| Den hellige Frans Solano (1549-1610) |
Den hellige Frans Solano (sp: Francisco) (lat: Solanus) ble født den 10. mars 1549 i Montilla sør for Córdoba i Andalucía i Sør-Spania. Han kom fra en velstående og from familie og foreldrene var Matteus Sanchez Solano og Anna Ximenes. Tyve år gammel gikk han i 1569 inn i fransiskanerordenens observantgren (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs) i Montilla og ble presteviet i 1576. Fem år senere ble han novisemester i klosteret i Arifazza og fikk ry som en populær og effektiv predikant som omvendte mange. Han virket i Sør-Spania i mange år og tok seg av de pestsyke i Montoro i 1583, og han ble selv smittet av sykdommen en kort tid.
Han tenkte på å reise til Afrika som misjonær, men i 1589 ble han i stedet sendt til Peru av sine overordnede etter en anmodning fra kong Filip II (1556-98), siden det var mangel på misjonærer der sammenlignet med det mer tilgjengelige Mexico. På veien til Amerika grunnstøtte skipet han var om bord på, og det måtte forlates. Passasjerene og mannskapet tok den eneste livbåten, men Frans insisterte på å bli om bord sammen med noen negerslaver som var overlatt til sin skjebne. Frans hadde undervist dem i troen og han ble på vraket og døpte slavene, og da noen av dem druknet da skipet til slutt brøt sammen, ble han sammen med de andre på en sandbanke inntil de ble reddet.
Frans tilbrakte først mange år i den avsidesliggende provinsen Tucumán i den nordvestlige delen av dagens Argentina på den andre siden av Andesfjellene fra Lima, og i Paraguay. Tucumán hadde lidd under en biskop som var motstander av erkebiskopen av Lima, den hellige Turibius av Mogrovejo, og årsak til skandale. Frans foretok massedåp og gjorde åpenbart kristendommen akseptabel i provinsen, selv om de «omvendte» indianerne der som ellers fortsatte å praktisere sin egen tradisjonelle religion ved siden av katolisismen.
Det hevdes at Frans også forsvarte indianerne mot dårlig behandling fra deres spanske herrer, som aktet å få mest mulig profitt ut av indianernes tvangsarbeid i de nærliggende sølvgruvene i Potosí. Men han var også en munter mann som kunne koble av, og blant annet spilte han fremragende på fiolin. Han tok med seg sitt primitive instrument inn i jungelen og spilte musikk og danset med de stammene som levde der. Han pleide også å spille på instrumentet i private andakter for Jomfru Maria om natten. Han ble utnevnt til «guardian» i 1592 med ansvar for å veilede de spredte misjonene han hadde grunnlagt på sine reiser. Men nøyaktig informasjon om hans år i denne «ville» regionen er sparsom, erstattet som den er av legender om mirakuløse helbredelser og temming av ville dyr.
Han ble så overført til Lima, trolig i 1494 eller 1495. Han tjenestegjorde både for den innfødte befolkningen og for de spanske nybyggerne i ulike deler av Peru og det som nå er Argentina og Paraguay. Da han kom til Sør-Amerika, var misjonærenes opprinnelige evangeliske engasjement betydelig kjølnet, til tross for de reformene som var beordret av Turibius av Mogrovejo. Frans var en av de misjonærene som var fast bestemt på å sette disse reformene ut i praksis.
Hans helse sviktet, og i 1601 var han tilbake i Lima, hvor han ble guardian (superior) i et fransiskanerkloster der og en tid også for det i Trujillo. Han engasjerte seg effektivt for indianerne mot enkelte spanske kolonister. Men når han vendte seg mot spanjolene i Lima og andre byer, kom et annet av hans karaktertrekk frem: puritanismen. I 1604 prekte han på markedsplassen mot korrupsjonen i byen og det så kraftig at innbyggerne ble panikkslagne. De sivile myndighetene ble engstelige for den offentlige ro og orden og klaget til erkebiskop Turibius. Deretter måtte Frans roe folket ved å forklare at hans levende bilder av vreden som skulle komme, ikke var en profeti om materiell katastrofe, men primært en advarsel om den personlige skjebne som ventet de onde. Han pleide også å storme inn i teatre og spillehus for å refse de rike for deres onde liv.
Men han hadde også sans for humor, for eksempel pleide han å si at han skulle spille en serenade for en vakker kvinne når van var på vei for å be ved Maria-alteret. En gang fikk han en grisk medbror bære en tung eske og fortalte ham at den var full av skatter, mens den i virkeligheten inneholdt liket av et indianerbarn han skulle ut for å gravlegge.
Fra 1608 var han henvist til sykestuen, og etter tjue års arbeid blant indianere og spanske kolonister døde han den 14. juli 1610 i Lima. Hans kiste ble båret av visekongen, erkebiskopen og andre notabiliteter i Lima, og hans kult spredte seg raskt i Sør-Amerika og Spania. Han ble saligkåret den 30. juni 1675 (dokumentet (Breve) var datert den 25. januar 1675) av pave Klemens X (1670-76) og helligkåret den 27. desember 1726 av pave Benedikt XIII (1724-30). Hans minnedag er dødsdagen 14. juli. Han æres høyt både av fransiskanere og kapusinere. Fransiskanerne feirer ham den 13. juli, mens kapusinerne og konventualene feirer ham den 21. juli. Hans navn står i Martyrologium Romanum og han er skytshelgen for mange byer i Sør-Amerika. Han fremstilles alltid i fransiskanerdrakt, ofte sitter indianere rundt ham og blir undervist. Ofte spiller han også fiolin.