Den salige Ferdinand av Portugal (pt: Fernando; lat: Ferdinandus) ble født den 29. september 1402 i Santarém i Portugal. Han var den yngste av de fem sønnene av kong Johan I av Portugal (pt: João) (1383-1433) og hans dronning Filippa av Lancaster (pt: Filipa de Lencastre) (1360-1415), datter av den engelske John av Gaunt (1340-99), første hertug av Lancaster og fjerde sønn av kong Edvard III av England (1327-77). Hans fire brødre var Edvard (pt: Duarte) (1391-1438), konge av Portugal (1433-38), Peter (pt: Pedro) (1392-1449), hertug av Coimbra, Henrik (pt: Henrique) (1394-1460), hertug av Viseu, kalt Sjøfareren (o Navegador), Johannes (pt: João) (1400-42), konstabel av Portugal (pt: Condestável) (1431-42).
De fem brødrene pluss søsteren Isabella av Burgund og halvbroren Afonso av Barcelos, utgjør det som portugisiske historikere tradisjonelt har kalt «den lysende generasjonen» (pt: Ínclita Geração). Hans far var kjent i historien for sine seire over maurerne og spesielt for sin erobring av Ceuta, en mektig maurisk festning, og etableringen av et bispesetet innenfor dens murer.
Ferdinand vokste opp ved hoffet, og tidlig i livet var han svakelig og ofte syk, men han var en uvanlig from prins. Hans religiøsitet førte ham til Kirken, og det sies at han fra han var fjorten år gammel regelmessig resiterte de kanoniske tidebønnene i henhold til Sarum-ritusen fra Salisbury – en praksis han må ha lært av sin mor. Det betydde at han sto opp ved midnatt for matutin. Han var alltid streng mot seg selv, nøysom i sin diett og fastet på lørdager og vigiliene før Kirkens fester. Han hadde omsorg for sine tjeneres åndelige og timelige behov, og han ble medlem av alle fromme foreninger i landet. Da Ferdinands far døde i 1433, overtok hans eldste bror Edvard (pt: Duarte) tronen (1433-38), mens han selv bare mottok en liten arv og satt uten særlige midler. En tid tenkte han på å slå seg ned i England, hvor han fikk forsikringer om en varm velkomst av sine søskenbarn i Lancaster.
Men i stedet ble Ferdinand utnevnt av sin bror kongen til den 23. stormester for Ridderordenen av Aviz (nå Avis) etter at João Rodrigues de Sequeira døde. Dette var en portugisisk ridderorden som var grunnlagt av kong Alfons I (1139-85) i 1146 under kampen mot maurerne og het opprinnelig «Den nye milts» (As novas milícias). I 1162 ble den til en geistlig ridderorden som antok Benedikts regel med cistercienserordenens modifikasjoner. I 1166 erobret de byen Évora, og etter det kalte medlemmene seg «Brødre av den hellige Maria av Évora». I 1211 fikk de av kong Alfons II (1211-23) byen Aviz (nå Avis), og deretter hadde ordenen navnet «Ridderordenen av Aviz».
Ferdinand fikk dette vervet for at han bedre kunne hjelpe de fattige. Paven hadde gitt de portugisiske prinsene dispensasjon slik at de kunne være stormester, som primært var et kirkelig embete. Ferdinand aksepterte noe motvillig, men han avslo den kardinalsverdigheten som ble tilbudt ham av pave Eugenius IV (1431-47) med den begrunnelse at han ikke ville tynge sin samvittighet. Til tross for sin fromhet hadde Ferdinand ingen intensjon om å satse på en klerikal karriere. Hans riddermotto var Le bien me plet. Som den yngste av mange sønner fikk ikke Ferdinand mange rike utnevnelser av sin far, bare herreveldet over Salvaterra de Magos og en inntekt på livstid fra Atouguia i 1429.
Selv om Ferdinand levde et liv av stor hellighet midt blant hoffet, var han ikke en ren rekluser. Han var også en handlingens mann, og i hans barndom ble hans sjel rørt av det heroiske felttoget mot Ceuta. Hans mor dronningen hadde drevet frem stridsånden i sine sønner, og det sies til og med at hun på sitt dødsleie ga hver av dem et sverd og ga dem i oppdrag å bruke det i forsvaret av enker, foreldreløse og deres land, og spesielt mot vantro. En anledning bød seg snart.
Ferdinand var misfornøyd med sitt magre utkomme, så i 1436 ba han sin bror kong Edvard om tillatelse til å dra utenlands for å søke lykken i tjeneste for en utenlandsk konge, angivelig kong Henrik VI av England (1422-61). Ferdinands anmodning fikk den nølende Edvard til å godkjenne en plan som lenge var fremmet av hans bror Henrik Sjøfareren, om å sette i gang et nytt portugisisk erobringstokt (korstog) mot marinidsk Marokko i Nord-Afrika. Kongen ga sine brødre Ferdinand og Henrik Sjøfareren kommandoen over styrken. Som ugift skrev Ferdinand et testamente som utnevnte Edvards andre sønn Infante Ferdinand (fremtidig hertug av Viseu) som sin arving før de dro.
De satte seil den 22. august 1437, og fire dager senere kom de til Ceuta. Men ekspedisjonen var dårlig organisert og dømt til å mislykkes. Ferdinand ble alvorlig syk under sjøreisen på grunn av en verkebyll og en feber som han fikk før avreisen, men han ville ikke forsinke flåten. De seilte mot Ceuta med bare 6 000 menn, mindre enn halvparten av den styrken på 14 000 som kongen hadde beordret, og selv om de ble rådet til å vente på forsterkninger, var de to prinsene utålmodige og stridslystne og ville ikke vente. Så de angrep Tangier (fr: Tanger) og beleiret byen. Ferdinand kom seg langsomt, men han var ikke i stand til å delta i det første slaget.
