| Den salige Filip Rinaldi (1856-1931) |
Som femåring møtte han i oktober 1861 for første gang den hellige Johannes Bosco, grunnlegger av ordenen som oftest kalles «Salesianere av St. Johannes Don Bosco» (Salesiani di Don Bosco – SDB), men det offisielle navnet er Societas Sancti Francisci Salesii. Både Filip og hans far var så imponert over Don Bosco at faren i 1866 sendte Filip til salesianernes kollegium i Mirabello. Men Filip gikk ikke overens med en av assistentene, og han fikk hodepine av studiene, så han vendte tilbake til familien etter bare ett år. Men han mistet ikke kontakten med Don Bosco, som møtte ham to ganger i løpet av året på skolen og forutså hans kall.
Som 18-åring ble han valgt til prior for brorskapet San Biagio. Han vurderte alvorlig ekteskap, men samtidig følte han ordenskall, men ikke prestekall. Først som 20-åring lyktes det Filip å overvinne sine psykiske vanskeligheter etter at Don Bosco uventet kom på besøk til familien den 22. juni 1876.
Filip trådte i 1877 inn i kollegiet for «sene kall» i Sampierdareno i erkebispedømmet Torino. Han hadde fortsatt tvil og kriser, og han ønsket ikke å bli prest, men han var takknemlig over sin rektor, p. Albera, som hjalp ham gjennom vanskelighetene. Den 8. september 1879 påbegynte han salesianernes novisiat i San Benigno Canavese i Torino. Den 20. oktober ble han ikledd drakten av Don Bosco sammen med femti andre noviser. Novisemesteren valgte ham til sin assistent selv før han hadde avlagt sine evige løfter den 30. august 1880.
Don Bosco satte ham så høyt på grunn av hans modenhet at han kunne gjennomføre et forkortet studium i filosofi og teologi. Selv om Filip fortsatt ikke ønsket å bli prest, gikk han under lydighet til Don Bosco med på å med korte mellomrom motta de lavere vielser, subdiakonatet og diakonatet, og han ble presteviet den 23. desember 1882 i Ivrea, 26 år gammel.
Året etter utnevnte Don Bosco ham til direktør for «Marias sønner» i Mathi Torinese, de modne kallene i Don Boscos organisasjon. Snart etter ble han utnevnt for en femårsperiode til direktør for San Giovanni Evangelista i Torino. I denne tiden gledet den unge presten seg over den familiære omgangen med Don Bosco, som viste ham sin fulle tillit. Han arbeidet nært sammen med Don Bosco og lærte mye av ham om prinsippene for den nye utdanningsbevegelsen, etablerte skoler for allmennfag, handel og jordbruk.
Etter at Don Bosco døde den 31. januar 1888, ble den salige Mikael Rua hans etterfølger. Han sendte året etter Filip til Spania, hvor huset for de spanske salesianerne i Sarriá ved Barcelona gjennomgikk store vanskeligheter. I Spania ble Filip høyt aktet for sin spiritualitet og sine administrative evner. Han fikk kongregasjonen til å blomstre i Spania, og den vokste både i antall mannlige og kvinnelige medlemmer, men også i dybden når det gjaldt den salesianske spiritualiteten. Han grunnla to nye hus, i Gerona og i Santander.
I 1892 ble salesianernes spanske provins grunnlagt, og Filip ble utnevnt til den første provinsialen. I sine ni år i embetet grunnla han 16 hus i Spania og tre i Portugal. Han grunnla Lecturas Católicas, et ukentlig tidsskrift for ungdom, og et bibliotek for studenter.
Den 1. april 1901 kalte Don Rua Filip tilbake til Torino som sin nestkommanderende (generalprefekt) etter at den forrige generalprefekten Don Belmonte døde. Den 6. april 1910 døde Mikael Rua, og Filip var fungerende leder av ordenen til den 16. august 1910, da Paolo Albera (1844-1921) ble valgt til Mikaels etterfølger. Filip organiserte salesianernes internasjonale kongress i 1911.
