Den salige Frans Xavier Seelos (1819-67)

Den salige Frans Xavier Seelos ble født den 11. januar 1819 i Füssen i Bayern i Tyskland. Han var den sjette av tolv barn av Mang (Magnus) Seelos og Fransiska Schwarzenbach. Han ble døpt samme dag i sognekirken St. Mang, hvor hans far ble sakristan i 1830 etter å ha pensjonert seg fra sitt yrke som tekstilhandler. Søsknene var Elisabeth, tvillingene Mariana og Xaviera, Josefine, Ambrosius, Frans Xavier, Antonia, Fransiska, Ulrich, Anna, Adam og Kunigunde. Mariana, Xaviera og Ulrich døde alle som barn.

Det var ingen rik eller fremstående familie, men de var fromme katolikker og to av Frans' søstre gikk i kloster. Hjemme ble Frans bare kalt Xavier. Han ble fermet (konfirmert) den 3. september 1828, og han mottok sin første kommunion den 2. april 1830. Da moren en gang spurte hva han skulle bli når han ble stor, pekte han på bildet av sin skytshelgen, den hellige Frans Xavier, og sa: «Jeg skal bli en ny Frans Xavier».

Etter å ha fullført grunnskolen i 1831 uttrykte Frans ønske om å bli prest, og med oppmuntring fra sognepresten, den 28-årige Antonius Heim, begynte han på middelskolen i St. Stefans institutt i Augsburg. Skolen ble overtatt av benediktinerne i 1835. Han tok eksamen artium der i 1839 og dro til Det kongelige universitetet Ludwig Maximilian i München, hvor han fullførte sine studier i filosofi. Deretter begynte han å studere teologi som forberedelse til seminaret. Han begynte den 19. september 1842 på seminaret St. Hieronymus i Dillingen. Han hadde et spesielt talent for språk, men hans mest fremstående karaktertrekk var hans ydmykhet.

Det var i denne perioden han ble kjent med misjonærene i «Kongregasjonen av Den helligste Forløser», Congregatio Sanctissimi Redemptoris – CSsR, som også kalles redemptorister eller Liguorianere etter sin grunnlegger, den hellige Alfons Maria Liguori. Frans lærte å kjenne både spiritualiteten til instituttet, som var grunnlagt for å evangelisere de mest forlatte, og dets apostoliske arbeid, særlige blant innvandrerne i USA. I begynnelsen av 1842 ble han syk og var i livsfare, og under sykdommen hadde han en drøm hvor han så at hans fremtidige sjelesorgområde ville ligge utenfor Tyskland.

Han søkte om opptak i ordenen i USA, og postgangen var langsom på den tiden. Men den 22. november 1842 fikk han beskjed om at han var akseptert i ordenen og fikk også den nødvendige godkjennelse til å reise til USA. I mellomtiden hadde han begynt på seminaret, men han sluttet der den 9. desember. Han seilte fra Le Havre i Frankrike den 17. mars året etter og kom til New York den 20. april 1843. Den 16. mai 1843 påbegynte han sitt novisiat i Baltimore. Etter å ha fullført teologistudiene og novisiatet avla han sine ordensløfter den 16. mai 1844, og den 22. desember 1844 ble han presteviet i redemptoristkirken St. James i Baltimore i Maryland i USA av erkebiskop Samuel Eccleston av Baltimore.

I tillegg til å drive et novisiat og et seminar gjorde disse pionerene blant redemptorist-misjonærene det til sin praksis å etablere sogn i byer. Flere av deres prester ble sendt for å leve i kommuniteter i disse sognene. Noen tjente som sogneprester, mens andre skulle oppsøke og organisere innvandrere som var spredt ut over store landområder. Andre prester igjen holdt sognemisjoner rundt om i landet. Frans' tjeneste skulle bli på alle disse områdene.

Han ble først værende en stund i St. James i Baltimore, men allerede i mai 1845 ble han overflyttet til sognet St. Philomena's i Pittsburgh i Pennsylvania, og der ble han i ni år. De første seks årene var han kapellan for den hellige Johannes Nepomuk Neumann, som også var superior for redemptoristkommuniteten. Han ble Frans' åndelige veileder. Fra 1847 til 1850 var han novisemester for redemptoristene, og fra 1851 til 1854 tjenestegjorde han som superior for kommuniteten i Pittsburgh.

Frans var trofast mot redemptoristenes spiritualitet og praktiserte en enkel livsstil og uttrykte seg enkelt. Temaene for hans forkynnelse, som var rik på bibelsk innhold, ble alltid hørt og forstått selv av de enkleste mennesker. En konstant bestrebelse i hans pastorale aktivitet var å undervise små barn i troen. Ikke bare foretrakk han denne tjenesten, men han holdt den også som fundamental for veksten til den kristne menigheten i sognet.