Henrik rettet forhastet en serie angrep mot bymurene i Tangier uten suksess, mens han lot sin leir bli omringet av en maurisk hær som i all hast var blitt sendt nordover av den watasidiske despoten, sultanens mektige vesir av det marinidske palasset i Fez, Abu Zakariya Yahya ibn Ziyan al-Wattasi (d. 1448), også kjent under sitt tilnavn Lazeraque eller Lazurac («den skjeløyde») i portugisiske krøniker. De portugisiske beleirerne ble nå selv beleiret og ute av stand til å bryte ut, og selv om de kjempet modig mot store odds, ble de til slutt sultet til underkastelse. De ble tvunget til å akseptere ydmykende betingelser.
For å redde sin hær fra å bli tilintetgjort, undertegnet Henrik Sjøfareren en avtale i oktober 1437 med de mauriske kommandantene. Han gikk med på å gi fienden Ceuta tilbake til gjengjeld for fri passasje til sine skip, riktignok uten sine våpen. Ceuta var blitt erobret av portugiserne i 1415. Men maurerne krevde også at en av prinsene skulle utleveres i deres hender som et gissel for befrielsen av Ceuta. Det ble senere rapportert at Henrik personlig meldte seg frivillig som gissel i stedet for Ferdinand, men at hans krigsråd forbød det. Da tilbød Ferdinand seg frivillig til den farlige posten, og sammen med tolv trofaste ledsagere, inkludert João Alvarez, hans sekretær og fremtidige biograf, begynte et fangenskap som først endte ved hans død.
Ferdinand ble formelt gissel hos den mauriske emiren Salà ben Salà (Salah ibn Salah, kalt Çallabençalla i de portugisiske krønikene), marinidsk guvernør av Tangier og Arzila som gjorde krav på Ceuta. Ferdinand fikk lov til å bringe med seg et privat følge på elleve tjenere. Disse inkluderte hans sekretær og fremtidige biograf Frei João Álvares (ca 1400-ca 1490), hans husholdbestyrer Rodrigo Esteves, hans garderobeherre Fernão Gil, hans skriftefar Frei Gil Mendes, hans lege mester Martinho, hans kapellan Pero Vasques, hans sjefskokk João Vasques, hans kammerherre João Rodrigues, hans kvartermester (aposentador) João Lourenço, hans arneherre João de Luna og hans anretningsherre (homen de reposta) Cristóvão de Luviça Alemão. Álvares ble betrodd Ferdinands pengebeholdning, estimert til rundt 6 000 reais for utgifter.
I tillegg kom fire portugisiske adelsmenn som gisler, Pedro de Ataíde, João Gomes de Avelar, Aires da Cunha og Gomes da Cunha/Silva. De første tre var riddere fra Ferdinands hushold, den fjerde en ridder av Aviz. Disse fire var ikke en del av Ferdinands følge, men en del av en separat midlertidig gisselutveksling for å sikre en smidig avreise for de beseirede portugisiske troppene tilbake til deres skip, mens Salah ibn Salah til gjengjeld ga sin egen eldste sønn som gissel til portugiserne. Disse var ment å bli løslatt straks troppene hadde steget om bord, mens Ferdinand og hans følge skulle løslates først ved evakueringen og overleveringen av Ceuta.
Ferdinand, hans følge og de fire ridderne ble overlevert til Salah ibn Salah om kvelden den 16. oktober 1437 av den portugisiske forhandleren Rui Gomes da Silva, guvernør (alcaide) av Campo Maior, som da mottok sønnen til Salah ibn Salah til gjengjeld. Gislene bodde i et tårn inne i Tangier mens troppene evakuerte stranden. Men ombordstigningen gikk ikke smidig. Disiplinen brøt sammen og det kom til et sammenstøt på stranden, åpenbart fremprovosert av at noen av de portugisiske soldatene ble tatt for å smugle forbudte gjenstander. Etter at alle troppene var om bord (19. eller 21. oktober), nektet Henrik Sjøfareren å sette fri sitt eget midlertidige gissel, den eldste sønnen til Salah ibn Salah, kuttet fortøyningene og seilte av gårde. Som et resultat ble de fire riddergislene værende i maurisk fangenskap.
Da Ferdinand hørte om sammenstøtet på stranden og ikke hørte noe fra Henrik, brøt Ferdinand sammen i tårer i frykt for at hans bror hadde vært blant de drepte. Ibn Salah sendte noen menn for å undersøke likene for å forsikre ham om at Henrik ikke var blant dem, og da det ikke var nok til å berolige prinsen, sendte Ibn Salah til og med en budbringer til Ceuta for å prøve å få en skriftlig bekreftelse fra Henrik selv.
Ferdinand, hans følge og de fire ridderne forlot Tangier den 22. oktober og bega seg under maurisk bevoktning til Arzila (Asilah, Arzilla), femti kilometer ned langs kysten fra Tangier. De portugisiske gislene ble hånet av mauriske menneskemengder på veien. Da de kom frem, ble Ferdinand og hans følge innkvartert relativt komfortabelt i Arzila, som det passet seg for et kongelig gissel. I Arzila var Ferdinand svært syk i syv måneder, men til tross for sykdommen fortsatte han alle sine andaktsøvelser og viste stor nestekjærlighet overfor sine kristne medfanger. Han fikk lov til å skrive og motta korrespondanse fra Portugal, ha kontakt med det lokale kristne samfunnet og med lokale genovesiske kjøpmenn. Gisselgruppen fikk også lov til å feire daglig messe. Sekretæren og medfangen Frei João Álvares skriver at Ferdinand forventet at avtalen raskt ville bli oppfylt, at Ceuta ville bli evakuert og overlevert og at de snart ville bli satt fri. Salah ibn Salah ventet også å høre om evakueringen fra Ceuta i løpet av noen dager.