Filip støttet også og utviklet ordenens kvinnelige gren, «Døtre av Maria Auxiliatrix (Maria, De Kristnes Hjelp)» (Filiae Mariae Auxiliatricis – FMA), som hadde sitt navn etter Salesianernes hovedkirke i Torino, Maria Ausiliatrice. De kalles også «Salesianerinner av Don Bosco» eller «Don Bosco-søstrene». Det ble sagt at Filip hadde en intuitiv forståelse for de problemene kvinner møtte i ordenslivet. Blant annet opprettet han i 1917 sammenslutningen av unge kvinner som ville leve viet til Gud i verden, og fra dette oppsto til slutt sekularinstituttet «Don Boscos frivillige» (Volontarie di Don Bosco – VDB). Filip grunnla også «Foreningen for tidligere salesianske elever» (EX.DB) i 1878 og «Tidligere elever av Don Bosco-søstre» (EX.FMA) i 1908.
Etter Don Alberas død den 29. oktober 1921 fungerte Filip igjen som leder til han den 24. april 1922 selv ble valgt til ordenens fjerde generalsuperior eller Rector Major (Rettor Maggiore), den siste som var opplært av Don Bosco personlig. Filip opparbeidet seg et stort ry som lærer og oppdrager og gjorde mye for å bygge opp ordenens arbeid. Han opprettet også «Fellesskapet for salesianske medarbeidere» (Cooperatori salesiani), som kan kalles salesianernes tredjeorden. I 1922 grunnla han Instituttet «Kardinal Cagliero» i Ivrea for misjonsarbeid, og allerede det andre året hadde instituttet 160 studenter.. I anledning Don Boscos saligkåring i 1929 lot Filip reise et minnesmerke over grunnleggeren foran kirken Maria Ausiliatrice i Torino.
Don Rinaldi hadde en stor kjærlighet til Kirken, fremmet kirkelige organisasjoner for sosialt arbeid, og han svarte på en appell fra pave Pius XI (1922-39) om en forsterket innsats i Asia og Det fjerne Østen. Mens han ledet ordenen ble 1866 salesianere og 613 salesianerinner sendt ut som misjonærer. Under ham steg antallet hus i ordenen til 250 og medlemstallet steg med 4.000 til 8.954. Det ble åpnet hus i Paraguay, Kongo, Brasil, Japan, Thailand og India.
I 1925 foretok han en reise i Sentral-Europa. Han fant tolv blomstrende kommuniteter under p. Hlond i Polen med mange og velorganiserte medarbeidere. Etter en stopp i Wien dro han til Ungarn, hvor salesianerne allerede hadde seks hus, og i Szentkereszt ledet han ikledningen av 16 noviser før han dro til Budapest. Han vendte tilbake til Wien, og derfra dro han til Tyskland, hvor han ikledde 63 unge menn i Ensdorf. I 1926 reiste han til Frankrike, hvor han besøkte Marseille og søstrenes novisiat i Sainte-Marguerite. Derfra fortsatte han til Spania, hvor det nå var 42 hus. I Madrid ble han mottatt av kong Alfons XIII (1886-1931).
Fra 1928 var Don Rinaldi redusert av en hjertemuskelsvekkelse. Han døde den 5. desember 1931 i Torino, 75 år gammel. Han ble gravlagt på kirkegården i Torino. Etter den mirakuløse helbredelsen av sr. Maria Carla ble hans legeme overført til krypten i Basilica di Maria Ausiliatrice i Torino.
Den 3. januar 1987 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 3. mars 1990 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Miraklet var den mirakuløse helbredelsen av sr. Maria Carla, som ble skutt i ansiktet den 20. april 1945 i Nord-Italia på slutten av Andre verdenskrig.
Han ble saligkåret den 29. april 1990 av pave Johannes Paul II. Hans minnedag er dødsdagen 5. desember.