt der og det ble bygd en kirke over graven, men en relativt pålitelig beretning fra 964 beskriver translasjonen av relikviene til Como samme år (Corporis Sancti Fidelis Comensis Martyris Anno Circiter 964 Inventio et Prima Translatio Auctore Coaevo, Analecta Bollandiana 9 (1890), 354-359 [BHL 2925]).
Gjennom århundrene har det vært mange vitnesbyrd om relikvienes nærvær i Como, men de viktigste er identifikasjonene som ble foretatt av ulike biskoper. En skjedde i 1365, rundt femten år etter den angivelige translasjonen til Arona, som biskop Carlo Bascapè av Novara (1593-1615) plasserer i 1350. En annen skjedde i 1638, da skrinet med relikviene ble åpnet i nærvær av biskop Stefano Gatti. Der lå det komplette skjelettet av martyren, nøyaktig slik innbyggerne i Como alltid hadde hevdet. Flere dokumenter som går tilbake til 1259 og 1321, vitner imidlertid om eksistensen av en venerasjon i Arona for Fidelis og hans ledsager Carpoforus, hvor det også ble sagt at de oppbevarte de helliges legemer.
Et siste vitnesbyrd til fordel for Arona kommer fra et skrift av Goffredo av Bussero (1220-ca 1289), hvor han snakker om den gruppen av angivelige martyrer fra Den tebanske legion som ble drept i Lombardia: sed horum duo corpora ad monasterium de Arona dati sunt («Men disse to kroppene ble brakt til klosteret i Arona»). Forfatteren spesifiserer imidlertid ikke hvilke to martyrer det var snakk om fra denne gruppen som besto av de hellige Fidelis, Carpoforus, Cassius, Exantus, Licinius, Severin og Secundus.
I 1487 ble relikviene av Fidelis og Carpoforus gjenfunnet i veggen i klosterkirken i Arona i forbindelse med omfattende byggearbeider der. Den 20. november 1547 ble den niårige hellige (senere kardinal) Karl Borromeus (1538-84) abbed commendatario (in commendam) av klosteret San Felino e San Graziano i Arona. Etter at han i mellomtiden var blitt kardinalerkebiskop av Milano, bestemte Borromeus seg i februar 1576 for å overføre disse relikviene til en ny kirke til Fidelis’ ære som var blitt bygd i sentrum av Milano. Karl Borromeus hadde i 1559 gitt Pellegrino Tibaldi i oppdrag å bygge kirken San Fedele.
Inntil da hadde kulten for Fidelis og Carpoforus vært minimal i Arona. Men Karl Borromeus’ foreslåtte translasjon opprørte befolkningen der. Som et kompromiss brakte Borromeus venstre underarm av begge de to helgenene tilbake til Arona. Dette skjedde den 13. mars 1576, og byrådet, som hadde blitt presset av befolkningen til å bringe relikviene tilbake, bestemte at det skulle feires en årlig fest den 13. mars, og feiringen av byens to andre skytshelgener Gratian og Felinus ble også inkludert i denne festen. Rundt festen vokste det frem et marked som har økt i betydning opp gjennom århundrene og tiltrukket seg tusenvis av personer fra alle områdene rundt sjøen. Festen ble en tid feiret på tredje søndag etter pinse.
Bortsett fra de biografiske begivenhetene til de to martyrparene forblir problemet med identifikasjonen av deres relikvier uløst. Det kan antas at når det gjelder Gratilianus og Felinus, var det bare deler av de to martyrenes relikvier som kom fra Umbria til Arona, og at hvis de er identiske med Gratilianus og Felicissima, hviler resten av deres relikvier i henholdsvis katedralen i Cività Castellana og i kirken San Sisto i Viterbo.
For Carpoforus og Fidelis gjenstår fortsatt tvilen, hvis man skal feste lit til historien om translasjonen, om nøyaktig hvilke relikvier som ble overført til Arona. Disputten om Fidelis’ relikvier er nevnt, og i tillegg hersker det også tvil om Carpoforus’ relikvier. I comaschi (innbyggerne i Como) ærer noen relikvier i den nåværende sognekirken Santa Brigida i landsbyen Camerata, hvor de ble overført i 1932 fra den nærliggende romanske basilikaen til hans ære. Bare en nøyaktig identifisering sammen med en vitenskapelig anatomisk undersøkelse og sammenligning med levningene i Como, kunne bidra til å bringe klarhet i opprinnelsen og identifikasjonen av relikviene i Arona. Levningene av Gratinianus og Felinus har fra 1700-tallet vært bevart i et kapell over høyalteret i kirken Santi Martiri i Arona, også kjent som San Graziano, men de to underarmene av Carpoforus og Fidelis som ble gitt tilbake av Karl Borromeus, hviler i et relikvieskrin på alteret i det andre kapellet på høyre side.
I tillegg til deres felles minnedag den 13. mars ble Felinus og Gratian av Perugia også satt inn i Martyrologium Romanum, den offisielle, men ufullstendige listen over hellige som er anerkjent av Den katolske kirke, da det ble revidert på slutten av 1500-tallet av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker. Som autoritet siterte han aktene som var bevart i Perugia. Der sto det den 1. juni:
Perusiæ sanctorum Martyrum Felini et Gratiniani militum, qui, sub Decio, variis tormentis cruciati, martyrii palmam gloriosa morte perceperunt.
I Perugia, de hellige martyrer Felinus og Gratinian, soldater, som under Decius ble plaget med ulike pinsler, og mottok martyrpalmen av en strålende død.
Men deres bevarte acta er åpenbart ikke ekte, og de er tatt med av bollandistene utelukkende for å gjøre deres manglende ekthet åpenbar i notene. Den engelske hagiografen Sabine Baring-Gould skriver imidlertid at «de såkalte aktene til de hellige Gratian og Felinus, brukt som lesninger i Arona-pasjonalet, er utledet fra aktene til de hellige Florentinus og ledsagere, martyrer i Perugia, som ble minnet samme dag. Men heller ikke disse aktene er ekte, for de er i virkeligheten aktene til de hellige Secundianus og ledsagere, som minnes den 9. august» (Sabine Baring-Gould, The Lives of the Saints: June, J. Hodges, 1874, 1). I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er disse helgenene ikke nevnt.
I den lokale kunsten fremstilles de fire helgenene i militære drakter fra renessansen uten spesielle attributter som skjelner dem fra hverandre. De viktigste eksemplene er selvsagt bevart i kirken som er viet til dem i Arona. Spesielt er det verdt å nevne altertavlen av abbed Calagrani, et verk av Ambrogio Bergognone (1489), plassert på korveggen bak alteret, og marmorrelieffene på siden av høyalteret, trolig utført av skulptøren Pollicetus de Luonibus fra Milano.
Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, revolvy.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 16. august 2008 – Oppdatert: 24. desember 2017