Prins Henrik bega seg først til Ceuta. Tilbake i Portugal ble nyhetene om tapet ved Tangier og den etterfølgende avtalen mottatt med sjokk, og prins Johannes satte straks seil for Arzila i håp om å kunne forhandle frem Ferdinands løslatelse til gjengjeld for å løslate Salah ibn Salahs sønn, som fortsatt ble holdt som gissel av Henrik. Maurerne avviste foraktelig dette forslaget, og de to brødrene vendte tilbake til Portugal for å planlegge måter for å få prinsen satt fri på. Spørsmålet om hva man nå skulle gjøre, splittet Ferdinands eldre brødre. Ceuta var svært symbolsk, og brødrene ble gjort til riddere der da deres far erobret byen i 1415. Peter av Coimbra, som hadde vært en sterk motstander av hele ekspedisjonen til Tangier helt fra begynnelsen, ba innstendig deres eldste bror, kong Edvard, om straks å oppfylle avtalen, gi ordre om å evakuere Ceuta og sikre Ferdinands løslatelse. Men Edvard var lammet av ubesluttsomhet. Henrik Sjøfareren, ble værende i Ceuta, deprimert og uvillig til å kommunisere etter nederlaget i Tangier, men til slutt sendte han brev til Edvard og rådet ham mot å ratifisere den avtalen som han selv hadde forhandlet frem, og han foreslo andre måter som kunne få Ferdinand fri uten å oppgi. Ceuta.
Men Ferdinand selv skrev brev til Edvard og Henrik fra Arzila og sa at det ikke var trolig at maurerne slapp ham fri for noe mindre enn Ceuta, og han tryglet dem om å oppfylle avtalen og undret på hva forsinkelsen skyldtes. Edvard klarte fortsatt ikke å bestemme seg, så i januar 1438 kalte han sammen det portugisiske Cortes i Leiria for konsultasjoner. Ferdinands brev ble lest opp for forsamlingen, hvor Ferdinand uttrykte sin lengsel etter å bli løslatt, og han bemerket at Ceuta ikke tjente noe strategisk formål for Portugal og burde oppgis uansett. Stikk i strid med senere legender er det klart fra disse brevene at Ferdinand ikke søkte en martyrs skjebne, men at han ønsket at Ceuta skulle overgis til maurerne i henhold til betingelsene i avtalen og at han ønsket å bli satt fri raskt. I Cortes, sterkt oppmuntret av Peter og Johannes, stemte borgerne og de geistlige hovedsakelig for utvekslingen, men adelen under ledelse av Ferdinand av Arraiolos argumenterte hardnakket mot den, med det resultat at Cortes ikke klarte å ta en beslutning og ble sendt hjem.
Avgjørelsen om å beholde Ceuta ble først tatt i juni 1438 etter en konferanse i Portel between Edvard og Henrik Sjøfareren. Henrik gikk igjen inn for å avvise avtalen og forslo alternativer for å sikre Ferdinands løslatelse, for eksempel å kjøpe ham fri med penger, overtale Castilla og Aragón til å bli med på en masseløslatelse av muslimske fanger i bytte, reise en ny hær og invadere Marokko på nytt osv. Etter gjentatte bønnfallelser fra Ferdinand sendte Henrik til slutt et budskap til sin fengslede bror og oppga sine grunner til ikke å oppfylle avtalen: For det første at Henrik ikke hadde hatt kongelig autoritet til å inngå en slik avtale i det hele tatt, og for det andre at på grunn av sammenstøtet på stranden i Tangier, anså Henrik at avtalen allerede var brutt og at han derfor ikke hadde noen legal forpliktelse til å respektere den.
Myndighetene i Marokko ble overrasket og sinte over den portugisiske avvisningen av avtalen. Rykter om en planlagt landsetting av en portugisisk amfibiestyrke for å bringe Ferdinand ut av kystbyen Arzila forårsaket en avgjørelse om å flytte ham inn i landet. Den 25. mai 1438 overtok den mektige vesiren Abu Zakariya i Fez i Marokko (nå Fès) ansvaret for gislene fra Salah ibn Salah. Han var regent og egentlige hersker i Marokko fra 1420 til 1448. Han var grunnlegger av watasid-dynastiet av vesirer og senere sultaner og kalles ofte i watasidiske lister for Yahya I. Han ga ordre om at Ferdinand og hans følge skulle overføres fra den komfortable tilværelsen i Arzila til et fengsel i Fez. Av den opprinnelige gruppen var det to som ikke var med på overføringen til Fez. Frei Fernão Gil, skriftefaren, var død vinteren 1437-38, mens Rodrigo Esteves, lederen for prinsens hushold, ble syk, og Ibn Salah ga ham tillatelse til å vende tilbake til Portugal. Esteves’ sønn Pedro Rodrigues kom fra Portugal for å være gissel i farens sted. Pedro Rodrigues og de fire riddergislene ble værende i Arzila, mens de andre dro til Fez.
Da de kom til Fez sent i mai 1438, ble gisselgruppen plassert i et fengsel, hvor de møtte to portugisiske fanger som var fengslet tidligere, Diogo Delgado og Álvaro Eanes fra Alverca. Mester Josef, en jødisk kirurg og utsending fra Salah ibn Salah som hadde fulgt gislene fra Arzila, ble sendt tilbake av Abu Zakariya med instruksjoner om å informere Lisboa om de nye omstendighetene. Gisselgruppen og de to andre fangene ble stengt inne i fengselet mens de ventet på svar. Forholdene i Fez var betydelig verre enn i Arzila. Men de to portugisiske fangene lærte nykommerne hvordan de kunne få bedre mat smuglet inn fra byens markeder og satte dem i kontakt med en mallorkansk kjøpmann i Fez som var villig til å forsyne prinsen på kreditt.
