Den hellige Florentius (fr: Florent) ble født på begynnelsen av 600-tallet. Det ble sagt at han kom fra Irland, men det er det satt spørsmålstegn ved, i likhet med det meste av det som er kjent om ham. Han forlot hjemlandet for å bli eneboer i Alsace, og han slo seg ned i skogene i en dal ved foten av Ringelberg. Derfra dro han rundt for å forkynne i de omliggende regionene.
Han skal også ha helbredet den stumme og blinde datteren til frankerkongen Dagobert I (628-39) [eller den hellige Dagobert II (673-79)?], som viste sin takknemlighet ved å hjelpe ham med å grunnlegge et kloster i Haslach (Haselac) (Niederhaslach). Rundt 678 ble han valgt til biskop av Strasbourg som den hellige Arbogasts (andre?) etterfølger på bispestolen. Da sluttet mange irske og andre munker seg til ham, og for dem bygde han klosteret St. Thomas utenfor bymurene i Strasbourg. Det ble senere et kloster under den irske regelen og enda senere et kollegiatskapittel for kanniker. En kollegiatskirke er en kirke som har kapittel uten å være domkirke. Begge hans klostre ble bygd ved siden av romerske ruiner.
Florentius døde rundt 693. I 810 ble hans relikvier overført til Niederhaslach, og i tiden etter utviklet det seg en valfart dit. Fra 1143 hevdet også St. Thomas i Strasbourg å ha hans relikvier. Hans minnedag er 7. november, men 21. juli nevnes også, og en translasjonsfest feires den 3. april. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles i bispedrakt eller som eneboer, han vokter sine får, noen ganger omgitt av ville dyr, andre ganger lyser en solstråle på ham, eller han avbildes sammen med den tidligere stumme prinsessen.
Det meste om Florentius er usikkert. Det eksisterer en biografi fra 1100-tallet, men den har vist seg å være uten historisk verdi, og det er ikke klart om han døde på slutten av 600-tallet eller på begynnelsen av 700-tallet.