I mars 1854 ble Frans flyttet fra Pittsburgh og tjente deretter i flere byer i staten Maryland, hele tiden engasjert i sognearbeid. Han var først i St. Alphonsus's i Baltimore. Der hadde han embetet som rektor og måtte tidvis representere provinsialen. Der ble han alvorlig syk, og for å skåne hans svake helse, ble han i april 1857 til sin store glede betrodd embetet som novisemester i Annapolis.

Men allerede en måned senere kalte provinsialen ham til sogneprest ved St. Peter og Paulus i Cumberland og samtidig rektor, studieprefekt (åndelig rådgiver) og dosent ved ordenshøyskolen der. Han lyktes å vinne kjærligheten og aktelsen til alle som var så privilegerte å være under hans åndelige veiledning. Selv i denne posten var han tro mot sin karakter og forble alltid den snille og lykkelige hyrden, alltid klokt oppmerksom på studentenes behov og samvittighetsfull i deres dogmatiske opplæring. Fremfor alt strevde han med å innpode i de fremtidige redemptorist-misjonærene entusiasme, offerånd og apostolisk iver for folkets åndelige og materielle velferd.

Da biskop Michael J. O'Connor av Pittsburgh i 1860 fikk tillatelse til å forlate sitt bispedømme for å slutte seg til jesuittene, anbefalte han Frans Xavier Seelos som den presten som var best kvalifisert til å etterfølge ham. Men både Frans og hans overordnede gjorde hva de kunne for å forhindre dette. Frans skrev til den salige pave Pius IX (1846-78) og forklarte sin utilstrekkelighet for å akseptere et slikt ansvar og ba om «å bli fritatt for denne ulykken». Han var overlykkelig da en annen prest ble utnevnt til biskop av Pittsburgh.

I 1862 flyttet han sammen med studentene til Annapolis, og der opplevde han borgerkrigen i USA. Av rettslige grunner stilte han seg på Sørstatenes side, men han avviste bestemt slaveriet. Etter krigsutbruddet ble det i 1863 vedtatt nye lover som krevde at alle friske menn måtte stille seg til disposisjon for militærtjeneste. Som superior for redemptoristenes seminar reiste Frans til Washington for å møte president Abraham Lincoln og be ham frita redemptoristenes seminarister fra militærtjeneste. Ifølge Frans selv var presidenten ikke bare svært lydhør for anmodningen, men lovte også å gjøre alt han kunne for å etterfølge den. Faktisk ble studentene fritatt fra å dra i krigen.

Like etter ble Frans fjernet fra embetet som studentprefekt fordi han i følge en sjalu medbror var alt for imøtekommende og ikke streng nok mot seminaristene. Deretter ble han i 1863 utnevnt til misjonsleder for det nordre USA, og han bodde vekselvis i Detroit, Chicago, Rochester og New York. Fra 1863 til 1866 viet han seg til et liv som omreisende predikant og prekte på engelsk og tysk i statene Connecticut, Illinois, Michigan, Missouri, New Jersey, New York, Ohio, Pennsylvania, Rhode Island og Wisconsin.

I 1866 ble han kalt til Detroit i Michigan, og etter en kort periode med sognearbeid der ble han i september 1866 overført til redemptoristkommuniteten i New Orleans i Louisiana. Der hadde redemptoristene tre sogn, et for engelsktalende, et for tysktalende og et for fransktalende. Ettersom Frans kunne alle tre språkene, var han spesielt egnet til oppgaven. Som sogneprest i Assumpsjonskirken ble han kjent som en hyrde som med glede var tilgjengelig for sine troende og ytterst omsorgsfull for de fattigste og forlatte. I likhet med i andre byer ble hans bønner regnet som spesielt virkningsfulle i å oppnå tjenester fra Gud.

Men i Guds planer var Frans' tjenestetid i New Orleans bestemt til å bli kort. I september 1867 var han helt utkjørt etter å ha besøkt og tatt seg av ofre for gulfeberen. Den 17. september fikk han selv den fryktede sykdommen, og etter flere uker hvor han tålmodig holdt ut sine fryktelige lidelser, døde han fredag den 4. oktober 1867 i en alder av 48 år og 9 måneder. Han ble gravlagt i krypten i kirken St. Mary's Assumption i New Orleans. Han hadde alltid bedt om å få dø på en fredag, som Kristus gjorde.

Informasjonsprosessen for hans saligkåring ble åpnet i 1903. Den 27. januar 2000 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 27. januar 2000 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det gjeldt Angela Boudreaux, som i 1966 på mirakuløst vis ble helbredet av en inoperabel leverkreft. Frans Xavier Seelos ble saligkåret sammen med fire andre den 9. april 2000 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er 5. oktober.