Ettersom det ikke kom noe tilfredsstillende svar fra Lisboa, ble Ferdinands status den 11. oktober 1438 nedgradert fra avtalt gissel til vanlig fange. Marokkanske vakter gjennomsøkte cellene og konfiskerte mye av deres gjenværende penger, kontakten med utsiden ble avskåret og den mallorkanske kjøpmannen pisket som takk for alt han hadde gjort. De tolv mennene ble stuet sammen i et mindre fangehull som var bygd for å romme åtte fanger, ble iført fangeklær og satt på en streng diett av vann og brød. Samtidig ble Ferdinand og hans følge for første gang påsatt fotjern. Sekretær Álvares forteller at selv om fangevokterne ved noen anledninger truet med juling og pisking, skadet de aldri Ferdinand eller hans ledsagere fysisk, ettersom de fryktet at skader påført fangene ville redusere deres løsepengeverdi. Men uansett tvang de Ferdinand til å utføre manuelt arbeid som var ydmykende og upassende for en prins, for eksempel å luke i palassets hage og rengjøre hestestallene. Men Álvares skriver også at Ferdinand var fast bestemt på å dele sine ledsageres skjebne, og da de ble satt til det hardere fengselsarbeidet som Ferdinand hadde blitt spart for, meldte Ferdinand seg frivillig til å arbeide sammen med dem, men han fikk snart forbud mot dette.
Kong Edvard av Portugal døde den 9. september 1438, av pesten ifølge hans leger, men av et knust hjerte på grunn av broren Ferdinands ulykkelige skjebne ifølge den folkelige mening. Kort før sin død endret Edvard mening om oppgivelsen av Ceuta, og han sendte sin utsending Fernão de Silva for å informere maurerne om at portugiserne likevel ville oppfylle avtalen, og for å begynne på forberedelsene for Ferdinands løslatelse. Men Edvards død etterlot Silva strandet i Arzila uten akkreditiver. Ferdinand var like ved å bli befridd, og da han fikk vite dette da nyheten kom til Fez i november 1438, kom det som et dobbelt slag for Ferdinand, og han ble straks dypt fortvilet. Men Abu Zakariya ga uansett ordre om at fotjernene skulle tas av i forventning om at en avtale nå kunne inngås med det nye regimet i Lisboa.
Men de nye omstendighetene tok en tid å få utredet. Edvards død provokerte frem en intern konflikt i Portugal om regentskapet for hans seksårige sønn, den nye kongen Afonso V av Portugal (1438-81). Til slutt ble konflikten løst til fordel for Edvards bror, Peter av Coimbra, som til slutt ble regent for Portugal tidlig i 1439. I mai 1439 mottok Ibn Salah og Abu Zakariya en beskjed fra det nye regentrådet om at de aktet å oppfylle betingelsene i avtalen når det gjaldt Ceuta. Men saken tok en annen merkelig vending da Salah ibn Salah og Abu Zakariya begynte å krangle om kontrollen over fangen. I oktober 1439 kom en jødisk utsending fra Ibn Salah (trolig mester Josef igjen) til Fez med det formål å bringe Ferdinand og hans følge tilbake til Arzila, men Abu Zakariya sendte ham bort med den beskjeden at han aktet å fortsette å holde fangen i Fez inntil portugiserne sendte noen med fullmakter til å gjennomføre overgivelsen av Ceuta. Så snart utsendingen dro, ble Ferdinand og hans følge igjen iført fotjern, fratatt nesten alle klær og holdt permanent innestengt i deres fangehull, dag og natt. Disse nye harde tiltakene var muligens en sikkerhetsforanstaltning heller enn en straff, for å hindre ethvert forsøk fra Ibn Salahs agenter på å stikke av med den verdifulle fangen. I desember ble fangene, unntatt Ferdinand og hans kapellan Pero Vasques, tatt ut fra deres permanente fengsling for å settes til hardt arbeid med å reparere veier i Fez.
Da veiarbeidene var fullført i februar 1440, ble Ferdinands ledsagere satt til nytt arbeid i palassets hage og snekkerverkstedet og som murere. Men i mellomtiden hadde saken tatt en ny vending ved at Salah ibn Salah var død i løpet av vinteren 1439-40. Ettersom hans eldste sønn fortsatt var i portugisisk fangenskap, gikk regjeringen av Arzila-Tangier (og teoretisk kontroll over Ferdinand) over til hans bror Abu Bakr (kjent i krønikene som Muley Bubuquer). Álvares skriver at Abu Zakariya prøvde å fremme krav på Ibn Salahs land, noe som fremprovoserte en krangel med Abu Bakr. Han i sin tur konspirerte med en viss «Faquy Amar», som hadde tilgang til palasset i Fez som lærer for en marinidsk prins, for å få Ferdinand ut av fengselet. Men Abu Zakariya fikk nyss om komplottet, og Faquy Amar flyktet fra byen.
Det hele ble enda mer forvirrende da Gonçalo de Sintra, en utsending fra Henrik Sjøfareren, kom til Salé og fortalte de marinidske myndighetene der at portugiserne bare aktet å tilby penger for Ferdinand, ikke Ceuta. Dette fikk maurerne til å anklage portugiserne for dobbeltspill og å bryte sitt tidligere løfte. Til slutt kom det endelig et brev fra enkedronning Eleanor, men det angikk bare noen mindre punkter i forbindelse med overføringen av noe land i Portugal og nevnte ikke spørsmålet om Ceuta. Alle disse hendelsene gjorde maurerne rasende fordi de følte at portugiserne var falske og lekte med dem, og deres sinne gikk hardt utover Ferdinand, som ble truet og underlagt strengere forhold i sitt fangenskap. Selv sympatien fra marinid-sultanen Abd al-Haqq II og hans hustruer forvant. De hadde tidligere moderert Abu Zakariyas strenghet og behandlet prinsen mildt, og de hadde til og med noen ganger invitert ham til å spise med dem i palassets hager.
Til tross for sine slektningers undergravende feiltrinn var regent Peter av Coimbra fast bestemt på å gjennomføre byttet mellom Ceuta og Ferdinand, og han sendte to delegater, Martim Tavora og Gomes Eanes, til Arzila for å forhandle om logistikken. Som et innledende skritt krevde Abu Bakr at guvernøren av Ceuta, Fernando de Noronha, skulle løses fra embetet, for hans ry var slik at maurerne mente at Noronha ville sørge for å forhindre byttet. Peter hadde ingen problemer med å gå med på dette, for familien Noronha, nære allierte av Braganzas, var blant Peters ivrigste politiske fiender, og guvernørens brødre hadde ledet konspirasjonen blant adelsmenn for å frata Peter regentskapet i 1438.
