Den hellige Felix av Thibiuca og fire ledsagere (247-303)

Den hellige Felix (Felix Africanus; it: Felice) ble født i år 247. Vi kjenner ingen detaljer om hans tidlige liv, men han ble på slutten av 200-tallet biskop av Thibiuca like vest for Kartago i provinsen Africa Proconsularis i Nord-Afrika (i dag Henchir-Gâssa ved Tebourba i Tunisia). Denne byen har en rekke navnevarianter: Tibiuca, Thiabara, Thibaris, Tibiura, Tibiure, Tubzoca, Tubzack eller Tubzak.

Felix ble et av de første ofre i kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305). Keiserens første edikt påbød at alle kristne bøker skulle leveres inn for å brennes, all kristen virksomhet ble forbudt og kirkene skulle ødelegges. Ediktet var datert 23. februar 303 og ble kunngjort i Thibiuca den 5. juni. En foreløpig undersøkelse ble gjort ved at den lokale presten Afro og de to lektorene Kyrillos og Vitalis ble innkalt til retten og bedt om å levere inn de hellige bøkene. Afra svarte at de var i biskop Felix’ besittelse, og at han var borte fra byen den dagen.

Felix var da i Kartago, men han reiste tilbake til Thibiuca straks han hørte om ediktet, og han ble innkalt til retten dagen etter presten og de to lektorene. På dommerens anmodning om å levere inn de hellige bøker, ga han blankt avslag. Han fikk tre dager på seg for refleksjon, og i denne tiden ble han overlatt i privat varetekt til Vincentius Celsinus, en ledende borger. Men han nektet fortsatt å følge påbudet, selv om andre kristne hadde funnet påskudd til å utlevere bøkene. Da ble han sendt til Kartago for å møte for dommeren Magnillian (Magnilian, Magnilianus, Magnellianus, Magdellianus). Etter to uker i fengsel gjennomgikk han et forhør. Han innrømmet å ha de hellige bøker, men nektet å levere dem fra seg, og for dette dømte prokonsulen Anulinus ham til døden ved halshogging.

Hans svar var: «Det er bedre at jeg blir brent enn at de hellige skrifter skulle bli behandlet slik; det er bedre å lystre Gud enn mennesker». Hans siste ord var: «Gud, jeg takker deg. Jeg har tilbrakt 56 år i denne verden. Jeg har bevart min kyskhet; jeg har levd etter Evangeliet; jeg har forkynt troen og sannheten. Herre Gud i himmel og på jord, Jesus Kristus, jeg bøyer min nakke som et offer til deg, som alltid forblir hos meg». Han ble halshogd med sverd i Kartago den 15. juli 303, ifølge hans lidelseshistorie (passio) var han 56 år gammel. Han ble gravlagt i basilikaen St Faustus i Kartago, som var berømt for alle martyrlegemene som var gravlagt der.

Dette er en likefrem historie som kan aksepteres som grunnleggende korrekt, også av den lærde belgiske hagiografen og bollandist-pateren Hippolyte Delehaye SJ (1859-1941), som i sin «Helgenlegender» (Les Légendes hagiographiques, Brussel 1905) prøvde å fjerne de legendariske elementene og presentere den opprinnelige ordlyden. Det som imidlertid er merkelig med Felix’ kult, er hvor sterk den er i Sør-Italia, spesielt i Venosa (Venusia) i provinsen Potenza i regionen Basilicata. Hans autentiske akter fikk senere et uhistorisk tillegg for å forklare hans overføring fra Nord-Afrika.

Ifølge denne historien ble ikke Felix henrettet i Kartago. Den forteller at prokonsulen etter avhøret i Kartago la Felix i lenker og kastet ham i fengsel. Etter ni dager der ble han overgitt til pretorianerprefekten, som da befant seg i Afrika. Han tok ham med til Italia for å stilles for retten for keiseren. Felix var innesperret i skipets nederste del i fire dager uten mat eller drikke, inntil de endelig nådde land i Agrigento på Sicilia. De troende mottok Felix med stor ærefrykt overalt på øya. På veien dro de gjennom Taormina, Catania og Messina før de nådde Venosa i Apulia (Puglia).

Der tok de av ham lenkene og forsøkte ved hjelp av tortur å få ham til å tilstå at han hadde de hellige skrifter. Felix skal ha gjentatt sitt avslag på ordren om å utlevere bøkene, og da regnet pretorianerprefekten alle videre forsøk for nytteløse, så han dømte Felix til døden. Deretter ble han halshogd i Venosa den 30. august.

En annen versjon av den italienske legenden sier at Felix ble sendt til Roma og deretter henrettet i Nola i provinsen Napoli i regionen Campania den 29. juli. Ifølge disse beretningene ble hans relikvier brakt tilbake til Kartago. Hans kult i Sør-Italia er gammel og velattestert, og den startet trolig fordi man i Venosa og Nola hadde relikvier som tilhørte en afrikansk martyr, trolig Felix.

Det førkonsiliære Martyrologium Romanum nevner noen ledsagere av Felix som skulle ha blitt henrettet sammen med ham i Venosa, de hellige prestene Adauctus (Audactus) og Januarius og de hellige lektorene Fortunatus og Septimus (it: Adautto, Gennaro, Fortunanzio e Settimio). De kan godt ha vært andre afrikanske martyrer som det fantes relikvier av i søritalienske kirker. I den opprinnelige versjonen ble bare de tre siste ledsagerne nevnt. Martyrologium Romanum kopierte disse fra martyrologiene til Usuard og Ado av Vienne, men la til enda en prest, Adauctus. Dette skyldtes trolig en sammenblanding med de hellige romerske martyrene Felix og Adauctus, som også feires den 30. august. Etter all sannsynlighet har den italienske kompilatoren ganske enkelt erstattet Afro og de to lektorene som nevnes i de genuine aktene.

Dødsdagen 15. juli er Felix’ egentlige festdag. Men historiens popularitet og sammenblanding med en helgen av samme navn gjorde at Felix og ledsagere sto oppført under 24. oktober i Martyrologium Romanum. I de greske menologiene samt hos Galesinius og Ferrarius nevnes Felix den 16. april. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) minnes Felix igjen på dødsdagen 15. juli:

Carthágine via quæ Scillitanórum dicitur in basilica Fausti, deposítio sancti Felícis, episcopi Thibiucénsis et mártyris, qui a Magniliáno curatóre iussus igni libros Scripturárum trádere respóndit mélius esse se igne adúri quam Scriptúras deíficas; idcírco ab Anulíno procónsule gládio animadvérsus est.

I Kartago [nå i Tunisia], ved veien som ble kalt den scillitanske, i basilikaen St Faustus, begravelsen til den hellige Felix, biskop av Thibiuca og martyr, som fikk ordre av anklageren Magnilian om å sette fyr på De hellige skrifter, men svarte at han heller ville brenne seg selv enn Den hellige skrift; og han ble for dette gjennomboret med sverd ved prokonsul Anulinus.