Tidlig i april 1440 sendte Peter av Coimbra Fernando de Castro, en betydelig diplomat, for å ta over som guvernør av Ceuta etter Noronha og gjennomføre evakueringen av den portugisiske garnisonen. Operasjonen begynte ikke gunstig. Castros flåte satte ut fra Lisboa i strålende humør, for den ambisiøse Fernando de Castro fantaserte åpent om at prins Ferdinand etter sin løslatelse kunne overtales til å gifte seg med hans egen datter på stedet, og han forberedte en velutstyrt ekspedisjon med skip fulle av prakt for banketter, et følge av betydeligheter og en livvakt på rundt 1200 soldater. Men på utreisen, rundt kapp St Vincent på sørvestspissen av Portugal, seilte den portugisiske flåten inn i et bakhold av genovesiske pirater. Flaggskipet ble bordet og Fernando de Castro drept. Piratene klarte å flykte før de andre skipene kunne redde ham. Noen mistenkte at Fernando de Noronha kan ha hatt en finger med i spillet ved å lede piratene mot Castro for å sabotere oppdraget, men ingen har kunnet bevise dette. Med utsendingen død gikk flåten til land i Tavira i regionen Algarve og sendte et ilbud til Peter for å informere ham om det som hadde skjedd. Regenten sendte straks instruksjoner med ordre om at Castros sønn, Álvaro de Castro, skulle ta over sin fars akkreditiver, fortsette til Ceuta og utføre oppdraget.
I mellomtiden, uvitende om Castros skjebne, kom Tavora og Eanes til Arzila for å informere Abu Bakr om deres oppdrag. Abu Bakr sendte straks mester Josef til Fez for å anmode om og å arrangere overføringen av Ferdinand og hans følge tilbake til Arzila for å bli overgitt til de portugisiske utsendingene. Mester Josef ankom Fez i april 1440 og ga Abu Zakariya forseglede brev fra Peter av Coimbra som inneholdt kopier av ordren om Noronhas avskjed og instruksjoner om evakuering som var gitt til Fernando de Castro. Hva som deretter skjedde, er dunkelt. Ferdinand ble tilkalt til en audiens for Abu Zakariya med Josef til stede, for å bli spurt om han ønsket å vende tilbake til Arzila. Mens Abu Zakariyas vakter eskorterte Ferdinand tilbake til fangehullet, «fant» de en hemmelig lapp på ham, som de sa at mester Josef hadde smuglet til ham under audiensen. Mester Josef ble anklaget for å planlegge å hjelpe Ferdinand med å flykte og ble straks arrestert.
Álvares tror at alt dette var et knep av Abu Zakariya for å vinne tid. Abu Zakariya ønsket å høste æren for å vinne tilbake Ceuta og trengte tid for å samle en hær i Fez for en triumferende mars mot Ceuta. I september 1440, straks hæren var samlet, ble mester Josef endelig løslatt og sendt tilbake til Arzila uten Ferdinand, og han hadde bare med seg Abu Zakariyas løfte om å foreta byttet selv, det vil si at han personlig ville bringe Ferdinand til Ceuta og sette ham fri etter å ha tatt kontroll over byen. Det er usikkert hva mer Josef rapporterte om Abu Zakariyas intensjoner, men de portugisiske utsendingene avviste forandringene av planen og sa at de ikke hadde til hensikt å «pantsette Ceuta for proformaløfter» og at de trengte å ha en slags tak på Ferdinands person før byen ble overlevert.
Abu Zakariyas kolonne hadde lagt ut fra Fez i september 1440 med Ferdinand på slep, men de kom ikke langt. Da de først nå hørte om Castros død og mottok det energiske svaret fra utsendingene i Arzila, tok de en pause, og etter litt rådslagning avlyste Abu Zakariya marsjen og returnerte til Fez i oktober. Rapporter om mobiliseringen av mauriske soldater for marsjen mot Ceuta forårsaket alarm i Portugal. I frykt for at Abu Zakariya aktet å ta Ceuta med makt, begynte øyeblikkelig forberedelser til å sende en væpnet portugisisk flåte for å forsterke Ceuta. Det er usikkert om flåten virkelig ble sendt, men da nyheten om forberedelsen av nye tropper ble mottatt i Fez, sendte det blandete signaler om portugisernes intensjoner.
Da forhandlingene ble gjenopptatt, dreide de seg om en potensiell gisselutveksling og materielle garantier for å supplere muntlige løfter. Men det eksisterte liten tillit mellom partene. Tidlig i november grep sultan Muhammad IX av Granada inn og tilbød seg å bryte dødvannet. Han foreslo at Ferdinand skulle overgis i hendene til en gruppe genovesiske kjøpmenn under hans jurisdiksjon, og han ga sitt høytidelige løfte til Abu Zakariya om at han ikke ville tillate dem å levere Ferdinand til portugiserne før evakueringen av byen var stadfestet. Portugiserne ga ikke noe umiddelbart svar på Granadas tilbud. Et utbrudd av pest i Marokko tidlig i 1441 skapte nye forsinkelser. Tre av de fire adelige gislene som hadde blitt værende i Arzila da Ferdinand og hans følge ble flyttet til Fez – João Gomes de Avelar, Pedro de Ataíde og Aires da Cunha – døde i denne pesten. I september 1441 ankom de skuffende nyhetene om sammenbruddet i Granadas tilbud, og Ferdinand nok en gang påsatt fotjern.
Til tross for fornedrelser og lidelser mistet Ferdinand aldri tålmodigheten. Han ble ofte truet med døden, men selv om han ofte ble innstendig oppfordret til å prøve å sikre seg friheten ved å flykte, nektet han å la sine ledsagere i stikken og overlate dem til en enda verre skjebne. Han betraktet seg selv som årsaken til deres lidelser, og han sørget mer over dem enn sine egne. Han holdt ut fangenskapet uten å klage, og han var bare opptatt av sine ledsageres ve og vel. Hans behandling av sine forfølgere var respektfull og verdig, og ingen hørte ham si et ondt ord om maurerne. Han ville aldri nedlate seg til smiger for å oppnå noen lettelser av sine lidelser.
Om det fortsatt eksisterte noe håp om en fredelig løsning, ble det knust noen få måneder senere i mars 1442. Ifølge Álvares ble den marokkanske adelsmannen Faquy Amar (lærer for en marinidsk prins) arrestert den måneden av Abu Zakariyas menn, og på ham ble det funnet flere portugisiske brev med opprinnelse i dronning Eleanors råd som skisserte en tankeløs plan om å frigjøre Ferdinand fra fengselet. Faquy Amar ble brutalt pisket i Ferdinands nærvær og deretter henrettet sammen med sine konspiratører. Det var nå klart for Abu Zakariya at portugiserne ikke hadde noen intensjon om å overgi Ceuta og at det ikke gjensto noen ting Ferdinand kunne brukes til enn å skaffe den høyeste sum løsepenger han kunne få. Deretter ble det forhandlinger med fangene. Ferdinand sa at han kunne være i stand til å skaffe løsepenger på i alt 150 000 dubloner (en spansk gullmynt) og løslatelsen av 150 muslimske fanger mot løslatelsen av ham selv og hans følge.
Etter dette ble Ferdinand skilt fra resten av sitt følge. Han ble flyttet til en ny liten og mørk celle uten vinduer – et tomt våpenlager i palasset i Fez, hvor han kunne voktes bedre. Bare hans lege, mester Martinho, fikk lov til å treffe ham. Resten av følget ble værende i palassets fangehull og ble satt til hardt arbeid, først og fremst i stallene og på veiene, men av og til også i palasset, hvor de kunne veksle noen ord med Ferdinand gjennom en sprekk i veggen. Abu Zakariya hevet sin pris til 400 000 dubloner og 400 fanger og ba Ferdinand om å forhøre seg om dette hos sine slektninger. Men svaret fra Portugal, som kom fire måneder senere, sa at det var alt for mye, at de kunne ha råd til 50 000, men tilbød å sende utsendingen Vasco Fernandes for å forhandle frem en altomfattende løsning, som skulle inkludere sønnen til Salah ibn Salah og de to som fortsatt ble holdt i Arzila, den overlevende Aviz-ridderen Gomes da Silva og Pero Rodrigues, som var stand-in for sin far, Rodrigo Esteves.
Dette svaret gjorde Abu Zakariya rasende, spesielt tilføyelsen som innebar at sønnen til Salah ibn Salah skulle spille en rolle i forhandlingene om Ferdinand. Sønnen til Salah ankom til Fez tre måneder senere for å åpne samtaler, men han ble bryskt mottatt og ingenting kom ut av det. Ferdinand skal ha vært deprimert og opprørt over sine slektninger, og på et tidspunkt avslo han å høre flere nyheter fra Portugal. Hans ledsagere fortalte ham ikke at hans bror Johannes døde i 1442.
Ferdinands isolasjon i Fez fortsatte. Han møtte bare sin lege ved måltidene og sin kapellan annenhver uke. Ved å bestikke vokterne fikk han noen ganger lov til å møte andre medlemmer av sitt følge. Han ble ikke satt i arbeid som de andre, men tilbrakte sine dager stort sett begrenset til sin celle med å be og skrive bønner. Han var alene i et nakent fangehull uten luft, og der hadde han en treblokk til pute og et steingulv til seng. Han tilbrakte det meste av tiden i bønn og forberedelser til døden, som han skjønte at nærmet seg etter hvert som hans helse raskt ble svekket. Etter femten måneder under disse forholdene ble Ferdinand rammet av dysenteri den 1. juni 1443, noe som ble hans siste sykdom som han til slutt bukket under for. Hans forfølgere nektet å flytte ham fra det avskyelige fangehullet, men da det ble åpenbart at han ikke hadde lenge igjen å leve, fikk en lege, en prest og noen få andre kristne venner lov til å besøke ham. Den 5. juni hadde han en visjon hvor Jomfru Maria, den hellige Johannes evangelisten og erkeengelen Mikael åpenbarte seg for ham, noe han betrodde sin skriftefar, som ofte besøkte ham. Etter å ha avlagt generalskriftemål og en trosbekjennelse oppga han samme kveld fredfylt sin sjel til Gud, førti år gammel.
Etter hans død fikk myndighetene i Fez Ferdinands legeme balsamert med salt, gravmyrt og laurbærblader. Ferdinands hjerte, organer og innvoller ble tatt ut i denne prosessen og straks sikret seg av hans medfanger, som gjemte dem i leirekrukker begravd under jorden i et hjørne av deres fangehull. Deretter ble det nakne liket hengt opp ned fra brystvernet på bymuren i Fez for offentlig utstilling. Etter fire dager ble liket plassert i en forseglet trekiste og nok en gang hengt opp fra det samme brystvernet «i lang tid». I sin hagiografi skriver Álvares om flere mirakler som senere ble tilskrevet kisten. Vesiren måtte motvillig gi sitt kongelige gissel anerkjennelse for hans utholdenhet, uskyld og bønnens ånd. Ferdinand var ugift og barnløs. Ledelsen av Aviz-ordenen gikk over til hans nevø Peter, konstabel av Portugal og sønn av Peter av Coimbra.
Mange medlemmer av Ferdinands følge døde i fengsel i årene som fulgte, hovedsakelig av sykdom. deres skjebne ifølge Frei João Álvares var i kronologisk orden: Frei Gil Mendes, skriftefar, døde i Arzila vinteren 1437-38. Rodrigo Esteves, leder for husholdet, ble syk og ble løslatt fra Arzila i 1438 og ble erstattet av sin sønn Pedro Rodrigues. Diogo Delgado, portugisisk fange i Fez, var den første som døde i Fez, en gang mellom 1443 og 1448. João de Luna, mester Martim, Fernão Gil og João Lourenço døde i Fez mellom 1443 og 1448. Álvaro Eanes av Alverca og Cristóvão de Luviça Alemão konverterte til islam. Frei João Álvares, sekretæren, ble kjøpt fri av Peter av Coimbra i 1448. João Vasques ble kjøpt fri av Peter av Coimbra eller João de Lisboa i 1448. João Rodrigues og Pero Vasques ble kjøpt fri av Frei João Álvares i 1450.
Skjebnen til de fem gislene som ble værende i Arzila, var følgende: João Gomes de Avelar døde av pesten tidlig i 1441. Aires da Cunha og Pedro de Ataíde døde av pesten sent i 1441. Gomes da Cunha/Silva og Pedro Rodrigues var i live i 1442, men deres påfølgende skjebne var usikker.
Nyheten om Ferdinands død ble mottatt med stor sorg i Portugal. Regenten Peter av Coimbra, som kanskje hadde gjort mest for å få sin bror Ferdinand løslatt, kjøpte fri noen av de fengslede medlemmene av hans følge, blant dem Ferdinands sekretær, Frei João Álvares, i 1448. Kort etter at han kom til Lisboa, vendte Álvares tilbake til Marokko i 1450 for å kjøpe fri de gjenværende fangene. Álvares hadde også håpet på å kjøpe fri Ferdinands levninger, men han klarte bare å berge den gjemte krukken med Ferdinands innvoller og hjerte. Han vendte tilbake til Lisboa og dro til hoffet til kong Afonso V av Portugal i Santarém tidlig i juni 1451. Frei João Álvares og João Rodrigues fikk instruksjoner om å ta relikviene og bisette dem i den forberedte graven som var reservert for Ferdinand i gravhvelvet i klosteret Batalha. Klosteret ble bygd til minne om slaget ved Aljubarrota i 1385, hvor Portugal seiret mot Castilla og dynastiet Aviz ble etablert på Portugals trone. Navnet Batalha betyr «slag». Dette klosteret ble gravkirke for Aviz-dynastiet på 1400-tallet.
Álvares forteller at på veien til Batalha passerte de gjennom Tomar, hvor prins Henrik Sjøfareren sluttet seg til prosesjonen og deretter ledet den religiøse seremonien da relikviene ble bisatt i Batalha. Graven var opprinnelig inngravert med Ferdinands personlige våpen og riddermotto le bien me plet («Det gode gleder meg»), som kombinerte hans fars motto, por bem («for det gode»), med hans mors, il me plait («Han gleder meg»).
Prins Ferdinand har alltid vært æret høyt av portugiserne på grunn av hans hellige liv og hengivenhet til landet. Han ble snart kalt «Ferdinand den hellige prinsen» (pt: Fernando o Infante Santo), og en folkelig kult utviklet seg raskt, sterkt oppmuntret av det regjerende kongehuset Aviz. I januar 1444 satte Peter av Coimbra opp et fond for at en årlig messe skulle leses til Ferdinands ære i hans kapell i Batalha. Henrik Sjøfareren bestilte et triptyk av Henriks liv og lidelser fra maleren João Áfonso til sitt eget kapell. Noen moderne forfattere mener at de berømte St Vincent-panelene av Nuno Gonçalves ble bestilt av Peter av Coimbra som en begravelseshyllest til sin bror Ferdinand. Ferdinand avbildes ofte som en ulykkelig fange, sulten, skjeggete og ustelt in en svart kappe med hette, med fotjern og med lenker i hendene. Av og til holder han en hakke, som viser til hans arbeid i palasshagen i Fez. Senere ble han noen ganger fremstilt i rustning som en keiserlig kriger.
Støtten til helgenkulten, spesielt den tvilsomme fortellingen om at Ferdinand «frivillig» hadde valgt martyriet fremfor å la Ceuta bli oppgitt, kom spesielt fra Henrik Sjøfareren og kan ha vært motivert av et forsøk på å skyve ansvaret for Ferdinands død bort fra seg selv og sine brødre, blant dem kong Edvard. På 1450-tallet ga Henrik Frei João Álvares i oppdrag å skrive ned detaljene i Ferdinands liv og fangenskap. Álvares’ krønike med tittelen Chronica dos feitos, vida e morte do Iffante Fernando («Krønike om prins Ferdinands prestasjoner, liv og død») ble fullført en gang før 1460 og første gang publisert i 1527, og den er den fremste kilden til Ferdinands liv og skjebne. Selv om den opprinnelig var ment som et stykke kristen hagiografi for å bidra til kulten og Henriks tolkning, var det ikke slik at Álvares’ krønike skjønnmalte Henriks lederskap eller fritok ham for ansvaret for Ferdinands skjebne. Han gjør det rimelig tydelig at Ferdinand ikke søkte martyriet, men ble påtvunget det av forsinkelsene og komplottene hjemme i Portugal. På flere punkter retter Álvares stjålent en anklagende finger mot Ferdinands brødre via taler fra Ferdinands munn, hans ledsagere og voktere.
En annen hagiografi, Martirium pariter et gesta, skrevet av en ukjent forfatter, dukket opp på samme tid eller kort etter. Noen har spekulert i at Martirium kan ha blitt skrevet av Pero Vasques, den frikjøpte kapellanen, selv om mange mener at det var et hovedsakelig avledende stykke, skrevet i all hast av noen andre på oppdrag av Ferdinands søster Isabella av Burgund for å støtte kampanjen i Roma for å fremme Ferdinands helligkåringssak. Hertuginne Isabella opprettet et fond for messer i Brussel, og i 1467 bestemte hun seg for å bekoste et kapell vigslet til Ferdinand den hellige prinsen i kirken St Antonio i Lisboa. For dette formålet sendte Isabella Frei João Álvares til Roma for å søke paven om religiøse æresbevisninger for sin bror, muligens til og med saligkåring, det første trinnet til formell helgenstatus.
På Álvares’ anmodning utstedte pave Paul II (1464-71) buller i 1470 som ga tillatelse til kapellet i Lisboa og avlat til alle som var tilstede ved en årlig messe for Ferdinand. Selv om det ble undertegnet en kontrakt mellom Álvares og de lokale myndighetene i Lisboa i november 1471 om å påbegynne kapellet, hindret dødsfallene til både pave Paul II (26. juli 1471) og Isabella (17. desember 1471) trolig kampanjen fra å bli drevet forover, med det resultat at Ferdinand aldri ble formelt salig- eller helligkåret men har forblitt en «folkehelgen». Noen hevder at hans kult som salig ble stadfestet ved pave Paul IIs buller i 1470, men dette er ikke riktig, man kan i høyden snakke om en «oppmuntring av hans venerasjon».
Det fortelles at kong Afonso V av Portugal skal ha påkalt minnet om sin onkels martyrium i hans tre felttog i Marokko i 1458, 1463/64 og 1471. I det siste felttoget, erobringen av Arzila, tok Afonso til slutt Tangier. Deretter ble det åpnet forhandlinger mellom Afonso og den marokkanske makthaveren Muhammad al-Sheikh om å utlevere bein og levninger av Ferdinand, som fortsatt var i in Fez. Disse forhandlingene trakk uten tid, men levningene ble til slutt overgitt til portugiserne i 1473 (eller kanskje i 1472). En versjon forteller at en misfornøyd marokkansk hoffmann, som ble sagt å være herskerens egen nevø, tok kisten som inneholdt Ferdinands legeme, smuglet det ut av Fez og brakte det hele veien til Lisboa for å selge det til den portugisiske kongen for en betydelig sum. Deretter ble Ferdinands levninger med storslåtte og imponerende seremonier bisatt i hans grav i Batalha i bispedømmet Leira. Noen relikvier ble utstilt i kirken Vår Frue i Batalha.
Ferdinands kult fortsatte på 1500- og 1600-tallet. Kong Manuel I av Portugal (1495-1521) fikk den franske skulptøren Nicolau Chanterene (ca 1485-1551) lage en statue av Ferdinand på venstre side av den praktfulle vestporten til Mosteiro dos Jerónimos i Belém i Lisboa rundt 1517. I 1538-39, i samsvar med en donasjon fra den avdøde enkedronningen Eleanor av Viseu (enke etter João II) ble det bestilt et retabel med avbildninger av Ferdinands liv og lidelser, malt av Cristóvão de Rodrigues, for å settes opp i Ferdinands kapell i Batalha. Det er for lengst forsvunnet.
Helgenkulten for Ferdinand havnet i konflikt med Kirkens stadig strengere regler, som søkte å avskrekke enhver kult for personer som ikke var salig- eller helligkåret. Det eneste klare beviset for eksistensen av en kult for Ferdinand i en regulær kirke utenfor kapellet i Batalha var det retabelet viet til Ferdinand i Igreja de Nossa Senhora da Oliveira i Guimarães i 1472 for å feire den forestående translasjonen av relikviene. I 1614 forbød biskop Martim Afonso Meixa av Leiria kulten for Ferdinand i Batalha med den begrunnelse at han ikke var saligkåret. Men likevel ble kulten forsøkt oppmuntret gjennom hagiografien av Jerónimo Román i 1595 og historien skrevet av Frei Luís de Sousa i 1623, som foreslo at messer for Ferdinand kunne feires inkludert i messer for Alle helgener. Jorge Cardoso inkluderte ham i sin Agiológio Lusitano (1666). Pave Urban VIIIs (1623-44) encyklika Cœlestis Hierusalem (1634) forbød folkelig kult for noen som ikke var salig- eller helligkåret, «dersom ikke kulten viste seg å ha eksistert i uminnelige tider». Bollandistene brukte denne klausulen for å sette inn «Ferdinand den hellige prinsen» under 5. juni i deres Acta Sanctorum i 1695, hvor de kontroversielt nok inkluderte et sjeldent bilde av ham med glorie.
Restriksjoner på den religiøse kulten hindret ikke fortsettelsen av en sekulær kult for Ferdinand, forbundet med historien om at Ferdinand var en frivillig martyr for Portugals imperiemisjon. Den portugisiske poeten Luís de Camões nevnte kort Ferdinand i sitt episke poem Os Lusíadas (Canto IV, stanzas 52-53) (1572), hvor han hevdet at Ferdinand hadde overgitt seg til martyriet frivillig av patriotiske grunner. Kanskje overraskende fikk Ferdinands legende et nytt oppsving etter Den iberiske union med Spania (1580). Den spanske dramatikeren Francisco Agustín Tárrega skrev dramaet La Fortuna Adversa del Infante D. Fernando de Portugal i 1595-98, som trolig var basis for det mer berømte barokke skuespillet teaterstykket El Príncipe Constante y Mártir de Portugal av den berømte spanske dramatikeren Pedro Calderón de la Barca (1636). Tilnavnet el Abanderado eller «den standhaftige» fikk Ferdinand etter dette stykket hvor Ferdinand er helteskikkelsen. Stykket var basert på João Álvarez’ krønike.
Fortunato de São Boaventura, den forviste erkebiskopen av Évora, publiserte en mer moderne versjon av Ferdinands historie i 1836. Ferdinands legende fikk et nytt oppsving på 1900-tallet, spesielt oppmuntret av den portugisiske Estado Novo, den fascistiske republikken (1933-74) som var ivrige etter å dyrke ikoner av nasjonalisme og kolonial forherligelse. Ferdinand den hellige prinsen fikk en prominent posisjon på Padrão dos Descobrimentos, et monument reist i 1960 for å feire perioden med oppdagelser og mer generelt Det portugisiske imperiet.
Ferdinands minnedag er dødsdagen 5. juni. Den står ikke i Martyrologium Romanum. Tilbakeføringen av hans levninger fra Afrika til Portugal ble feiret den 17. juni.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VI), Benedictines, Delaney, Schauber/Schindler, Melchers, snl.no, KIR, CE, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, oracionyliturgia.archimadrid.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 14. februar 2000 – Oppdatert: 9. januar 2018